Formel 1-sesongen 1968 var den nittende sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap. Sesongen startet 1. januar 1968 og ble avsluttet 3. november etter tolv løp. Graham Hill vant sitt andre verdensmesterskap for førere, mens konstruktørmesterskapet ble vunnet av Lotus-Ford, som tok sin tredje tittel. I løpet av året ble det også kjørt tre Formel 1-løp utenom verdensmesterskapet.
Oppsummering av sesongen Selv om Lotus ikke klarte å vinne VM-tittelen i , så var Lotus 49-bilen og Cosworth DFV-motoren ved sesongslutt modne nok til at teamet igjen var en dominerende kraft i Formel 1. Til 1968-sesongen mistet Lotus sine eksklusive rettigheter til å bruke DFV-motoren, og McLaren stilte med en ny DFV-drevet bil. Ken Tyrrells nye team dukket også opp på scenen med en Cosworth-dreven bil, bygget av det franske bil- og luftfartsselskapet Matra, og med den tidligere BRM-føreren Jackie Stewart bak rattet.
Sesongåpningen i Sør-Afrika bekreftet Lotus' overlegenhet, med Jim Clark og Graham Hill på de to første plassene. Dette skulle bli Clarks siste seier, da han den 7. april 1968 omkom under et Formel 2-løp på Hockenheimring. Til tross for Jim Clarks død vant Lotus og Graham Hill begge mesterskapstitlene, men Jackie Stewart var en seriøs utfordrer som vant flere løp i Tyrrells Matra MS10. Stewarts kjøring til seieren i regnet og tåka under Tysklands Grand Prix på Nürburgring, hvor han vant med fire minutters margin, blir ansett som en av de beste noensinne, selv om regndekkene hans sannsynligvis var bedre enn konkurrentenes. Bilens mest innovative trekk var bruken av strukturelle drivstofftanker, av lignende type som ble brukt i flyindustrien. Med disse kunne chassiset gjøres rundt 15 kg lettere, men likevel sterkere enn konkurrentene. FIA anså imidlertid teknologien som utrygg og forbød den fra , og insisterte i stedet på gummitanker.
McLaren stilte med to M7A med Cosworth-motor for regjerende mester Denny Hulme og teamets grunnlegger Bruce McLaren. McLaren vant Race of Champions på Brands Hatch, et løp utenom verdensmesterskapet, og i Belgias Grand Prix kom teamets første seier i mesterskapet. McLaren ble dermed den tredje føreren som vant med en bil bygget av sitt eget team, etter Jack Brabham i 1966 og Dan Gurney i 1967. Hulme vant senere i sesongen Italias Grand Prix og Canadas Grand Prix.
Repco produserte en kraftigere versjon av sin V8-motor for å være konkurransedyktig mot Fords nye Cosworth DFV, men den viste seg å være svært upålitelig. Rindt tok pole position to ganger i løpet av sesongen, så Brabhambilene var utvilsomt raske, men Brabham og Rindt kunne bare fullføre løp fire ganger tilsammen, og hadde ved sesongslutt bare tatt ti poeng.
1968 ble på mange måter et vendepunkt i Formel 1's historie, ikke minst med hensyn til sikkerhet. Mange Grand Prix-førere omkom i ulykker dette året, blant dem den tidligere verdensmesteren Jim Clark. Dette var det siste året hvor alle løpene ble kjørt på baner nesten helt uten sikkerhetstiltak. Tysklands Grand Prix ble kjørt i fryktelig regn og tåke på den farlige og lange Nürburgring, og før start ble det stilt kritiske spørsmål om det var forsvarlig å kjøre under slike nesten uutholdelige forhold.
Sesongens viktigste tekniske innovasjon var innføringen av vinger i Formel 1, og aerodynamikk spilte en reell rolle med hensyn til bilenes prestasjoner. Vinger hadde tidligere blant annet blitt brukt på Chaparrals 2F sportsvogn. I Monaco startet Colin Chapman med beskjedne frontvinger og en spoiler på Graham Hills Lotus 49B. I Belgias Grand Prix fulgte Brabham og Ferrari opp med vinger i full bredde, montert på stag høyt over føreren. Lotus svarte med en fullbredde-vinge som var direkte koblet til bakhjulsopphenget, og Matra laget så en høyt montert frontvinge koblet til forhjulsopphenget. Denne siste nyvinningen ble dog hovedsakelig brukt under trening, ettersom den var anstrengende for føreren. Ved slutten av sesongen brukte de fleste teamene sofistikerte vinger.
