miniatyr|Et typisk akkrediteringskort for en fotograf eller en journalist, bæres som regel i et snøre rundt halsen.
Akkreditering er en godkjenning av en fullmakt. Fullmakten godkjenner en rettighet for en person eller en institusjon. Fullmakten kan godkjenne en rett til å være på et spesielt sted, å ha en spesiell stilling eller å kontrollere og tildele en annen rettighet. Akkreditering kan også være en fullmakt til å få penger utbetalt hos tredjemann.
Når det er tildelt en akkreditering så er det tildelt en godkjenning. Dette kalles å være akkreditert. Dette gjøres ved å utstede et fullmaktsskriv eller fullmaktsbrev. Et slikt fullmaktsbrev kalles også et akkreditiv.
Akkreditert har i Norge tradisjonelt vært brukt om noe personer blir eller om ambassaders ansvarsområde. I nyere tid omfatter også akkreditering en godkjenning gitt av institusjoner til andre institusjoner. Denne bruken er så ny at den ikke er tatt inn i nyere ordbøker enda, se nedenfor i avsnittet akkreditering#Definisjoner av akkreditering.
Alle godkjenninger er ikke akkrediteringer. Akkreditering er ofte en rett for den akkrediterte til å godkjenne noe eller utføre visse handlinger. Akkreditering innebærer også at det utføres en kontroll med den akkrediterte. Den akkrediterte skal oppfylle visse krav for å bli akkreditert.
Akkreditering brukes i mange sammenhenger. Akkreditering brukes om den fullmakt en diplomat får i det land hen sendes til. Akkreditering brukes om den godkjenning politiet gjør av noen personer ved enkelte store arrangementer. Akkreditering brukes også om andre organisasjoner godkjenning av personers tilstedeværelse på sine arrangementer. Akkreditering brukes om kvalitetssikrede sertifiseringsordninger. Akkreditering brukes om godkjenning av utdanningsinstitusjoner og utdanninger.
Etymologi, ordets opprinnelse
Akkreditere kom til engelsk fra det franske ordet acrediter på 1500-tallet og betød enten å gi en person kreditt, tillit, godkjenning eller anbefaling (1553) eller å gi et selskap eller institusjon kreditt eller anbefaling (1689). I moderne fransk skrives ordet accréditer. Ordet finnes igjen i spansk acreditar i betydningen å oppnå noens tillit eller kreditt (begge fra midten av 1500-tallet). På 1100-tallet finnes en britisk kilde til post-klassisk latin accreditare i betydningen å betro eller låne. I katalansk opptrer accreditare i betydningen å sertifisere i 1638. I portugisisk finnes acreditar i 1602. I italiensk accreditare henviser ca 1600 til betydningen å være troverdig og å gi akkreditering til en diplomatisk representant i 1829.Oppslaget accredit, v. hos Oxford English Dictionary online, konsultert 28. mars 2013.
Akkreditere er sammensatt av den franske forstavelsen a- og credit. Forstavelsen a- i gammelfransk er lånt inn i en del engelske ord (som for eksempel abandon, abase, abate, abut, achieve, adroit, amass, amerce, amount, amuse, avenge). Forstavelsen a- i gammelfransk kommer fra den latinske forstavelsen ad- som har samme opprinnelse som den engelske preposisjonen at som betegner mange forskjellige forhold.Oppslaget a-, prefix5 hos Oxford English Dictionary online, konsultert 28. mars 2013.Oppslaget ad-, prefix hos Oxford English Dictionary online, konsultert 28. mars 2013.Oppslaget at, prep. hos Oxford English Dictionary online, konsultert 28. mars 2013. «At is used to denote relations of so many kinds, and some of these so remote from its primary local sense, that a classification of its uses is very difficult.»Oppslaget credit, n. hos Oxford English Dictionary online, konsultert 28. mars 2013. Verbet kreditt har sin opprinnelse fra substantivet kreditt eller fra klassisk latin crēdit- som stammer fra crēdere som betyr å betro, å låne (penger) til, å gi kreditt, å ha tillit til eller stole på, å ha tiltro, å tro. Ordet har samme indoeuropeiske base som sanskrit śrad for tro, tillit og tidlig Irsk creitid som betyr tror.Oppslaget credit, v. hos Oxford English Dictionary online, konsultert 28. mars 2013.
