Freiwirtschaft (tysk: «friøkonomi») er en økonomisk modell, basert på Silvio Gesells tanker om en stabil og liberal markedsøkonomi uten monopolrenter gjennom eiendom av penger, grunn eller handelsrettigheter, der det råder fullbeskjeftigelse blant befolkningen.
Etter friøkonomisk oppfatning danner mark- og pengerenten en urettferdig og seg selv bestandig forsterkende omfordelingsprosess av formue fra de fattige til de rike. Sosial rettferdighet skal ikke bli realisert gjennom forbud, men for det første gjennom «Freiland» (friland), forklart som overføring av grunn i felleseie, med samtidig privat bruk mot bruksavgifter til fellesskapet og for det andre gjennom bruk av «Freigeld» (fripenger), der markedet formidler produksjon og konsum, som i hvilken som helst annen type markedsøkonomi.
Private eller offentlige bedrifter bærer risikoen for sin virksomhet og oppnår med kapitalinnsatsen en vinstavhengig avkastning. Pengeformuen pålegges en negativrente for å «omløpssikre» den, dvs. at omsetningshastigheten høyes, slik at nok midler for investeringer står til rådighet. Samtidig skal frilandreformen overføre inntekter uten ytelse, som oppstår gjennom privat grunneiendom, til fellesskapet.
Avhengig av den respektive forfatterens forsknings-/interesseområde/-tema er det blitt foretatt noen forsøk på å tilskrive friøkonomi en henholdsvis anarkistiskGerhard Senft: Weder Kapitalismus noch Kommunismus. Silvio Gesell und das libertäre Modell der Freiwirtschaft, i Archiv für Sozial- und Kulturgeschichte (utg. Jochen Schmück), bd. 3, s. 178-185. Berlin 1990Günter Bartsch: Stirners Anti-Philosophie & Die revolutionären Fisiokraten , to essayer. Berlin 1992, fascistisk/høyreekstremPeter Bierl: Schwundgeld, Freiwirtschaft und Rassenwahn: Kapitalismuskritk von rechts: Der Fall Silvio Gesell, kapitalistiskMarxismen avviser friøkonomi som reaksjonær teori, siden den for så vidt retter seg mot finanskapitalismen, men derimot anerkjenner produksjonskapitalismen som makroøkonomiens prestasjonsbærer og dermed opprettholder det grunnleggende problemet om klasseforskjellene., kommunistiskIht. liberal(istisk) kritikk bør kapitalanhopning ikke kunne forbys, og dessuten inngår også rentebegrebet i liberal(istisk) tankegang. eller liberal(isitsk)Frihandel orientering, men selvforståelsen går mot å betegne seg som en tredje (alternativ) veg.
mini|Silvio Gesell (1862–1930) i 1895, grunnleggeren av friøkonomilæren
Hovedmål
«Freigeld» – fripenger Iht. friøkonomisk teori er penger et antropogent – anthropos- = menneske- + -genes = -født, altså menneskeskapt – motregnings- og vurderingsmiddel, dvs. «byttemiddel» for geogene og antropogene objekter og må være i en demokratisk stats eie. Penger skal fremstilles av staten og skal bringes gjelds- og rentefritt i omløp eller leies ut som kreditpenger (mot betaling av låneavgifter).Denkzettel "Freiland" und "Freigeld" Alle penger utstedes for en begrenset tid med en konstant verdi, dvs. med verken deflasjon eller inflasjon, som f.eks. krever at langtidssparing foretas i aksjer eller obligasjoner.
Hovedkravene til friøkonomiens pengepolitikk er innføring av en omløpssikret valuta og avskaffelse av gullstandarden. Silvio Gesell krevde avskaffelsen av den til da verdensomspennende gullstandarden, fordi kun en begrenset mengde gull står til disposisjon for pengekretsløpet, mens en økonomi kan vokse nesten ubegrenset. Gullmangel kunne føre til deflasjonstilstander og gulloverskudd kunne ha destabiliserende inflasjon som følge. Pga. at gullstandarden ikke spiller noen praktisk rolle lenger senest siden Bretton Woods-systemet ble opphevet, gjenstår kun kravet om en omløpssikret valuta.
