Fransk grammatikk handler om grammatikken innen det franske språket. På generell basis har det franske språket mye til felles med de andre romanske språkene, inkludert bruken av fleksjon som blant annet brukes for å vise tid og modus i verb, samt kjønn og antall i både verb, substantiv og adjektiv.
Pronomen Personlige og refleksive pronomen UselvstendigeSelvstendigeSubjektDirekte objektIndirekte objektRefleksiv formNorsk subjektje, j'me, m'me, m'me, m'moijegtu, t'te, t'te, t'te, t'toiduille, l'luise, s'luihanellela, l'ellehunonle, l'soiman/en, vinousnousnousnousnousvivousvousvousvousvousdere, De (høflighetsform)ilslesleurse, s'euxdeellesellesde
Ils og elles har begge betydningen de. Elles brukes for substantiv som har hunkjønn, mens ils brukes for substantiv som har hankjønn. Dersom et pronomen erstatter en gruppe substantiv som både har hankjønn og hunkjønn, brukes ils. Eksempel: « As-tu envoyé les lettres ? Oui, elles ont été envoyées. » /a.ty ɑ̃.vwa.je.le.lɛtʁ - wi.ɛl.z‿ɔ̃.t‿ete.ɑ̃.vwa.je/ («Har du sendt brevene (f.pl.) ? Ja, de har blitt sendt.») « As-tu envoyé les lettres et les paquets ? Oui, ils ont été envoyés. » /a.ty.ɑ̃.vwa.je.le.lɛ.tʁ‿e.le.pa.kɛ - wi.il.z‿ɔ̃.t‿ete.ɑ̃.vwa.je/ («Har du sendt brevene (f.pl.) og pakkene (m.pl.)? Ja, de har blitt sendt.») On /ɔ̃/ betyr man: « On prend à droite au coin de la rue... » /ɔ̃.pʁɑ̃.a.dʁwa.t‿o.kwɛ̃.də.la.ʁy/ («Man tar til høyre på hjørnet av gata...»), men brukes i dagens fransk ofte med betydningen vi: « Nous y sommes. Qu'est-ce qu'on va faire ? » («Da er vi der. Hva skal vi gjøre?») /nu.z‿i.sɔm - kɛs.k‿ɔ̃.va.fɛʁ/
Substantiv Fransk har to grammatiske kjønn: hankjønn og hunkjønn. Det franske substantivet bøyes i tall: entall og flertall. Franske substantiv bøyes ikke i kasus.
Ubestemt entallBestemt entallUbestemt flertallBestemt flertallHankjønnun roi («en konge»)le roi («kongen»)des rois («konger»)les rois («kongene»)Uttaleœ̃ ʁwalə ʁwade ʁwale ʁwaHunkjønnune reine («ei dronning»)la reine («dronninga»)des reines («dronninger»)les reines («dronningene»)Uttaleyn ʁɛnla ʁɛnde ʁɛnle ʁɛn
Flertallsformen dannes typisk ved å legge en -s til entallsformen; denne s-en er stum. Substantiv som i entall slutter på -eau tar -x i flertall (château → châteaux «slott»); denne x-en er også stum. Dette gjør at den fonetiske forskjellen mellom entall- og flertallsformen av substantiv ligger i artikkelen. Det er svært få unntak til denne regelen. Særlig kan nevnes œil (/œj/, «øye») som tar flertallsformen yeux (/jø/), samt de aller fleste substantiv som slutter på -al, som tar flertallsendelsen -aux, f.eks. cheval (/ʃə.val/, «hest») som i flertall blir chevaux (/ʃə.vo/).
Kjønnsbestemmelse Kjønn bestemt av betydning Det er i de fleste tilfeller samsvar mellom grammatisk og biologisk kjønn i substantiv som betegner levende vesener:
une femme (f) («en kvinne») / un homme (m) («en mann») une fille (f) («en jente») / un garçon (m) («en gutt») une sœur (f) («en søster») / un frère (m) («en bror»)
Det er mange ord som både kan skrives som hankjønnsord og hunkjønnsord. Dette gjøres svært ofte for «titler», det vil si ord som beskriver noens yrke eller annen status, for eksempel: An (hankjønn) / anneé (hunkjønn) («år») soir (m) / soirée (f) («kveld»)
auditeur (m) / auditrice (f) («tilhører», en som hører på)
Auditeur brukes dersom tilhøreren er en mann, auditrice brukes dersom det er ei dame.
