thumb|Norbatt var en del av FNs midlertidige styrke i Libanon
Norbatt – Den norske FN-bataljonen i Libanon, var en del av Den norske FN-styrken i Libanon (NORCO), en avdeling av FNs midlertidige styrke i Libanon (eng. United Nations Interim Force in Lebanon – UNIFIL). Norbatt ble opprettet i 1978 og eksisterte gjennom 41 kontingenter til 1998. Omkring 21 400 nordmenn tjenestegjorde i Norbatt i en eller flere kontingenter.
Historiesammendrag thumb|Sisu XA-180 fra Norbatt i Ferdiss innen det norske ansvarsområdet i Sør-Libanon Den 22. mars 1978 svarte Norge positivt på FNs henvendelse om å delta i Unifil. Den norske hovedstyrken ankom Libanon i 2 og 3. april 1978 . 10. desember 1988: FNs fredsbevarende styrker ble tildelt Nobels fredspris for sin innsats. 28. november 1998: Norbatt overlot området til indiske Indbatt.
Norbatt bestod i første kontingent av geværkompaniene 1, 2 og 3 som fra kontingent 2 ble omorganisert til geværkompaniene A og B – og videre ett stabskompani med forsterket sanitetstropp, sambandstropp og pionertropp samt teknisk kompani, helikopterving og bataljonsstab.
thumb|left|Området Norbatt dekket lå i den sørøstre delen av Libanon, østfor «Ibil as Saqv» på dette kartet. Området Norbatt dekket lå i det sørøstlige hjørnet av Libanon og var 55 km² og var ett av seks ansvarsområder i UNIFIL. Ca. 550 nordmenn tjenestegjorde i Norbatt til enhver tid.
Gjennom de første kontingentene tilhørte Blatt-området den nepalske FN-styrken, men da Nepbatt trakk seg ut tok Norbatt over det i 1979.
BN-stab, STKP og KP 1 lå den første tiden sør for landsbyen Ebel es-Saqi, ved bensinstasjonen hvor veien svinger opp til Marjayoun, men etter at nepaleserne i mai/juni 1978 ankom området, ble Ebel es-Saqi inntatt og gjennom fleste kontingentene lå hovedkvarteret inne i selve landsbyen. Omkring 1991 ble BN-stab og STKP flyttet til posisjonen 4-2HQ på Falkehøyden (Jabal Qalaat Jabbour), like nord for landsbyen. En rekke steder i Norbatt fikk norske navn av det norske personellet.
thumb|Norbatt gjorde en stor innsats i rydding av landminer. Norbatts utførte i tillegg til det som lå i mandatet også humanitær innsats i området. Ikke minst stod norsk personell for en betydelig innsats i rydding av landminer. Skolene ble støttet av Norge, og Norbatts sanitet utførte en stor innsats også for sivilbefolkningen. Næringslivet blomstret opp takket være de kjøpesterke soldatene, og i det hele tatt virket det norske nærværet stabiliserende på regionen.
De militære tapene var relativt små sett i lys av at styrken stod der gjennom 20 år. Av de 21 soldatene som mistet livet var det bare 4 som ble drept under direkte krigsrelaterte handlinger (2 beskutt av kjente og 2 av ukjente). De resterende skyldtes sykdom, trafikkulykker og en skyteulykke. I tillegg kommer skader og senskader, særlig psykiske, som ennå er lite kartlagt, selv om man de senere år har fått statistikk på bordet som viser at FN-veteraner er overrepresentert i selvmordsstatistikken. Og da spesielt fra de tidligste kontingentene.
Flere i lokalbefolkningen lærte seg norsk og minst 30 lokale libanesiske jenter giftet seg med unge norske menn de traff i Norbatt.
Oppsetningsplan thumb|left|Alle var oppsatt med AG-3. (Ill. foto) Hver geværtropp var satt opp med 4 lag, hvert med 10 mann, en fenrik eller sersjant som lagfører, en korporal som nestlagfører og 8 menige, alle oppsatt med AG-3. Det var ikke avdelingsvåpen fysisk i lagene. Hver tropp hadde 2 stk. 84 mm RFK og 2 stk. MITR-3, det var ikke noe fast mannskap tilknyttet disse som ble fordelt til lagene etter behov. Troppsstaben besto av troppssjef som var løytnant, NK (lt./fenr.), troppsassistent (korp.), sanitetsmann (men.), sambandsmann (men.) og vognfører felt (men., Landrover). Troppsjef og sanitetsmann var oppsatt med pistol (P08 Luger), de øvrige med AG-3. Personellet hadde dessuten utdelt en del M72. Kompanistaben var en del forsterket i forhold til vanlig oppsetning (Brig. 78) på den tiden, bl.a. med en informasjonsoffiser og vel også en ass. infooff. Etter en stund ble 8 M113-vogner sendt nedover etter at man fant sterkt behov for noe robust. Mannskaper til en PPK-tropp ble tatt fra mannskaper i kompaniene som tidligere hadde tjenestegjort i stormtropp eller mekanisert infanteri.