Etter friøkonomisk teori ligger pengers grunnleggende problem i de manglende lagerkostnadene. Med referanse til Pierre-Joseph Proudhon mener Silvio Gesell at eieren av penger har en avgjørende fordel ovenfor eieren (henholdsvis tilbyder) av varer, produkter, tjenester samt arbeidskraft: Gjennom lagring av varer, produkter og tjenester oppstår løpende kostnader, men ikke for penger. Pengeeieren, dvs. etterspørselssiden får dermed en systematisk fordel ovenfor tilbudssiden, som fører til at penger kan selges med en tilleggsverdi, en såkalt Urzins – urrente – på anslagsvis 3-5%. Silvio Gesell mener at investeringer ikke foretas, hvis den generelle markedsrenten ligger under tre prosent, men blir i stedet «lagret» som likvid middel og brukt til spekulasjonsformål. Fra investorenes perspektiv oppstår da en investeringsknapphet og fra entreprenørenes perspektiv et inntrykk om kapitalknapphet. Deflasjon og spekulasjonsbobler blir følgene av en slik situasjon.
Som botemiddel tilbyr Silvio Gesell omløpssikringen, som skal sikre at de med en negativ rente belagte pengene fortsatt investeres. Omløpssikringen skal påvirke likviditeten som en skatt for å styre omløpshastigheten. Gjennom dette skal det – etter friøkonomisk antagelse – inntre fullbeskjeftigelse, sammenlignbar med en permanent høykonjunktur, som genererer lønnsøkning samtidig som et realt prisfall. Slike fripenger oppfyller ikke pengefunksjonen «verdioppbevaringsfunksjon».
Et folkinitiativ i 1949 i Schweiz zur Sicherstellung der Kaufkraft und Vollbeschäftigung (Freigeldinitiative) – om sikring av kjøpekraft og fulbeskjeftigelse (fripengeinitiativet)Eidgenössische Volksinitiative "Sicherstellung der Kaufkraft und Vollbeschäftigung (Freigeldinitiative)" – ble i folkeavstemningen 15. april 1951 avslått med 87,6 % Nei-stemmerVolksabstimmung vom 15. April 1951.
«Freihandel» – frihandel Iht. friøkonomisk teori er produkter og produksjonsmidler antropogene – anthropos- = menneske- + -genes = -født, altså menneskeskapte – objekter og må være i privat eie. Produkter og produksjonsmidler får kun eies av de menneskene, som har fremstilt dem.Denkzettel "Freiland" und "Freigeld" Frihandel har lenge vært en hovedstrømningsposisjon, men antiglobaliseringsbevegelsen motsetter seg den i høy grad, fordi dagens frihandel ikke er «ekte» frihandel, men gagner derimot mest både multinasjonale selskaper og de etablerte, sterkeste og største nasjonaløkonomiene.
Hovedkravet til friøkonomiens handelspolitikk er avskaffelsen av nasjonale økonomigrenser. Siden praktisk talt alle økonomer krever og går inn for frihandel, er denne den eneste friøkonomiske aspekten, som virker å hevde seg globalt. Organisasjoner som WTO utøver internasjonalt press på stater for å redusere toll- og importbarrierer og avskaffe eksportsubsidier, helt i den med den opprinnelige friøkonomibevegelsen overensstemmende overbevisningen om at intensive handelsrelasjoner og –nettverk sikrer en langsiktig fred mellom verdens land.
«Freiland» – friland Iht. friøkonomisk teori er grunn et geogent – geo- = jord- + -genes = -født, altså naturskapt – objekt, som består av jord (i form av fast eiendom) og naturresurser og må være i en demokratisk stats eie. Jord skal forpaktes bort av staten til bruk av statens medlemmer (mot betaling av festeavgifter).Denkzettel "Freiland" und "Freigeld" All jord er eid av offentlige institusjoner og kan kun leies, men ikke erverves.Henry George
Hovedkravet til friøkonomiens jordpolitikk og den bestående fordelingen av middel generelt og produksjonsmiddel spesielt gjelder privat eie av jord. Den skaffer dens eier en grunnrente generelt, som den mottar som inntekt uten ytelse gjennom både egenbruk av jord og forpakting og utleie. Etter friøkonomisk oppfatning skal grunnrenten ikke komme i privat disposisjon, men tilkomme allmennheten, fordi jord er et naturprodukt – og ikke et av mennesket fremstilt gode – og verdien, og dermed grunnrenten, oppstår kun gjennom allmenheten.
Gjennom en jordreform vil friøkonomien forbinde offentlig eiendom av jord med privat brukt av denne. For det krever den å overføre all jord mot full kompensasjon av deres nåværende eiere til offentlig eiendom, f.eks. i kommunal eiendom. De nåværende eiere får da bruksretten til deres tomter mot betaling av en periodisk bruksavgift til det offentlige. Jord i offentlig eie, som ikke uttrykkelig brukes til offentlige formål, skal gis til bruk til den høyest bydende. I motsetning til jorden får og skal på denne eksisterende og fremtidige byggverk, som bygninger eller industrielle anlegg, forbli videre privateiendom og kan brukes privat, fordi de oppsto av menneskelig arbeid. Rettighetene til utleie eller forpakting av slike byggverk blir etter friøkonomisk forestilling garantert, men ikke privat forpakting av bruk av jorden.