Til 1968-sesongen bestemte FIA seg også for å tillate ubegrenset bruk av sponsorer, etter at bilrelaterte selskaper som BP, Shell og Firestone hadde trukket sin støtte. I mai dukket Lotus-teamet opp på Jarama i rødt, gull og hvitt, fargene til Imperial Tobaccos Gold Leaf-merke.
Løpskalender og resultatsammendrag Runde Løp Bane Dato Vinner Konstruktør Dekk Pole position Raskeste runde Rapport 1 Sør-Afrikas Grand Prix Kyalami 1. januar Jim Clark Lotus-Ford Jim Clark Jim Clark Rapport 2 Spanias Grand Prix Jarama 12. mai Graham Hill Lotus-Ford Chris Amon Jean-Pierre Beltoise Rapport 3 Monacos Grand Prix Monaco 26. mai Graham Hill Lotus-Ford Graham Hill Richard Attwood Rapport 4 Belgias Grand Prix Spa-Francorchamps 9. juni Bruce McLaren McLaren-Ford Chris Amon John Surtees Rapport 5 Nederlands Grand Prix Zandvoort 23. juni Jackie Stewart Matra-Ford Chris Amon Jean-Pierre Beltoise Rapport 6 Frankrikes Grand Prix Rouen-Les-Essarts 7. juli Jacky Ickx Ferrari Jochen Rindt Pedro Rodríguez Rapport 7 Storbritannias Grand Prix Brands Hatch 20. juli Jo Siffert Lotus-Ford Graham Hill Jo Siffert Rapport 8 Tysklands Grand Prix Nürburgring 4. august Jackie Stewart Matra-Ford Jacky Ickx Jackie Stewart Rapport 9 Italias Grand Prix Monza 8. september Denny Hulme McLaren-Ford John Surtees Jackie Oliver Rapport 10 Canadas Grand Prix Mont-Tremblant 22. september Denny Hulme McLaren-Ford Jochen Rindt Jo Siffert Rapport 11 USAs Grand Prix Watkins Glen 6. oktober Jackie Stewart Matra-Ford Mario Andretti Jackie Stewart Rapport 12 Mexicos Grand Prix Hermanos Rodríguez 3. november Graham Hill Lotus-Ford Jo Siffert Jo Siffert Rapport
Konstruktører og førere Følgende konstruktører og førere konkurrerte i Formel 1-verdensmesterskapet i 1968. Team Konstruktør Chassis Motor Dekk Førere Runder Bruce McLaren Motor Racing McLaren-BRM M5A BRM P142 3,0 V12 Denny Hulme 1 McLaren-Ford M7A Ford Cosworth DFV 3,0 V8 Denny Hulme 2-12 Bruce McLaren 2-12 Brabham Racing Organisation Brabham-Repco BT24BT26 Repco 740 3,0 V8Repco 860 3,0 V8 Jack Brabham Alle Jochen Rindt Alle Team Lotus Gold Leaf Team Lotus Lotus-Ford 4949B Ford Cosworth DFV 3,0 V8 Jim Clark 1 Graham Hill Alle Jackie Oliver 3-12 Mario Andretti 9, 11 Bill Brack 10 Moisés Solana 12 Anglo American Racers Eagle-Weslake T1G Weslake 58 3,0 V12 Dan Gurney 1, 3, 7-9 McLaren-Ford M7A Ford Cosworth