For den norske filmen fra 1955, se Blodveien (film).
thumb|Fra anleggsarbeidet med parsellen mellom Rognan og Botn på riksvei 50 (nå europavei 6), kjent som Blodveien. Blodveien er en veistrekning nordøst for Rognan i Saltdal i Nordland som ble bygget av krigsfanger under andre verdenskrig. Veien var en ny parsell av riksvei 50 mellom Rognan og Langset på østsiden av Saltdalsfjorden, der det før krigen var fergesamband. Den konkrete hendelsen som ga veien navnet, var et kors av blod som ble malt på en fjellskjæring i juli 1943. Blodet kom fra en krigsfange som ble skutt ved veien, og korset ble malt av hans bror.
Krigsfangene hørte til i Botn fangeleir i bygda Botn, knapt 2 km utenfor Rognan. Krigsfangene hadde svært små dagsrasjoner, lange arbeidsdager, dårlige klær for vinterbruk, primitive brakker, elendige sanitære forhold og ble behandlet grusomt. Botn-leiren ble først ledet av SS, og under deres ledelse ble det også utført massehenrettelser.
Da Wehrmacht tok over ledelsen i Botn-leiren i oktober 1943, ble forholdene gradvis bedre. Forholdene ble ytterligere forbedret da Røde Kors fikk kjennskap til leirene, og flere inspeksjoner ble gjennomført.
Botn-leiren var en av fem opprinnelige krigsfangeleirer i Nord-Norge. I leiren var det krigsfanger fra Jugoslavia, Sovjetunionen og Polen. De yngste krigsfangene var bare 12 år gamle. Forholdene ved alle de fem leirene var dårlige med stor dødelighet. Tallet på krigsfanger i Botn-leiren, har man bare estimater på - fra vitneforklaringer til overlevende. Det dreier seg om nesten 900 krigsfanger som totalt ankom leiren; av disse var det rundt halvparten som døde ved henrettelse, straff, underernæring og utmattelse.
Ved krigens slutt var det rundt krigsfanger i Saltdal, men antallet er usikkert. Det var opptil 18 leirer fra Saltfjellet og nordover til Saltdalsfjorden, men behandlingen som krigsfangene fikk i disse leirene, var adskillig bedre. I rettsoppgjøret etter krigen ble leirene omtalt som utryddelsesleirer. Det sjokkerte norske myndigheter at norske ungdommer helt ned i 16 årsalderen hadde vært del av vaktstyrken i leiren. Ungdommene var medlemmer av Hirdvaktbataljonen og hadde behandlet krigsfangene grusomt. Under rettsoppgjøret fikk flere av de norske vokterne fengselsstraffer, mens noen av de tyske SS-offiserene ble dømt til døden.
Bakgrunn Vei- og jernbanebygging miniatyr|Kart som omtrentlig viser traseen (blå strek) av riksvei 50 som ettertiden kjenner som Blodvegen. Det blå kvadratet markerer fangeleiren i Botn. Under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig hadde tyskerne et stort transportbehov, ikke minst i Nord-Norge der en blant annet skulle få frem forsyninger til nordfronten, transport av malm fra LKAB via Narvik, nikkel fra Finland, samt mannskapsforflytninger og materielltransport i hele landsdelen. Transport med skip langs norskekysten var risikofylt på grunn av alliert bombing. Veinettet hadde lav standard og var mangelfullt utbygget. Nordlandsbanen gikk ikke lenger nord enn til Mosjøen og på stamveiene var det mange fergestrekninger. Jernbaneutbygging ble sentralt sett på som eneste løsning for å få tilfredsstillende samferdsel. Adolf Hitler ga ordre om hurtig utbygging av «Polareisenbahn» til Kirkenes; øverstkommanderende i Norge, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, forlangte å få 145 000 krigsfanger for å få utført utbyggingen av jernbane frem til Kirkenes i løpet av fire år.
Den svært omfattende planen ble satt til side, og i første omgang ble krigsfanger satt inn for å utføre jernbanebygging fra Mosjøen til Tysfjord.Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 3. Organisation Todt hadde ansvar for all veiutbygging i de okkuperte landene, og en underavdeling kalt Einsatzgruppe Wiking fikk ansvaret for banebyggingen mellom Mo i Rana og Fauske.Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 5.