Norvégien (m) / Norvégienne (f) («nordmann» / «nordkvinne») un cousin (m) / une cousine (f) («en fetter» / «ei kusine») un enfant (m) / une enfant (f) = («et lite guttebarn»/ «et lite jentebarn»)
Man kan også gjøre dette på noen norske ord, gjerne yrkesord: lærer / lærerinne servitør / servitrise
Visse substantiver har forskjellig betydning avhengig av hvilket kjønn de har (som på norsk: en egg vs. et egg): un tour («en tur») – une tour («et tårn») un poste («en jobb») – une poste («et postkontor»)
Kjønn bestemt av ending Kjønnet på franske substantiver kan i visse tilfeller bestemmes ut ifra hvilken endelse de har:
Substantiver som ender på: -sion, -tion, -ance, -ence, -ie og -ée er stort sett hunkjønn. une conclusion (en konklusjon) une répetition (en repetisjon) une enfance (en barndom) une différence (en forskjell) – (unntak: un silence – en stillhet) une partie (en del) une soirée (en kveld)
Substantiver som ender på: -age, -ment og -isme er stort sett hankjønn. un potage (ei suppe) un médicament (et medikament) un optimisme (en optimisme)
Adjektiv Adjektiv i fransk kan stå til et substantiv eller som ha rolle som predikativ etter et kopulativt verb. Adjektivet bøyes i kjønn og tall i samsvar med substantivet det står til.
– Un roi élégant (m) («en elegant konge») – Une reine élégante (f) («en elegant dronning») – Des rois élégants (m.pl.) («elegante konger») – Des reines élégantes (f.pl.) («elegante dronninger»)
Predikativ rolle:
– Un roi est élégant («en konge er elegant») – Une reine est élégante («en dronning er elegant») – Des rois sont élégants («konger er elegante») – Des reines sont élégantes («dronninger er elegante»)
Regelrett bøying i kjønn Som nevnt ovenfor bøyes adjektivet i samsvar med substantivet det står til. Adjektivet har vanligvis to bøyingsformer i både entall og flertall: hunkjønn- og hankjønnsform.
Noir (=svart)EntallFlertallHankjønnnoirnoirsHunkjønnnoirenoires
En hovedregel er at skriftlig sett dannes hunkjønnsformen ved å legge til en -e til hankjønnsformen: noir (m) → noire (f) («svart»). Un bâtiment noir (m) («en svart bygning») Une maison noire (f) («et svart hus») Unntak: Hvis adjektivet allerede slutter på -e, tilføyes ingen flere: jeune (m) / jeune (f) («ung»).
Uregelrett bøying i kjønn I noen tilfeller forandrer flere ting seg når adjektivet bøyes i hunkjønn:
Hankjønn → HunkjønnEksempeler → èrepremier → première-x → -se jaloux → jalouse-f → -vesportif → sportiveentall -al / flertall -aux → entall -ale / flertall -alesentall social → sociale, flertall sociaux → sociales
I tillegg har man av og til en konsonantfordobling foran hunkjønns -e: gros → grosse, bon → bonne.
Det er også adjektiver som skriftlig har to hankjønnsformer, og én hunkjønnsform. Blant annet:
vieux (m) – vieil (m) – vielle (f) («gammel») beau (m) – bel (m) – belle (f) («pen») nouveau (m) – nouvel (m) – nouvelle (f) («ny»)
Det som styrer når hver av hankjønnsformene skal brukes, er hvordan substantivet som adjektivet står til blir uttalt. Dersom substantivet begynner på en konsonant, brukes den første formen (vieux, beau osv.). Begynner substantivet på en vokal, brukes den andre hankjønnsformen (vieil, bel osv.). For eksempel:
– Un vieux gamin /œ̃.vjø.gamɛ̃/ («en gammel fyr») – Un vieil homme /œ̃.vjɛ.j‿ɔm/ («en gammel mann») – Un nouveau bâtiment /œ̃.nu.vo.ba.ti.mɑ̃/ («en ny bygning») – Un nouvel appartement /œ̃.nu.ve.la.par.tə.mɑ̃/ («en ny leilighet»)
Uttale Forskjell i skrift, men lik uttale Hovedregelen er at dersom adjektivet i hankjønn har en endelse som uttales, blir uttalen den samme i hankjønn og hunkjønn. Noir (m) /nwaʁ/ («svart»} – r-en uttales, dermed blir uttalen den samme i hankjønn og hunkjønn: noire (f) /nwaʁ/ Bleu (m) /blø/ («blå») – eu uttales /ø/, og har dermed ingen skrevne, ikke-uttalte konsonanter: bleue (f) /blø/
Forskjell i både skrift og uttale Ender adjektivet i hankjønn på en skrevet konsonant som ikke uttales, fører tilføyelsen av hunkjønnsendelsen -e til at konsonanten uttales. intéressant (m) /ɛ̃.te.ʁɛ.sɑ̃/ («interessant») – t-en på slutten uttales ikke, men uttales når hunkjønns -e legges til: intéressante (f) /ɛ̃.te.rɛ.sɑ̃t/ vert (m) /vɛʁ/ («grønn») – samme tilfelle som intéressant: verte (f) /vɛʁt/
Plassering På fransk kan adjektivet både være plassert foran og bak substantivet. Det er vanligst at adjektivet står bak.
Un garçon norvégien /œ̃.gaʁ.sɔ̃.nɔʁ.ve.ʒjɛ̃/ («en norsk gutt») Une femme forte /yn.fam.fɔʁt/ («ei kraftig dame»)
Noen adjektiv står imidlertid foran substantivet. Blant disse er følgende adjektiv: beau, bon, faux, grand, gros, jeune, joli, mauvais, petit og vieux.
