L. p. pictus L. p. lupinus L. p. manguensis L. p. sharicus L. p. somalicus
Afrikansk villhund (Lycaon pictus) kalles også hyenehund og er et sosialt flokklevende rovpattedyr i hundefamilien. Arten er eneste art i den monotypiske slekten Lycaon. Villhunden finnes over store deler av Afrika, sør for Sahara. Den blir av mange regnet som en av verdens mest effektive jegere. Den afrikanske villhunden er også den eneste arten i slekten Lycaon som har overlevd inn i vår tid.
Beskrivelse thumb|left|Afrikansk villhund er på størrelse med en golden retriever eller litt mindre. thumb|left|Afrikansk villhund Lycaon pictus betyr «malt ulvelignende dyr». Slektsnavnet Lycaon stammer fra det greske ordet lukos som betyr ulv. Villhunden er den eneste arten som har overlevd i denne slekten. Det første eksemplaret ble oppdaget av vestlige forskere (Temminck, 1820) i Mosambik og fikk navnet Kapp jakthund.
Afrikansk villhund framstår som en langstrakt slank, men kraftig hund med store, nærmest runde ører og lange, slanke ekstremiteter. Pelsen mangefarget og flekkmønstret, noe som er opphavet til det vitenskapelige navnet «malerhund» (Lycaon pictus).
Pelsen er kort og glatt og mangler underpels. Den går igjen i fargene brun, rød, sort, blekgul og hvit i et flekket mønster, som for hvert dyr er like unikt og individuelt som et fingeravtrykk. Den buskete halen er alltid hvit på den ytre tredjeparten, men kan hos noen individer også være hvit nesten fra haleroten og ut til haletippen. Ørene er for det meste sorte, men ved inngangen til selve øret har den gjerne lysebrun behåring. Selv om pelsen er som et fingeravtrykk for hvert dyr, er det allikevel kjent at det karakteristiske flekkmønstret har likhetstrekk både innad i de ulike flokkene/familiene og innenfor de ulike regionene villhunden holder til. Pelsen har sorte bånd som strekker seg fra snuten og bakover mot øynene og ned over kinnene og halsen og opp mot bakkanten av ørene og på ørenes bakside. Ei enkel sort smal stripe strekker seg også langs snuteryggen og opp over pannen og skallen på dyret.
Skallen er massiv og snutepartiet bredt og kraftig. De meget kraftfulle kjevene ender opp i utstående kinnbein, og bittet er svært kraftig i forhold til dyrets størrelse. I en vitenskapelig studie der 39 ulike nålevende og utdødde rovdyr inngikk, ble BFQ (bitestyrkekvotient = vektmessig utlignet bitestyrke) målt til 142 (tilsvarer 428 kg/cm²).Stephen Wroe, Colin McHenry and Jeffrey Thomason. 2004. «Bite club: comparative bite force in big biting mammals and the prediction of predatory behaviour in fossil taxa». Proc. R. Soc. B. doi:10.1098/rspb.2004.2986. Sist besøkt 20. juli 2015 Tannformelen er som hos de fleste andre canider (3/3 + 1/1 + 4/4 + 2/3 = 42 tenner), men i underkjeven mangler rovtennene det innerste toppunkt (i likhet med hos bushhund og asiatisk villhund).
Dyret er på størrelse med en golden retriever eller litt mindre, og betydelig mindre enn en norsk ulv. Kroppslengden er omkring 75–110 cm fra snutespiss til halerot. Halen måler gjerne ca. 30–40 cm. Villhunden har kompakte, runde føtter og kun fire tær på hver fot. Hanner og hunner har omtrent samme størrelse. Den blir normalt ca. 60–75 cm i skulderhøyde, og vekten ligger på omkring 18–36 kg.Nowak, R. 1999. «Walker's Mammals of the World». Sixth Edition. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.Stuart, C., T. Stuart. 1995. «Stuart's Field Guide to the Mammals of Southern Africa». Cape Town: Struik.Zoological Society of Philadelphia. 2004. «Philadelphia Zoo Animal Facts - African Wild Dog» (online). 24. mars 2004
Utbredelse Tidligere fantes afrikansk villhund nærmest over hele Afrika (for omkring 3 000 år siden trolig også i Nord-Afrika), unntatt i tropisk regnskog og full ørken. Nå er utbredelsen blitt mer fragmentert. I dag finner man den derfor helst i Namibia, Botswana, Mosambik, deler av Zimbabwe, Swaziland, og i Transvaal i Sør-Afrika. Det finnes imidlertid spredte populasjoner også andre steder i Afrika, eksempelvis i Kamerun, men den generelle utbredelsen av denne arten har en synkende tendens. Av de tidligere 39 utbredelsesområdene villhunden ble regnet som en del av, er den i dag forsvunnet fra 25.Fanshawe, J.H., Ginsberg, J.R., Sillero-Zubiri, C. and Woodroffe, R. 1997. «The status and distribution of remaining wild dog populations.» In: R. Woodroffe, J.R. Ginsberg and D.W. Macdonald (eds). The African wild dog status survey and conservation action plan. pp: 11-57. IUCN Canid Specialist Group, Gland, Switzerland and Cambridge, UK.