Ved krigens slutt var det krigsfanger i Norge som Wehrmacht hadde brukt som slavearbeidere. Av disse var rundt polakker, jugoslaver og majoriteten på var sovjetiske statsborgere.Hans Fredrik Dahl m.fl.: Norsk krigsleksikon 1940-45 side 229.
Fem hovedleirer i Nord-Norge thumb|Skipet som kom med krigsfanger til Botn. Krigsfangene ble sendt gjennom Sentral-Europa til Stettin ved Østersjøen. På veien til Norge hadde de vært innom forskjellige tyske fangeleirer.Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire side 44. Transporten videre fra Stettin gikk med skip til enten Bergen eller Trondheim, og videre nordover til fem hovedleirer. Den nordligste leiren var i Karasjok, leiren i Beisfjorden var den største, i Saltdal var Botn-leiren, og sør i Nordland var Osen-leiren og Korgen-leiren.Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 37. Disse fem første leirene er også kjent som «serberleirene». Imidlertid var det mange flere små leirer rundt omkring i Nord-Norge. Bare mellom Korgen og Narvik var det på det meste 50 leirer, med rundt 30 000 fanger.Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 8.
Sommeren 1942 ankom ca. jugoslaviske krigsfanger til disse fem leirene, og sommeren etter var bare ca. 750 i live. Det sier sitt om forskjellene mellom leirene at det i leiren på Bakken lenger opp i Saltdal ikke døde noen i løpet av tre år.Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 7.
Forholdene i mange av leirene var grusomme. Ansvaret i leirene var splittet opp systematisk, slik at den enkelte tyske offiser som hadde ansvar i hver leir med et visst skinn av rett kunne si seg fri for elendigheten. Leirkommandantens personlige karakter ble avgjørende for forholdene i hver enkelt leir.Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 6.
Riksvei 50 mellom Rognan og Fauske Veiutbyggingen skulle foregå samtidig med jernbanebygging. Riksvei 50 over Saltfjellet (i dag E6) ble åpnet i 1937, men hadde lav standard. Fra Rognan til Langset noen kilometer nord i Saltdalsfjorden var det ferge. Lenger nord i Salten var det også flere lengre fergestrekninger. I desember 1941 krevde tyskerne forsert veiutbygging. Samtidig tilbød de veidirektøren krigsfanger for å utføre arbeidet. Det ble enighet om å prioritere de tre veianleggene i Korgen, i Botn i Saltdal og omkring Beisfjorden i Ofoten.
Ny vei over Korgfjellet i Korgen kommune skulle erstatte en annen fergeforbindelse langs Riksvei 50, mellom Elsfjord og Hemnesberget. Den 23. juni 1942 ble jugoslaviske krigsfanger plasserte i to leirer, ved Fagerlimoen i Korgen og i Osen i Knutlia. Leirene var i bruk til sommeren 1943. En provisorisk bru ble åpnet over Beisfjorden i Ofoten i juli 1943, og erstattet fergeforbindelsen mellom Fagernes og Ankenes. Den ble i 1959 erstattet av Beisfjordbrua. I Beisfjord, 13 km sør for Narvik, lå Beisfjord fangeleir, som var i bruk fra juni 1942 til krigens slutt.
Blodveien er en veistrekning nordøst for Rognan i Saltdal. Veien var en ny parsell av Riksvei 50 mellom Rognan og Langset på østsiden av Saltdalsfjorden der det før krigen var fergesamband.Hans Fredrik Dahl, m.fl.: Norsk krigsleksikon 1940-45 side 46. En regner at selve Blodveien er strekningen på dagens Europavei 6 mellom Saltnes og Saksenvika.Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 24. Fangene som bygget veien tilhørte Botn-leiren.
Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig. De fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk, og hygieneforholdene høyst mangelfulle med mye lus.Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 4.
Botn-leiren thumb|Oversiktsbilde for Botn krigsfangeleir. I dag er det en jugoslavisk og en tysk krigskirkegård på dette stedet. thumb|Reportasjebilde i bladet Aktuell juni 1945 fra en av fangeleirene på Saltfjellet. Forholdene i leiren i Botn kunne vært nokså like. Den største og mest beryktede leiren i Saltdal lå i Botn ved Saltdalsfjorden, rundt 2 km fra Rognan. Leiren lå tilbaketrukket fra øvrig bebyggelse, men allikevel nært arbeidsstedet og fjorden. Rundt Botn er det høye fjell, områdene innenfor mot øst er nakne øde høyfjellsstrekninger. Før Blodveien ble bygget var den vesle bygda veiløs.