DFV 3,0 V8 10-12 Honda Racing Honda RA300RA301RA302 Honda RA273E 3,0 V12Honda RA301E 3,0 V12Honda RA302E 3,0 V8 John Surtees Alle Jo Schlesser 6 David Hobbs 9 Scuderia Ferrari SpA SEFAC Ferrari 312 Ferrari 242 3,0 V12Ferrari 242C 3,0 V12 Chris Amon 1-2, 4-12 Jacky Ickx 1-2, 4-10, 12 Andrea de Adamich 1 Derek Bell 9, 11 Owen Racing Organisation BRM P126P115P133P138 BRM P142 3,0 V12BRM P75 3,0 H16 Pedro Rodríguez Alle Mike Spence 1 Richard Attwood 3-8 Bobby Unser 9, 11 Cooper Car Company Cooper-Maserati T81BT86 Maserati 10/F1 3,0 V12 Brian Redman 1 Ludovico Scarfiotti 1 Cooper-BRM T86BT86 BRM P142 3,0 V12 Brian Redman 2, 4 Ludovico Scarfiotti 2-3 Lucien Bianchi 3-5, 8, 10-12 Vic Elford 6-12 Johnny Servoz-Gavin 6 Robin Widdows 7 Matra International Matra-Ford MS9MS10 Ford Cosworth DFV 3,0 V8 Jackie Stewart 1, 4-12 Jean-Pierre Beltoise 2 Johnny Servoz-Gavin 3, 9-10, 12 Team Gunston Brabham-Repco BT20 Repco 620 3,0 V8 John Love 1 LDS-Repco Mk 3 Sam Tingle 1 Rob Walker/Jack Durlacher Racing Team Cooper-Maserati T81 Maserati 9/F1 3,0 V12 Jo Siffert 1 Lotus-Ford 4949B Ford Cosworth DFV 3,0 V8 2-12 Joakim Bonnier Racing Team Cooper-Maserati T81 Maserati 9/F1 3,0 V12 Joakim Bonnier 1 McLaren-BRM M5A BRM P142 3,0 V12 3-5, 7, 9-11 Honda RA301 Honda RA301E 3,0 V12 12 Matra Sports Matra-Ford MS7 Ford Cosworth FVA 1,6 L4 Jean-Pierre Beltoise 1 Matra MS11 Matra MS9 3,0 V12 Jean-Pierre Beltoise 3-12 Henri Pescarolo 10-12 Scuderia Scribante Brabham-Repco BT11 Repco 620 3,0 V8 Dave Charlton 1 Team Pretoria Brabham-Climax BT11 Climax FPF 2,8 L4 Jackie Pretorius 1 John Love Cooper-Climax T79 Climax FPF 2,8 L4 Basil van Rooyen 1 Reg Parnell Racing BRM P126 BRM P142 3,0 V12 Piers Courage 2-12 Charles Vögele Racing Brabham-Repco BT20 Repco 620 3,0 V8 Silvio Moser 3, 5, 7-9 Caltex Racing Team Brabham-Repco BT24 Repco 740 3,0 V8 Kurt Ahrens, Jr. 8 Bayerische Motoren Werke AG Lola-BMW T100 BMW M12/1 1,6 L4 Hubert Hahne 8 Bernard White Racing BRM P261 BRM P142 3,0 V12 Frank Gardner 9 Castrol Oils Ltd Eagle-Climax T1F Climax FPF 2,8 L4 Al Pease 10
Sluttresultater 1968 Førermesterskapet Poeng ble gitt til de første seks plassene med henholdsvis 9, 6, 4, 3, 2 og 1 poeng. Kun de fem beste resultatene av de seks første løpene og de fem beste resultatene fra de siste seks løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene.