Det er noen adjektiver som får forskjellig betydning avhengig om de står foran eller bak substantivet de står til. Noen av disse er:
Dernière: – La dernière semaine («den siste uka») – La semaine dernière («forrige uke»)
Pauvre: – La pauvre mère («den stakkars mora») – La mère pauvre («den fattige mora»)
Sacré:
– Le sacré bâtiment («den forbannede bygningen») – Le bâtiment sacré («den hellige bygningen»)
Gradbøying Regelrett gradbøying Nesten alle franske adjektiv gradbøyes regelrett:
Positiv:richerikKomparativ:plus richerikereSuperlativ:le plus richerikest
Positiv:bizarremerkeligKomparativ:moins bizarremindre merkelig/ikke så merkeligSuperlativ:le moins bizarreminst merkelig
Den bestemte artikkelen i superlativen står i samsvar med kjønnet på substantivet det står til:
– Le plus riche homme («den rikeste mannen») – La plus riche femme («den rikeste kvinnen») – Les plus riches pays («de rikeste landene»)
Uregelrett gradbøying Det er noen få franske adjektiv som gradbøyes uregelrett. Blant dem er bon og mauvais.
Positiv:bonmauvaisKomparativ:meilleurpireSuperlativ:le meilleurle pire
Verb Det franske verbet er gjerne noe av det mest kompliserte ved fransk grammatikk, ettersom verbet bøyes i person, tid og modi. Verbet bøyes i modiet indikativ: presens, fortid (perfektiv og imperfektiv), og futurum; i modiet konjunktiv: presens og fortid; og i modiet imperativ. Fransk har også kondisjonalis, som, avhengig av kilde sorteres under indikativ, eller som et eget modi. For alle tidene her nevnt, er det òg en tilhørende perfektumsform (disse dannes ved enten hjelpeverbet avoir (å ha) eller être (å være) fulgt av perfektum partisipp). Det er også noen upersonlige verbtider: perfektum partisipp, presens partisipp og infinitiv.
Regelrette verb Det er tre grupper verb. Hvilken av de tre gruppene et verb tilhører bestemmes av konjugasjonen (måten verbet bøyes på).
A verbo-bøying 1.konjugasjonparler /paʁ.le/parlant /paʁ.lɑ̃/parlé /paʁ.le/å snakke 2.konjugasjonrôtir /ʁo.tiʁ/rôtissant /ʁo.ti.sɑ̃/ rôti /ʁo.ti/å steke3.konjugasjonvendre /vɑ̃dʁ/vendant /vɑ̃.dɑ̃/vendu /vɑ̃.dy/å selge 1.konjugasjon kalles ofte -er-verb fordi de slutter på -er i infinitiv. De utgjør størsteparten av franske verb. 2.konjugasjon kalles ofte -ir-verb fordi de slutter på -ir i infinitiv. 3.konjugasjon kalles ofte -re-verb fordi alle verb som slutter på -re i infinitiv inngår i den. Denne gruppen ansees for å være en «oppsamlingsgruppe» for verb som ikke hører til i gruppe 1 eller 2, også noen verb som slutter på -ir og til og med verbet aller, som slutter på -er. Denne gruppen inneholder mange uregelmessigheter.
Stamme Når man bøyer franske verb, tar man svært ofte utgangspunkt i stammen av verbet. Stammen av verbet finner man ved å ta bort -er, -ir, eller -re (se nedenfor)
Stamme1.konjugasjon2.konjugasjon3.konjugasjonInfinitivStammeInfinitivStammeInfinitivStammeparler /paʁle/parl-rôtir /ʁotiʁ/rôt-vendre /vɑ̃dʁ/vend-
Presens (indikativ) For å få presens (indikativ) legger man til en bøyingsendelse etter stammen av infinitivet.
Personbøying1.konjugasjon2.konjugasjon3.konjugasjonparler (å snakke)rôtir (å steke)vendre (å selge)PersonStammeStammeStammeJeparl--erôt--isvend--sTu-es-is-sIl/Elle/On-e-it-Nous-ons-issons-onsVous-ez-issez-ezIls/Elles-ent-issent-ent Eksempler:
« Je parle avec toi maintenant. » /ʒə.paʁ.l‿a.vɛk.twa.mɛ̃.tnɑ̃/ («Jeg snakker med deg akkurat nå/for øyeblikket.») « Elles parlent ensemble. » /ɛl.paʁ.l‿ɑ̃.sɑ̃bl/ («De (jentene) snakker sammen.») « Tu rôtis un grand rôti de bœuf. » /ty.ro.ti.ɛ̃.grɑ̃.ro.ti.də.bœf/ («Du steker en stor oksekjøttstek.») « – Qu'est-ce qu'on mangera aujourd'hui ? – Nous préparons des crêpes. » /kɛs.k‿ɔ̃ .mɑ̃.ʒə.ʁa.o.ʒuʁ.dɥi – nu.pʁe.pa.ʁɔ̃.de.kʁɛp/ («– Hva skal vi spise i dag? – Vi steker pannekaker.») « Il vous vend une maison. » /il.vu.vɑ̃.yn.mɛ.zɔ̃/ («Han selger dere et hus.»)
Preteritum (indikativ)