thumb|Den seierrike Robert Bruce, statue i nærheten av slottet i Stirling. Robert I, eller Robert Bruce, (Robert de Brus på normanner-fransk og Roibert a Briuis på middelalder-gælisk, på moderne engelsk oftest kjent som Robert the Bruce) (født 11. juli 1274, død 7. juni 1329) var konge av Skottland i tiden 1306–1329.
Robert Bruce var en av de mest berømte krigerne i sin generasjon, og han ledet Skottland gjennom den skotske uavhengighetskrig mot England. Hans krav til kronen var å være tipp-tipp-tipp-oldebarn av kong David I av Skottland. Robert Bruce regnes som en av de store kongene i Skottlands historie, en heltekonge som beseiret England i det berømte slaget ved Bannockburn. Minnesmerker over Robert Bruce finnes over hele Skottland og portrettet av ham er på landets pengesedler.
Bakgrunn Robert Bruce, som var av normannerslekt, ble født som første sønn av Robert Bruce, 6. lord av Annandale, og Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick, datter av Niall, 2. jarl av Carrick. Hans mor var etter alle mål en formidabel kvinne som etter sigende holdt Robert Bruces far i fangenskap inntil han gikk med på ekteskap!
Fra sin mor arvet Robert Bruce det gæliske jarldømmet Carrick og fra sin far en kongelig arverett til den skotske tronen.
Selv om hans fødselsår er kjent er fødestedet mindre sikkert; det var sannsynligvis Turnberry Castle i Ayrshire, men Lochmaben i Dumfriesshire har også vært nevnt.
Vi vet lite om Robert Bruces første år. Han ble sannsynligvis sendt til fostring hos en lokal familie slik som skikken var. Vi kan anta at han ble oppdratt til å tale alle språk som ble krevd av hans klasse og nasjon; skotsk gælisk, normannerfransk, latin og sannsynligvis også engelsk. Som enhver ung mann fra adelsstanden ble han også opplært i kampsport, særlig rideferdighet og kunnskap til å mestre lanse, sverd og øks.
Robert Bruce så utfallet av «Den store saken» (The Great Cause) i 1292 som meget urettferdig ved at den skotske kronen ble gitt til Bruce-families største rival, John Balliol. I hans øyne forhindret det hans egen familie å innta sin rettmessige plass på tronen. Bruce-familiens genealogi til det skotske kongehuset er som følger:
David I av Skottland (tipp-tipp-tippoldefar) Henry av Skottland, 3. jarl av Huntingdon (tipp-tippoldefar) David av Skottland, 8. jarl av Huntingdon (tippoldefar) Isobel av Huntingdon (oldemor) Robert Bruce, 5. lord av Annandale (farfar) Robert Bruce, jarl av Carrick (far) Robert I av Skottland
Se forøvrig utdypende artikkel: Konkurrentene til den skotske trone
Rett etter avgjørelsen besluttet hans bestefar, Robert Bruce, 5. lord av Annandale, som krevde den skotske trone, å overgi lordtittelen til Robert de Brus, Bruces far. Robert de Brus hadde allerede avgitt jarldømmet Carrick til sin sønn, Robert Bruce, på den dagen hans kone døde i 1292. Bitter på grunn av tapet av tronen konspirerte både far og sønn med kong Edvard I av England mot John Balliol. I april 1294 hadde den unge Bruce fått kongelig tillatelse til å besøke Irland for ett og halvt år, og det sier noe om Bruce, han fikk tillatelsen på grunn av den lojalitet han hadde vist den engelske kongen.
I 1295 giftet Robert Bruce seg med sin første kone, Isabella av Mar, datter av Donald, 6. jarl av Mar. Isabella døde beklageligvis innen et år, etter å ha født deres eneste barn, Marjorie Bruce. Marjorie ble senere gift med Walter Stewart, 6. High Steward av Skottland, og fødte ham den framtidige konge Robert II av Skottland.
