Røldal stavkirke er en stavkirke fra 1200-tallet i bygda Røldal i Ullensvang kommune i Hardanger i Vestland fylke. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1462, men kirken er trolig en del eldre. Kirken er i vanlig bruk som menighetskirke i Røldal sogn innenfor i Den norske kirke. Bygget er automatisk fredet. Den eksisterende formen skriver seg fra restaurering i 1917 og innvendig er den preget av 1600-tallet med malte dekorasjoner. Den har form som en enskipet langkirke. Den regnes som stavkirke og har samtidig trekk av andre byggeskikker. Kirken var i privat eie fra 1722 (da offiseren Christofer von Krog kjøpte kirken på auksjon) til 1898 da den ble overtatt av kommunen; i mellomtiden var det forskjellige private eiere. Sogneprest Peder Ringdal forsøkte på slutten av 1800-tallet å selge kirken til Fortidsminneforeningen med mulighet for at den kunne flyttes ut av bygda på samme måte som Gol stavkirke.
Kirken står på en slette mot elven nær utløpet til Røldalsvatnet. Kirken er orientert på vanlig måte med koret mot øst. Kirken ligger ved inngang til en fjellovergang mellom Østlandet og Vestlandet og adkomst til kirken er via E134. Det er omvisning i sommerhalvåret.
Pilgrimsmål I middelalderen var Røldal stavkirke en kjen votivkirke som det ble gitt gaver til. Særlig sankthansnatten kom det pilgrimmer til kirken. Røldal var vanskelig tilgjengelig (kjøreveien til Røldal åpnet i 1875) og reisende måtte for en stor del ta seg over fjellet til fots. Etter reformasjonen fortsatte regelmessige valfarter til stedet. Regnskapsbøker fra 1600-1700-tallet viser at kirken hadde god inntekt og formue, for eksempel i 1659 hadde den renter av 459 riksdaler. I moderne tid har det vært organiserte pilgrimsvandringer blant annet fra Odda. Det skal ha vært holdt ulovlige eller uautoriserte katolske messer til 1835. Ifølge Nicolay Nicolaysen ble det i 1848 funnet proteser og krykker lagt igjen i kirken.
I middelalderen hørte sognet til Stavanger bispedømme og bygda hadde rundt 100 innbyggere i middelalderen. Røldal var i middelalderen det viktigste pilgrimsmålet i Norge etter Nidarosdomen. Etter reformasjonen var det ikke fastboende prest i Røldal og presten i Suldal kom bare en gang i året (vanligvis jonsok), på 1700-tallet kom presten to-tre ganger om sommeren.
Datering Røldal sogn er nevnt i skriftlige kilder fra 1462, men kirken er trolig en del eldre. Bygget er datert til første halvdel av 1200-tallet basert på byggeteknikk og stilhistoriske detaljer. Inspirasjon av gotisk steinarkitektur tyder på at bygget er oppført etter 1200. Det har vært vanskelig å datere på grunnlag av årringer i treverket. Det har vært antydet at kirken har opphav tidlig på 1200-tallet eller en gang etter 1300. Døpefonten i kleberstein er datert til første halvdel av 1200-tallet og krusifikset til omkring 1250.
Form og konstruksjon Skipet er 6,5 meter bredt og 7,8 meter langt, og koret er 4,5 meter bredt og langt. Takvinkelen for kor og skip er 52⁰. Vegger og himling er rosemalt. En kraftig takrytter med pyramidetak i vest gir kirken en tydelig profil. Utvendig har den brunmalt liggende vestlandspanel, skifertak og smårutete vinduer. Skipets, takets og korets konstruksjon er for en stor del bevart fra middelalderen. Taket i skip og kor er understøttet av takstoler av middelaldersk type.
Utvendig fremstår den som enkel og ikke opplagt som en stavkirke. Den enkle formen er av samme type som Rødven stavkirke (Møre-typen). Den har ikke drageportaler eller avansert treskurd. Stavkirkenes karakteristiske konstruksjon er innvendig godt synlig med staver, sviller, legjer og stående veggplanker. Det er hjørnestaver, to mellomstaver i hver langvegg og en mellomstav i korets vegger. Hjørnestavene har rundt tverrsnitt, mens mellomstavene er teljet flate på innsiden og mangler base. Finnesloftet har lignende skille mellom hjørnestaver og mellomstaver. Veggsvillene er felt inn i hjørnestavene og sikret med treplugger. Den moderne svalgangen og små gavler ved inngangene er trekk kjent fra andre stavkirker. Før restaureringen i 1917 var stavkonstruksjonen skjult bak utvendig bordkledning.