Fangene utførte veiarbeid på strekningen fra Rognan til Langset. Folk fra Statens vegvesen ledet arbeidet rent teknisk, og var skytebaser og anleggsledere.Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 40.
Krigsfangenes bakgrunn Krigsfangene som ble benyttet i Saltdal, var fra Jugoslavia og Sovjetunionen, samt noen fra Polen.
Majoriteten av fangene fra Jugoslavia var politiske fanger, men kriminologen Nils Christie gjør rede for at de hadde forskjellig bakgrunn som det i ettertid var vanskelig å få full oversikt over. Christie gjør også noen vurderinger for hvorfor det er sannsynlig at de har vært politisk aktive. En del var både politiske fanger og partisaner, de kom fra alle samfunnslag og i alle aldre, de yngste var bare 13–14 år gamle. Flertallet var serbere, noen var kroater.Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 36.
Arbeidsleirene i Norge og i andre områder hærtatt av Tyskland, var ofte tilnærmet like ille som Nacht und Nebel-leirer, der spesielt politiske fanger skulle «forsvinne». I land okkuperte av Nazi-Tyskland oppstod det motstandsbevegelser. Henrettelser av tilfangetatte motstandsfolk virket mot sin hensikt ved at opinionen ble forsterket. Nacht und Nebel-leirene skulle holde fangenes slektninger og befolkningen uvitende om deres skjebne. Dette systemet ble benyttet både mot motstandere i Tyskland og okkuperte områder. I tillegg utgjorde leirene et viktig økonomisk grunnlag for SS-staten. Utgiftene til arbeidskraft ble svært små, og tilgangen på arbeidskraft nesten ubegrenset.Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire side 16.Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 27.
Den første tiden i leiren Leiren i Botn var i bruk fra juli 1942 til juni 1944. Leiren var oppført av Statens vegvesen, etter at de hadde fått ordre om å bygge brakker i begynnelsen av juni 1942. Leiren var inngjerdet med to piggtrådgjerder, disse var rundt 2 m høye med 0,5 m mellomrom. Det var tre vakttårn i leiren. Det ble oppført to brakker med enkel bordbekledning, og gulv uten grunnmur. I brakkene var det køyesenger i fem høyder. Utenfor leiren var vaktmannskapenes brakker. Da vaktstyrken gjorde sitt innrykk den 20. juni, var byggingen enda ikke ferdig. Kommandant for leiren var Hauptsturmführer Fritz Kiefer, og under seg hadde han seks offiserer og to underoffiserer, alle fra SS. I tillegg var det ti til tolv politisoldater og en underoffiser. Kommandanten for Osen-leiren, Sturmbannführer Dolph, hadde i tillegg overoppsyn med Botn-leiren og Korgen-leiren.Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 39.
De første fangene til Botn-leiren var 472Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire side 55. jugoslaver som ankom med skip den 25. juli 1942. Disse var kommet med skip fra Stettin i Tyskland til Bergen den 22. juni. Allerede i Bergen ble 28 av fangene skutt. Videre fra Bergen ble de sendt nordover med skip til Botn, 400 fanger ble sendt videre til Karasjok. Gården Furumo lå rundt 150 m fra leiren og de som bodde der fortalte at fangene marsjerte fra sjøen og opp til leiren avdelingsvis, mens vaktene brølte og slo løs på dem slik at flere stupte over.
Underernæring og rangorden De to leirene i Botn var så simpelt bygget at snø føk inn i fangenes senger. Dagsrasjonene var meget små, og en tidligere fange beskriver matforsyningene slik: «Typisk delte 4 eller 5 mann ett brød, 50 mann delte 1/2 kg margarin og 100 mann delte 1 kg pølser. Daglig ble det servert 1/2 liter suppe til hver.» Arbeidsøktene var på 14 timer.Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 31. Sanitære forhold var ytterst mangelfulle, fangene hentet vaske- og drikkevann fra åpne renner i leiren. Rennene hadde ofte tilsig fra avtrede.Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 11.