Begynnelsen på den skotske uavhengighetskrig thumb|Edvard I av England I august 1296 hadde Robert Bruce og hans far sverget lojalitet til Edvard I av England ved Berwick, og eden ble gitt på nytt ved Carlisle. Likevel brøt unge Bruce eden ved å delta i det skotske opprøret det påfølgende året. Sommeren 1297 ble det sendt et hastebrev til Bruce som ga ham ordre om å undergi seg kommandoen til Edvards stedfortreder John de Warenne, 7. jarl av Surrey, men istedenfor å adlyde herjet Bruce og hans soldater de landområder som Edvard kontrollerte.
Den 7. juli ble Bruce og hans tilhengere tvunget til gå med på en traktat som har blitt kalt for «Kapitulasjonen ved Irvine». Konklusjonen var at den skotske adelen ikke skulle være nødt til å delta i engelsk krigføring på kontinentet og de ble i tillegg benådet for sitt voldelige opprør. Samtidig måtte de atter sverge dyrt og hellig på å være tro mot den engelske tronen. For å være sikker på at eden ble overholdt krevde kong Edvard Robert Bruces eneste barn som gissel, og hun ble gitt til James Stewart, biskop av Glasgow, og Sir Alexander Lindsay som garanti inntil videre.
På skotsk side Kort tid etter slaget ved Stirling Bridge synes det som om Robert Bruce atter en gang var på sine landsmenns side; Annandale var blitt herjet og Bruce brente deretter den engelskkontrollerte festningen Ayr ned til grunnen. Da Edvard I returnerte til England etter å ha seiret i slaget ved Falkirk, ble Bruce-familiens eiendommer ved Annandale og Carrick gitt til Edvards tilhengere.
Etter nederlaget ved Falkirk gikk William Wallace av som Vokter av Skottland, og ble etterfulgt av Robert Bruce og John Comyn som delte vervet. Vokterne var rivaler og hadde problemer med å samarbeide. John Comyn, ofte kalt for «Røde Comyn» for å skille ham fra hans far som tilsvarende ble kalt for «Sorte Comyn», var tilhenger av John Balliol, og inngiftet i Balliol-familien. I 1288 ble William Lamberton, biskopen av St. Andrews, utpekt til å være tredje Vokter av Skottland for å opptre som nøytral og holde fred mellom Bruce og Comyn. Det påfølgende året forlot Bruce posisjonen som Vokter og ble etterfulgt av Sir Ingram de Umfraville. I mai 1301 gikk også de Umfraville, John Comyn og William Lamberton av som felles Voktere og ble etterfulgt av Sir John de Soulis som holdt posisjonen alene. Soulis ble utpekt hovedsakelig fordi han ikke var part i striden mellom familiene Bruce og Comyn. Han gjorde fornyet innsats for å få John Balliol tilbake på den skotske tronen.
På engelsk side I juli satte Edvard I av England i gang sin sjette felttog inn i Skottland. Selv om han erobret Bothwell og festningen Turnberry Castle, klarte han ikke å svekke skottenes motstandsevne i vesentlig grad. I januar 1302 ble partene enige om ni måneders våpenhvile. Det var på denne tiden at Robert Bruce ga seg inn under Edvard I, sammen med andre adelsmenn, til tross for at han hadde vært på parti med patriotene. Det er mange grunner til at hans skiftet side; en av grunnene kan ha vært at Bruce fant det avskyelig og hensiktsløst å se sine tilhengere, familie og arv bli ofret til fordel for John Balliol.
Det verserte også rykter om at Balliol ville komme tilbake til Skottland med en fransk hærstyrke og igjen innta den skotske tronen. Soulis støttet Balliol, det samme gjorde mange andre adelsmenn, men for Bruce og andre betydde det at de ville miste alle sjanser til selv å sikre seg tronen. I tillegg var Robert Bruces far gammel og syk, og muligens ønsket han at hans sønn skulle søke fred med Edvard I, ettersom han var overbevist om England til slutt ville seire over skottene. Om opprøret feilet og hans sønn sto på feil side, ville han miste alt; titler, landområder og sannsynligvis også livet. Edvard ville på dette tidspunktet også ha behov for å ha skotske adelsmenn som Bruce som allierte, ikke som fiender. Edvard I av England var truet av å bli både lyst i bann av paven samtidig som trusselen om en fransk invasjon var overhengende.