Skipets østvegg er værslitt på utsiden og har rester av tjære noe som tyder på den en tid ikke har vært beskyttet.
Undersøkelser og dokumentasjon Kirken er beskrevet av Lorentz Dietrichson i 1892, av Nicolai Nicolaysen i 1862 og oppmålt av arkitektene Johan Meyer og Fredrik Pettersen i 1899. Det var på slutten av 1800-tallet aktuelt å rive kirken og bygge ny. Meyer og Pettersen gjorde (på initiativ fra Fortidsminneforeningen) undersøkelser og oppmåling etter at mye av bordkledningen ble fjernet: Byggets eldre form kom da til syne og de ble overrasket over at stavverket var i god stnd. Jens Z. Kielland påpekte overfor Herman Major Schirmer likheter i konstruksjonen med det samtidige Finnesloftet på Voss og fremholdt at kirken har en "overmaade" interessant konstruksjon. Kielland antydet at det kunne være en misforstått stavkonstruksjon eller en rester av eldre byggeskikk. Henrik Bull, Håkon Christie og Jørgen H. Jensensius har undersøkt bygget. Peter Anker omtalte i 1997 Røldal stavkirke som mer primitiv enn andre.
Avvik fra stavkirkeformen Røldal stavkirke er på noen viktige punkter annerledes enn de andre stavkirkene. Det har blitt diskutert om dette strengt tatt er en stavkirke eller om den faktisk er en av de eldre bygningstype, stolpekirke.Jensenius, Jørgen H.; Viking, vol. LXI, 1998: s.131-145
Kirken ble i 1899 oppmålt av arkitektene Johan Meyer og Fredrik Pettersen som påpekte den særegne konstruksjonen som skiller seg fra andre stavkirker. Til forskjell fra andre stavkirker har ikke Røldal stavkirke en høy tørrmur som fundament for veggsvillene, disse ligger på steiner i flukt med bakken. Etterhvert som terrenget på kirkegården ble hevet har råtnende gress og fuktig jord kommet i kontakt med svillene som har råtnet (svillene ble skiftet blant annet i 1663 og 1672). Konstruksjonen er uten grunnstokker.
Undersøkelser har vist at stolpene hviler direkte på et steinfundament med svillen inntappet mellom stolpene. Det vanlige blant stavkirkene er at stolpene hviler på en grunnstokk av tre som ligger på steinfundamentet. Jørgen H. Jensenius har fremmet hypotesen om at stolpene (hjørnestavene) opprinnelig har vært jordgravde og om bygget opprinnelig kan ha vært planlagt eller brukt til noe annet enn kirke. Skriftlige kilder fra rundt 1900 (blant annet Kiellands undersøkelser) kan tyde på at hjørnestolpene tidligere sto direkte på eller i jorden, og at de har vært kappet og satt på steiner i forbindelse med utbedringene. Ifølge Jensenius kan de jordgravde stolpene ha vært del av den bærende konstruksjonen i flere hundre år; dette kan bety at stolpekirkene ikke nødvendigvis var en forløper for stavkirkene, men til dels eksisterte samtidig. Teorien er at stavkirkene erstattet stolpekirkene fordi de jordgravde stolpene hadde kort levetid. Betegnelsen stavkirke har bare vært brukt om bygg der hjørnestavene hviler på fundament over bakken.Falster, A. A. (2017). Fortidens syn på Røldal stavkirke: Om kirkens bevaringshistorie og fremveksten av kulturminnevernet (masteroppgave). Universitetet i Oslo.
Over skip og kor er det sperretak fra middelalderen og dette sperretaket kan ha vært åpent mot kirkerommet. Det var beter på tvers mellom langveggene. Gulvet besto opprinnelige av steinheller på leirfylling. Tregulv er det vanlige i andre stavkirker. Hellene ble fjernet i 1844. Det har vært tilført omtrent 50 cm leire med stein som avretting av tomten før bygget ble reist.
Bygningshistorie og interiør
Kirken er opprinnelig bygget som en enskipet hallkirke med samme bredde på koret og skipet. Den ble etter relativt kort tid utvidet til vanlig langkirke med et smalere kor, slik at det opprinnelige bygget bare besto av det eksisterende skipet. Det har vært svalganger rundt bygget og det er mellomstaver i langveggene. Kraftige veggkryss i interiør sørger for avstiving av veggene og motvirke setning (skråbåndene ble satt inn i 1818); disse er synlige på alle veggene. Stavkirkene hadde i middelalderen ikke vinduer, bare runde små hull (glugger).