Bn Stab
Se også Norbatts bataljonssjefer Bataljonsstaben bestod kort fortalt av: BN-ledelsen: Sjef, nestkommanderende (NK) og adjutant. S-1-seksjonen: Personell-, idretts-, reise-, velferds- og presseoffiserer. S-3-seksjonen: Ansvarlig for operativ drift av bataljonen. Den vanlige norske oppgaven til S-3-seksjonen ved MIO (Militær etterretningsoffiser) inkluderer etterretning. Dette var ikke tillatt i FN-regi, og rollen ble i stedet betegnet som en sikkerhetsoffiser, og inkluderte blant annet ansvar for sikkerhet ved alle leirer og kontrollpunkt. S-4-seksjonen: Materiell, logistikk, forsyning, PX (butikkutsalg), postsjef, paymaster (sjekkinnløsning). S-5-seksjonen: Juridisk bistand og tolker. Ingeniørseksjonen.
STKP Helt i starten ble deler av stabskompaniet plassert i Ebel es-Saqi med ledelse- og forsyningsdel (TO) samt Militærpolititropp, i teltleiren «Dovre» ved bensinstasjonen nedenfor Marjayoun. Stabskompaniets del i teltleiren (inkludert BN KO) ble flyttet til Ebel es-Saqi da Haddad tok over israelernes stillinger mellom Saqi og Marjayoun og truet med å stenge forbindelsen (juni?). Omtrent samtidig kom Nepbatt inn og det ble foretatt en gjennomgripende omorganisering. I stabskompaniet inngikk også MP-gruppen og hundetroppen, som begge var relativt store i forhold til hva som var vanlig norsk oppsetning. Totalt var det rundt 270 mann i stabskompaniet.Stabskompaniet bestod av (pr. ca. 1995): KP KO, 4-1 CAMP, 4-2 HQ, 4-2 OP transportavdeling, verkstedsavdeling, bataljonsdepot, militærpolititroppen, sambandstroppen, pionertroppen, hundetroppen, forpleiningstroppen, sanitetstroppen og spydspissen BMR (Battalion Mobile Reserve).
thumb|Norske styrker i Ebel es-Saqi opplevde ofte beskytning over byen mellom israelske styrker sør for ansvarsområdet og arabiske styrker i Bekaadalen (på bildet) nord for Norbatt. I Ebel es-Saqi holdt stabskompaniet til, sammen med bataljonsstaben. Kompaniet fungerte som en serviceinstans for hele bataljonen. I begynnelsen var hele stabskompaniet forlagt i byen. I Norbatt 3 flyttet pionertroppen ut og til Pi-høyden, noen kilometer øst langs veien mot Rachaya El Foukhar. Senere flyttet også hundetroppen ut av byen. Oppgaven til «pi-troppen» var i første rekke alt av ingeniørarbeider, som minerydding, fortifikasjoner (bygging av dekningsrom), diverse gravearbeider, bygging og rivinger. Ofte bestod troppen av en blanding av folk med pi-bakgrunn fra infanteriet og folk med tjeneste i ingeniørvåpenet. Mange hadde av de som tjenestegjorde i pi-troppen hadde håndverkerbakgrunn og maskinførererfaring.
Trentroppen bestod av kjøkkenpersonale og proviantlag, samt transport-, verksted- og depotpersonell.
thumb|left|AN PRC-77. Sambandstroppen betjente blant annet bataljonsveksleren (telefonsentralen), bataljonens radiosamband og kortbølgestasjonen «Radio Norge», hovedkommunikasjonslinjen mellom Den norske FN-kontingenten i Libanon og oppsettende enhet, samt andre militære myndigheter, i Norge. Radio Norge formidlet også telefoner og meldinger mellom Norge og alle posisjoner i Norbatt. Kortbølgestasjonen ble i 1990 avløst av «Veksler Norge» da man gikk over til satellittsamband mot Norge. Menige mannskaper på bataljonsopsen kom også fra sambandstroppen. Troppens sambandsverksted betjente hele bataljonen. Troppens linjelag oppførte og vedlikeholdt alle telefonlinjer i Norbatt. I Stabstroppen inngikk leiravdelingen med leirverkstedet og vannbilsjåførene, samt spesialfunksjoner som blant annet PX-assistent og velferdsassistenter.