I Hwange nasjonalpark i Zimbabwe finnes det 5 kjente flokker. I Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika finnes det 8 flokker. I Masai Mara naturreservat i Kenya finnes det 6 kjente flokker. I Moremi viltreservat, som ligger i Okavangodeltaet i Botswana, finnes det 8 kjente flokker. I Tanzania har Selous viltreservat 6 kjente flokker og Serengeti nasjonalpark 7 flokker.
Habitat Tidligere trodde man at afrikansk villhund primært var å finne på åpent gresskledt sletteland. Bakgrunnen for denne oppfattelsen var en studie gjort i Serengeti nasjonalpark i Tanzania. Nyere forskning har imidlertid avdekket at disse hundene har større tetthet på savanner (med kort gress), der kratt- og småskog står tettere. I noen grad er arten også til stede i lavereliggende skogkledte fjellområder og semi-ørken, som i Sahel. Mange forskere mener at artens utbredelse i større grad begrenses av menneskelig aktivitet og tilgangen på byttedyr, enn av tap av en spesiell type habitat.
Atferd Flokken thumb|Afrikansk villhund Afrikansk villhund er et av de mest sosiale hundedyrene. Flokken tilbringer mesteparten av tiden sammen og ledes av et såkalt alfapar.Creel, S., and Creel, N. M. 1996. Rank and reproduction in cooperatively breeding African wild dogs: behavioral and endocrine correlates. Behav. Ecol. 8:298-306. Alfaparet kan gjenkjennes på den økte tendensen til å markere seg. Det skal nevnes at alfastatus hos afrikansk villhund er omdiskutert. Noen mener også at disse dyrene snarere må sees på som en art uten en bestemt rangatferd.Kuhme, W. 1965. Freilandstudien zur Soziologie des Hyanesn-hundes. Z. Tierpsych. 22:495-541. Lehman, N. E., Clarkson, P., Mech, L. D., Meier, T. J., and Wayne, R. K. 1992. A study of the genetic relationships within and among wolf packs using DNA fingerprinting and mitochondrial DNA. Behav. Ecol. Sociobiol. 30:83-94.Estes, R. D., and Goddard, J. 1967. Prey selection and hunting behavior of the African wild dog. J. Wildl. Manage. 31:52-70. Den kjente ulveforskeren L. David Mech antydet i 1975 at lignende argumenter om den sosiale strukturen kunne benyttes om afrikansk villhund som for ulv.Mech, L. D. 1975. Hunting behavior in two similar species of social canids. In The wild canids. Edited by M. W. Fox. Van Nostrand Reinhold Co., New York, pp. 363-368.
Villhunden kan danne flokker på opp mot 40 dyr, men det er mer vanlig at den omfatter 2-27 dyr. Tidligere, da det fantes mange flere slike villhunder i Afrika, kunne flokkene bestå av opp mot 100 dyr. Gjennomsnittsflokken består imidlertid gjerne av ca. 7-15 dyr.