Nr Fører RSA ESP MON BEL NED FRA GBR GER ITA CAN USA MEX Poeng 1 Graham Hill 2 1 1 Ret 9 Ret Ret 2 Ret 4 2 1 48 2 Jackie Stewart Ret 4 1 3 6 1 Ret 6 1 7 36 3 Denny Hulme 5 2 5 Ret Ret 5 4 7 1 1 Ret Ret 33 4 Jacky Ickx Ret Ret 3 4 1 3 4 3 DNS Ret 27 5 Bruce McLaren Ret Ret 1 Ret 8 7 13 Ret 2 6 2 22 6 Pedro Rodríguez Ret Ret Ret 2 3 NC Ret 6 Ret 3 Ret 4 18 7 Jo Siffert 7 Ret Ret 7 Ret 11 1 Ret Ret Ret 5 6 12 8 John Surtees 8 Ret Ret Ret Ret 2 5 Ret Ret Ret 3 Ret 12 9 Jean-Pierre Beltoise 6 5 Ret 8 2 9 Ret Ret 5 Ret Ret Ret 11 10 Chris Amon 4 Ret Ret 6 10 2 Ret Ret Ret Ret Ret 10 11 Jim Clark 1 9 12 Jochen Rindt 3 Ret Ret Ret Ret Ret Ret 3 Ret Ret Ret Ret 8 13 Richard Attwood 2 Ret 7 7 Ret 14 6 14 Johnny Servoz-Gavin Ret Ret 2 Ret Ret 6 15 Jackie Oliver Ret 5 NC Ret 11 Ret Ret DNS 3 6 16 Ludovico Scarfiotti Ret 4 4 6 17 Lucien Bianchi 3 6 Ret Ret NC Ret Ret 5 18 Vic Elford 4 Ret Ret Ret 5 Ret 8 5 19 Brian Redman Ret 3 Ret 4 20 Piers Courage Ret Ret Ret Ret 6 8 8 4 Ret Ret Ret 4 21 Dan Gurney Ret Ret Ret Ret 9 Ret Ret 4 Ret 3 22 Jo Bonnier Ret DNQ Ret 8 Ret 6 Ret Ret 5 3 23 Jack Brabham Ret DNS Ret Ret Ret Ret Ret 5 Ret Ret Ret 10 2 24 Silvio Moser DNQ 5 NC DNQ 2 – Henri Pescarolo Ret DNS 9 0 – John Love 9 0 – Hubert Hahne 10 0 – Kurt Ahrens, Jr. 12 0 – Jackie Pretorius NC 0 – Derek Bell Ret Ret 0 – Mario Andretti DNS Ret 0 – Bobby Unser DNS Ret 0 – Andrea de Adamich Ret 0 – Dave Charlton Ret 0 – Mike Spence Ret 0 – Basil van Rooyen Ret 0 – Sam Tingle Ret 0 – Jo Schlesser Ret 0 – Robin Widdows Ret 0 – David Hobbs Ret 0 – Bill Brack Ret 0 – Moisés Solana Ret 0 – Frank Gardner DNQ 0 Nr Fører RSA ESP MON BEL NED FRA GBR GER ITA CAN USA MEX Poeng
Konstruktørmesterskapet Som for førermesterskapet ble det i konstruktørmesterskapet gitt poeng til de første seks plassene med henholdsvis 9, 6, 4, 3, 2 og 1 poeng. En konstruktør fikk imidlertid bare poeng for sin høyest plasserte bil. Kun de fem beste resultatene av de seks første løpene og de fem beste resultatene fra de siste seks løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. Fet skrift i tabellen angir plasseringer som ble regnet med i mesterskapet. Poengsum uten parentes er mesterskapspoeng; nummer i parentes alle poengene.
Nr Konstruktør RSA ESP MON BEL NED FRA GBR GER ITA CAN USA MEX Poeng 1 Lotus-Ford 1 1 1 5 9 11 1 2 Ret 4 2 1 62 2 McLaren-Ford 2 5 1 Ret 5 4 7 1 1 4 2 49 3 Matra-Ford 6 5 Ret 4 1 3 6 1 2 6 1 7 45 4 Ferrari 4 Ret 3 4 1 2 4 3 Ret Ret Ret 32 5 BRM Ret Ret 2 2 3 6 8 6 4 3 Ret 4 28 6 Honda 8 Ret Ret Ret Ret 2 5 Ret Ret Ret 3 5 14 7 Cooper-BRM Ret 3 3 6 Ret 4 Ret Ret Ret 5 NC 8 14 8 Brabham-Repco 3 Ret Ret Ret 5 Ret Ret 3 Ret Ret Ret 10 10 9 Matra Ret 8 2 9 Ret Ret 5 Ret Ret 9 8 10 McLaren-BRM 5 Ret 8 Ret 6 Ret NC 3 – Cooper-Maserati 7 0 – Eagle-Weslake Ret Ret Ret 9 Ret 0 – Lola-BMW 10 0 – Brabham-Climax NC 0 – LDS-Repco Ret 0 – Cooper-Climax Ret 0 Nr Konstruktør RSA ESP MON BEL NED FRA GBR GER ITA CAN USA MEX Poeng
Resultater fra løp utenom verdensmesterskapet Øvrige Formel 1-løp i 1968, som ikke inngikk i verdensmesterskapet.