Sanitetstroppen hadde tre leger, tre sykepleiere, tannlege, veterinær, ambulansesjåfører og sykevoktere. I tillegg til å drive legekontor, sykestue og tannlegekontor utførte de andre viktige funksjoner, bl.a. tok hygienelaget prøver av råvarene som ble brukt til matlaging. I tidlige kontingenter kunne de få sivile som fortsatt var i område få akutthjelp både på legekontoret og tannlegekontoret.
KP 1 KP 1 landet som del av første hovedstyrke i 1978 på Ben Gurion flyplass i Israel. De første par døgn i soveposer i en eukalyptus-skog ikke langt unna. Deployeringen foregikk i motorisert kolonne langs vei inn til sør-Libanon.
Tr 1 ble beskutt av IDF allerede etter 2 døgn. Mest sannsynlig M16-skudd. De gikk gjennom knappeteltet ett av geværlagene hadde satt opp i nærheten av den lille landsbyen Blatt, nordvest av Marajoun, der falangistenes hovedkvarter var plassert, med sin leder Major Haddad. KP 1 ble granatmål ved Khardala-broen da KP 3 ble omdeployert og forlot Khardala. KP 1 ble så omdeployert i telt til Rachaya el Foukhar (Tr 1), rett ved en istykkerskutt gravplass ("Hill Macabre"), til Frdiss (Tr 2) og til Hebbaryah (Tr 3). KP-KO etablerte seg i telt på høydedraget ovenfor gravplassen i Rachaya el Foukhar.
12. August 1978 kom Tr 1 i heftig ildgivning mot PFLP/PLO etter innkommende RPG-7-granat som detonerte midt inne i teltleiren til Tr 1. PFLP-styrken holdt til nede i en slukt vest for "Hill Macabre" og varierte fra ca 15 mann til ca en tropps størrelse +/-. Øvrig beskytning fant sted fra SLA (South Lebanese Army) med TBK-granatild fra Marjayuon, samt PLO-beskytning (flatbanevåpen) mot vannposten i Rachaya el Foukhar.
Etterhvert som forholdene roet seg noe, kom noe av sivilbefolkningen tilbake. Forholdet mellom de sivile og KP 1 var godt.
(I senere kontingenter ble Norbatt omorganisert til kun to kompanier: KP A og KP B. Rachaya el Foukhar forble KP-KO, da inne i landsbyen.)
KP 3 I løpet av kontingent I var det to store omgrupperinger, en etter ca. 1–2 uker og en ved ankomsten av den nepalske bataljonen Nepbatt. I de aller første dagene (første del av hovedstyrken som besto av 3. kompani ankom Ben Gurion-flyplassen tidlig om morgenen 1. april og kjørte inn i Libanon den 2. april. 3. kompani ble da gruppert over hele det som skulle bli Norbatts område (et svensk kompani fra UNEF II/Sinai hadde alt blitt deployert i området og ble trukket ut igjen etter noen dager, de mistet en mann før nordmennene ankom. 1. tropp ble plassert i El Hebbariye der det var rolig hele tiden, 2. tropp i Kaoukaba der de ble satt under heftig beskytning og for en natt tvunget til å foreta en delvis uttrekning, og 3. tropp ved Khardala-broen der det var også meget heftig beskytning.
3. tropp i KP 3 ble flyttet til nedre Kaoukaba og vel ble granatmål der. En norsk soldat ble såret av granatsplint i Kaoukaba en av de første dagene, ca. 5. april. Ca. 7. april ble en full omgruppering foretatt og 3. kompani gruppert med 2. tropp i øvre Kaoukaba (selve landsbyen), 3. tropp i nedre del (mot hovedveien) 1. tropp som reserve i veikrysset sør for Kaoukaba og KP-KO på den lille høyden sønnenfor på østsiden av hovedveien, Tell Quesi.
Da Nepaleserne med NEPBATT senere i kontingenten deployerte i deler av NORBATTs AO fra til da, ble 3. kompani flyttet fra nordvest til sydøst, med KPKO i Kfar Hamam.
1. tropp ble da plassert med KO og to lag i Kfar Chouba. Da hadde det ikke vært fast stasjonert FN-styrker der, et lag nær Kfar Hamam og et lag som OP på en høyde 1-2 km vest for Kfar Chouba, det siste laget hele tiden forsynt daglig ved hjelp av muldyr.
NORBATT 2 og senere Norbatt hadde i kontingent I tre geværkompanier, 1., 2. og 3. kompani samt et stabskompani. Ved overgangen til Norbatt II ble det skåret ned til to geværkompanier, KP A og KP B slik det ble værende resten av tiden. Samtidig ble det omorganisering av ansvarsområder. Sjefen for Norbatt III, Zacharias Backer, foretok straks en omgruppering da han overtok, da han fant grupperingen for lite robust mot mer kraftige angrep, og kuttet ned på lagsleirer etc. og gikk vel kanskje mer over til patruljering og utsending av OP/CP fra mer robuste kompanistillinger.