En flokk består som regel av flere hanner enn hunner, og hver av dem har en rang innad i flokken. Flokken er heller ikke statisk med hensyn til individene, men skifter gjennom sesongen. Noen dyr (spesielt tisper) forsvinner til andre flokker, mens andre kommer. Jo lenger ned på rangstigen et dyr står, jo større er sannsynligheten for at det forlater flokken. På denne måten kan flokkene variere i størrelse og sammensetning gjennom året. Slik vandring mellom flokkene, som kan foregå over distanser på flere hundre kilometer,Fuller, T.K., Mills, M.G.L., Borner, M., Laurenson, K. and Kat, P.W. 1992a. «Long distance dispersal by African wild dogs in East and South Africa.» Journal of African Zoology 106:535–537. bidrar dessuten til å sikre stor genetisk variasjon. Nye flokker dannes gjennom at dyr av samme kjønn forlater en flokk og forener seg med dyr av motsatt kjønn fra andre flokker. Nye flokker består således av en kjerne av enten hanner eller hunner med nært slektskap, mens dyr av det motsatte kjønn ikke er nært beslektet.
Når en alfa dør vil plassen normalt bli overtatt av et annet dyr i flokken, men ikke nødvendigvis av det dyret som står nærmest på rangstigen. Det finnes også eksempler på at alfahannen har blitt erstattet av et ungdyr. Det mest betydningsfulle for flokken er at alfaen har nødvendig kunnskap og erfaring til å sikre fortsatt suksess.
Både hanner og hunner samarbeider om å fø opp valper og bringe mat til skadde og syke individer som tilhører flokken. Innad i flokken er det sjelden aggresjon medlemmene i mellom, unntatt mellom den dominante tispa og eventuelle tisper som måtte forsøke å formere seg. Det er også kjent at alfatispa kan stjele valper fra andre tisper i flokken som har klart å pare seg.
Territorium thumb|Afrikansk villhund Villhundens territorium varierer mye i forhold til det habitatet de holder til i. Tettheten av byttedyr vil avgjøre hvor store territoriene blir. I Okavangodeltaet i Botswana er det vanligvis omkring 450 km², mens det i Serengeti kan være opp mot 2 460 km² (typisk 1 318 km²). Territorier på ned mot 200 km² er også kjent. Likeledes er det kjent at kjerneområdet i et territorium er mer typisk 50–200 km² når flokken har valper å fø på. Villhunder lever et nomadisk liv og forflytter seg ofte, unntatt når tispene skal føde. Ellers blir flokken sjelden lenger enn en til to dager på samme leirplass.
Villhunden er normalt ikke territorial overfor andre arter og den regnes som døgn-/dagaktiv. Størst aktivitet har arten i grålysningen om morgenen og i skumringen på kvelden. Villhunden forsvarer normalt ikke territoriet sitt utenom paringstiden. Territoriegrensene til ulike beslektede flokker kan overlappe hverandre ganske mye, mens grensene mot ikke-beslektede flokker gjerne ikke overlapper i særlig grad. Utenfor kjerneområdet til flokken er det kjent at det hersker en slags tidsintervall for bruk av overlappende områder flokkene i mellom, slik at ulike flokker befinner seg i bestemte områder til forskjellige tider. Slik unngår flokkene unødvendige konfrontasjoner i disse områdene. Mindre flokker vil også normalt søke å unngå større flokker, og trekke seg vekk fra overlappende områder i tide. Skulle ikke-beslektede flokker allikevel møtes vil typisk mindre flokker flykte for å unngå konflikt. Mellom jevnbyrdige flokker kan det derimot oppstå mer alvorlige konflikter om tilgangen til ressursene.
Kommunikasjon Villhunden kommuniserer ved hjelp av markeringer, kroppsspråk og lyder. Siden disse hundene ikke er territoriale bruker de heller ikke urin til å markere territoriet sitt med, slik det er vanlig for andre hundedyr å gjøre. Derimot kan man se at alfahannen og tispa ofte bruker urin til å kommunisere innad i flokken. Dyr som har kommet bort fra flokken gir gjerne fra seg en «hoo»lignende lyd, som så besvares av andre medlemmer. De har en bjeffelignende lyd når de varsler fare, og en klynkende lyd når de tigger mat.
Jakting
Afrikansk villhund er verdens mest suksessfulle flokkjeger, en dyktig jeger som ofte jakter på byttedyr som er mye større enn den selv. Jakten foregår vekselvis over hele territoriet, avhengig av tettheten på byttedyr. Villhunder jakter helst i skumring eller grålysning. På større byttedyr foregår jakten i flokk, men den jakter også på mindre byttedyr alene eller parvis. Flokkjakt ledes alltid av alfahannen etter et sinnrikt og svært effektivt mønster, der medlemmene i flokken ser ut til å ha forskjellige oppgaver under selve jakten.