Likevel, til tross for den nylige lojalitetseden, kan det noteres at Robert Bruce i mars 1302 sendte et brev til munkene ved klosteret i Melrose der han trekker sin støtte til den engelske kongen i tvil. Bruce unnskyldte seg for at han hadde krevd munkene til tjeneste for hæren selv om det ikke hadde vært et nasjonalt behov for det. Bruce forsikret deretter at han «aldri igjen» ville kreve at munkene tjenestegjorde unntatt om det var til fordel for «en felles hærstyrke for hele kongeriket» til nasjonalt forsvar.
Gift igjen Robert Bruce giftet seg igjen med sin andre kone dette året. Elizabeth de Burgh var datter av Richard Og de Burgh, 2. jarl av Ulster. Med Elizabeth fikk han fire barn; David II, John, Matilda, og Margaret (som ble gift med William, jarl av Sutherland).
Ny engelsk invasjon
I 1303 invaderte Edvard I av England igjen Skottland, og nådde Edinburgh før han marsjerte til Perth. John Comyn den Røde, som igjen tjenestegjorde som Vokter, hadde ikke noe håp om å kunne beseire den mektige engelske hæren. Edvard forble i Perth til juli før han fortsatte til Dundee, opp østkysten til Montrose og Brechin, og videre til Aberdeen som han nådde i august. Derfra marsjerte han gjennom området Moray før han fortsatte til Badenoch, og fulgte deretter samme veg tilbake sørover, til han kom til Dunfermline.
Med Skottland effektivt undertrykt overga alle ledende skotter seg til Edvard i februar 1304, unntatt William Wallace. Betingelsene for overgivelse ble forhandlet fram av John Comyn; de skotske lovene og deres friheter skulle forbli som de hadde vært under Alexander III av Skottland.
Hemmelig pakt Den 11. juni 1304, etter å ha vært vitne til skottenes tapre innsats da Edvard seiret ved slaget ved Stirling Castle, besluttet Robert Bruce og William Lamberton å danne en hemmelig pakt med hverandre i «vennskap og allianse mot alle menn». Pakten besto i et samarbeid for å få Bruce til å bli den neste kongen i Skottland. Om en av dem brøt pakten skulle han skylde den andre en sum av 10 000 pund. Selv om begge hadde overgitt seg til engelskmennene var pakten et bevis på deres dype patriotisme og forpliktelse til å bevare Skottland og skotsk frihet. De var nå fast bestemt på å bruke all sin tid på å oppfylle pakten inntil den aldrende engelske kongen døde.
Nå som Skottland var forsvarsløs ville Edvard I få landet oppslukt og svelget av England. Den skotske adelen hadde igjen hyllet ham, og det var blitt etablert et styre som valgte ut de som senere samme år skulle møte det engelske parlamentet for å etablere regler for regjeringen av Skottland. Til tross for de skotter som deltok så var det engelskmenn som hadde den virkelige makten. Jarlen av Richmond, Edvards nevø, var den som ble utpekt til å lede den underordnede regjeringen av Skottland.
Mens dette skjedde ble William Wallace endelig tatt til fange i nærheten av Glasgow og brutalt henrettet den 23. august 1305. Edvard I trodde han ble kvitt en plagsom opprører en gang for alle, men isteden gjorde han Wallace til en martyr, en ‘større-enn-livet’ patriotisk helt for skottene. Istedenfor å avgjøre «det skotske spørsmålet» en gang for alle hadde Edvard skapt et uforsonlig fiendskap som ville spøke for ham resten av livet.
Bannlyst og kronet som skottenes konge I september 1305 hadde Edvard beordret Robert Bruce, som jarl av Carrick og nå også som 7. lord av Annandale, til husarrest på slottet i Kildrummy Castle, for «å holde på ham til han er villig å svare for seg», hvilket tydet på at Edvard mistenkte at Robert Bruce ikke var helt til å stole på og muligens konspirerte bak hans rygg. Bruce som hadde manøvrert både fram og tilbake mellom skotsk og engelsk lojalitet var effektivt blitt gjort maktesløs. John Comyn betalte derimot en bot til den engelske kongen og beholdt sin bevegelsesfrihet, eiendommer og sin betydelige politiske makt. At Edvard I ikke viste noe tegn til å belønne Bruce var kanskje den viktigste grunnen til at han kom til å satse alt på å bli skottenes neste konge.