Det eldste kortaket var tekket med horisontale tjærebredde bord som senere ble dekket av takspon. Omarbeiding rundt 1630 og senere Rundt 1630 ble det gjennomført flere endringer blant annet arbeidet Thomas Snekker med himling, kirkestoler og galleri. Prekestolen, altertavlen, to malerier og innvendig dekor kom til på 1600-tallet. En gang på 1600-tallet fikk skipet himling, og kirken fikk nytt inventar og ble dekorert med maling. Kirken fikk et luthersk preg blant annet ved at altersteinen ble fjernet og sidealteret ble fjernet. De fleste kirkene i landet ble på den tiden endret innvendig for å tilpasse den lutherske liturgien. Ved utbedringer på 1670-tallet var det mangel på egnet tømmer i Røldal og bygningsmaterial ble med stort besvær fraktet med hest over fjellet fra Hardanger.
Endringer på 1800-tallet I 1818 ble bygget rett opp, veggene avstivet med skråbånd og det ble gjort noen reparajoner. Hjørnestolper og sviller var svekket og ble reparert. Kirken fortsatte å sige en del etter denne utbedringen. I 1844 var det plankegulv over et gulv av steinheller som ble fjernet i 1844.
Skipet ble på 1840-tallet forlenget med 5 meter. Den opprinnelige takrytteren midt på mønet ble erstattet av en mindre takrytter i vestenden. Etterhvert fikk kirken hvitmalt panel utvendig og utvendig. Fukt hadde skadet en del av de malte dekorasjonene fra 1600-tallet. Gulvet av steinheller ble fjernet i 1844 og steinene solgt på auksjon. Svalgangene på langsidene var råtne og ble fjernet. Under ombyggingen i 1844 ble skipet utvidet mot vest, gjort 43 cm høyere og tilføyd en ny flat himling. Det er uklart om skipet ble forlenget stavverk eller med laftet tømmer. Veggene ble kledd med bord både ute og inne slik at stavverket stort sett ble skjult og kirken ble malt hvit innvendig.
En del av inventar ble i 1895 overført til Bergen museum. Etter endringer på 1800-tallet var mye de middelalderske preget borte.
Restaurering 1913-1918 I 1898 ble det foreslått å rive kirken og det ble blant annet lagt til grunn at den ikke hadde noen arkitektonisk verdi. Tidlig på 1900-tallet var den rådende ideen at sporene fra ulike epoker burde bevares og restaureringsarbeid ble gjort med dette utgangspunktet. Sogneprest Johannes Brochmann fikk mobilisert fagmiljøene til dette arbeidet. Brochmann og bygningshistorikere ønsket å bevare kirken som et historisk monument, mens bygdefolket for en stor del ønsket seg en ny og mer praktisk kirke. Blant annet ønsket Kielland å tekke med spon slik det var vanlig i middelalderen, men kommunestyret ville ikke godta spon. Etter omkring 10 års diskusjon ble det enighet om arbeidet og Kiellands plan ble godkjent av kommunestyret, samtidig ble holdningen i bygda gradvis endret til fordel for bevaring.
I tidsrommet 1913-1918 gjennomgikk kirken en omfattende ombygging og restaurering. Arbeidet begynte i 1913 og ble fullført i 1918. På den tiden skjedde frakt med hest og det tok tid å frakte inn materialer til Røldal. Interiøret ble restaurert av Domenico Erdmann i 1917. Bordkledningen fra 1800-tallet ble fjernet og renessanseinteriøret restaurert. Det ble bygget en ny, innkledd svalgang rundt kirken for å beskytte veggbordene. Bygningsrestaureringen ble ledet av Jens Z. Kielland, mens fargerestaureringen ble utført av Domenico Erdmann, som ble assistert av malerne Alfred Hagn og Ulrik Hendriksen.Erdmann, Domenicus, ”Røldal kirke. Dekoration, og farverestaurering", i Årbok. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, 1913.Brandal, Nik, Brazier, Eirik og Teige, Ola, Den mislykkede spionen. Fortellingen om kunstneren, journalisten og landssvikeren Alfred Hagn, Oslo 2010. Rosemalingen fra 1630 ble avdekket ved restaureringen. Ved ombyggingen i 1844 forsvant så mye av dekoren at Erdmann hadde få holdepunkter for restaureringen.