Historie
Idehistorie I begynnelsen av 19-hundretallet utviklet Silvio Gesell sin teori og publiserte sine viktigste teser for første gang i 1916 i sin bok Die natürliche Wirtschaftsordnung durch Freiland und Freigeld. I 1890 hadde allerede den østerrikske økonomen Theodor Hertzka publisert grunntanken om friland, rentefrihet og samvirkeøkonomi i sin roman Freiland – ein soziales ZukunftsbildTheodor Hertzka: Freiland – ein soziales Zukunftsbild. Leipzig 1890. Sammenfatning og uttrekk (på tysk)
Bokens ideer fikk mange tilhengere i Tyskland og ØsterrikeFranz Oppenheimer: Mein wissenschaftlicher Weg. I: Felix Meiner (utg.): Die Volkswirtschaftslehre der Gegenwart in Selbstdarstellung. Bd. 2, s. 81. Leipzig 1929. og førte til bosettingsprosjekter, foreninger og politiske strømninger i forskjellige land.F.eks. Eden Gemeinnützige Obstbau-Siedlung eG Theodor Hertzka: Eine Reise nach Freiland. Leipzig 1893 (Rapport om en mislykket frilandsekspedisjon) Friøkonomilæren distanserer seg her i sin oppfatning fra både kapitalismen og sosialismen, men ikke markedsøkonomien. Den forutsetter en grunnstruktur med både produksjonsmiddel i privat eie og grunn/fast eiendom i felleseie.
Forenings- og (parti)politisk historie 1909: Grunnlegging av Verein für physiokratische Politik in Berlin – Foreningen for fysiokratisk politikk i Berlin – av Georg Blumenthal, en medarbeider og venn av Silvio Gesell 1913: Utvidelse til Physiokratische Vereinigung – Fysiokratisk forening – 1921: Grunnlegging av Einheitlicher Freiwirtschaftsbund Freiland-Freigeld-Festwährung (FFF) – Enhetlig friøkonomisk forbund friland-fripenger-frivaluta (FFF) – 1924: Splittelse i Fisokratischer Kampfbund (FKB) – Fysiokratisk kampforbund –, Freiwirtschaftsbund (FWB) – Friøkonomiforbundet –, Selbsthilfe der Arbeit (SdA) – Arbeidets selvhjelp –, Deutsche Wirtschaftsgemeinschaft (DWG) – Tysk økonomifellesskap – og andre mindre grupperinger Reformkravene til friøkonomibevegelsen, som vokste seg stort først og fremst i løpet av 1920-årene i de tyskspråklige landene, kommer fra denne tiden og blir ofte sammenfattet med "F.F.F.": Freigeld, Freiland, Festwährung – Fripenger, friland og fastvaluta –. Kravene fastholdes ved i dag, bortsett fra at fastvaluta omtales mindre til fordel for temaet Freihandel – frihandel –, som grunner i effektene av/forutsetningene til dagens globalisering 1932: Deltakelse av Freiwirtschaftliche Partei – Friøkonomisk parti – ved riksdagsvalget, men uten større suksess 1933: Selvoppløsning og forbud av friøkonomiske foreninger 1938: Tilbaketrekning i friøkonomiforeninger i Schweiz og ØsterrikeDeutsches Historisches Museum Januar 1946: Grunnlegging av Radikal-Soziale Freiheitspartei (RSF) – Det radikalt-sosiale frihetsparti – i Düsseldorf i Vest-Tysklands britiske okkupasjonssone. Ved lokalvalget i Hamburg fikk det 2,0 % av stemmene, og fordi dagens sperregrense ved 5 % ikke hadde blitt innført, kunne det dermed stille med Willi Eberlein som representant. Ved lokalvalget i Nordrhein-Westfalen fikk det også 2,0 % av stemmene. Ved forbundsdagsvalget i 1949 fikk den 3,8 % av stemmene i Flensburg, 2,1 % i Nordrhein-Westfalen og 1,5 % i Hamburg. Juli 1947: Grunnlegging av Soziale Freiheitspartei (SFP) – Det sosiale frihetsparti – i Bremen i Vest-Tysklands amerikanske okkupasjonssone. Ved forbundsdagsvalget i 1949 fikk den 2,1 % av stemmene i Bremen.