Substantivet kreditt kommer fra fransk og skrives i moderne fransk crédit som betyr tro, lit, tillit, tiltro, å stole på ca 1450. i 1470 brukes det også i betydningen omdømme, innflytelse, anerkjennelse. Betydningen å låne penger dukker opp i 1481. Betydningen kreditt om utestående penger dukker opp i 1508. Betydningen tillit til noen eller noe som inspirerer dukker opp i 1539.
Italiensk credito brukes om betaling som utsettes i 1353, stillingen som kreditor eller med kreditors rettigheter ca 1375. om tro eller det å bli trodd på 1300-tallet, om soliditet i finansielle transaksjoner ca 1400, om omdømme eller anseelse ca 1498), om penger plassert til en persons forføyning i en bank på midten av 1500-tallet. Ordet kommer fra klassisk latin crēditum som betyr lån eller gjeld. I postklassisk latin betyr ordet tillit, tiltro.
Å kreditere vil på norsk enten si å føre noe inn på kreditsiden i et regnskap, å godskrive det, eller å gi noen æren for noe. Å diskreditere betyr på norsk å bringe noe i vanry, miskreditt eller å vekke mistro til det. Se også oppslaget accréditer hos CNRS, le Centre National de Ressources Textuelles et Lexicales (CNRTL) i Frankrike.Oppslaget accréditer hos CNRS, le Centre National de Ressources Textuelles et Lexicales (CNRTL) est adossé au laboratoire Analyse et Traitement Informatique de la Langue Française (ATILF / CNRS - Nancy Université). Konsultert 28. mars 2013.
Definisjoner av akkreditering Noen ordbøker har foreløpigUndersøkt 28. mars 2013 en snevrere betydning av akkreditere og akkreditering enn norsk offisiell språkbruk. I det nedenstående gengis en del definisjoner som belyser både tidligere og nyere bruk av ordene akkreditere og akkreditering.
Bokmålsordboka Ifølge Bokmålsordboka betyr akkreditere enten å gi en person en fullmakt til å være på et spesielt sted eller å ha en spesiell stilling, eller å gi noen fullmakt til å få penger utbetalt hos en tredjemann. Akkreditering er ikke definert, men Bokmålsordboka bruker eksempelet «ingen slipper inn på arrangementet uten akkreditering» Akkrediteringsbrev oversetter Bokmålsordboka med akkreditiv. Akkreditiv betyr ifølge Bokmålsordboka enten et fullmaktsskriv for en utsending eller et fullmaktsbrev som gir rett til lå heve penger i en fremmed bank.
Tanums store rettskrivningsordbok Tanums store rettskrivningsordbok fra 2005 skriver om akkreditere: «gi fullmakt; åpne kreditt» og om akkreditiv: «fullmaktsbrev for sendemann; kreditiv». Ordboken definerer ikke akkreditering.Tanums store rettskrivningsordbok. 9. utgave revidert av Boye Wangensteen, gjennomgått av Språkrådet. Kunnskapsforlaget 2005. ISBN 978-82-573-1226-8 Definisjonen finnes også i 1996 utgaven. Wangensteen, Boye of Norsk språkråd: Tanums store rettskrivningsordbok 8. utg. Kunnskapsforlaget, 1996. ISBN 8257306355 (tilgjengelig digitalt hos Bokhylla Nasjonalbiblioteket for norske IP-adresser). Også i 1974 defineres ordene på samme måte.I 3. utgave av Tanums store rettskrivningsordbok fra 1974 står samme definisjon som i 8. og 9. utgave.
Store norske leksikon I 2. utgave av Store norske leksikon bind 1 fra 1991 skriver om akkreditere: «gi fullmakt».Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. 1 : A-Baf, side 119 2. utg., 4.[rev.] oppl. Kunnskapsforlaget, 1991 ISBN 8257305170 ISBN 8257305006 Det gjør også nettutgaven.akkreditere. (28.02.2013) I Store norske leksikon. Konsultert 28. mars 2013 Om akkreditiv skriver Store norske leksikon 2. utgave fra 1991: «akkreditiv, kreditiv (ty., fr. lettre de crédit, eng. letter of credit» og deler oppslaget opp i to deler: «1. (bankvesen). Anvisning utstedt av en bank til en bestemt person som får anledning til å heve penger i en eller flere andre banker i inn- og utland. I dag brukes vanligvis reisesjekker eller kredittkort.» Tilsvarene skriver Store norske leksikon i onlineutgaven: «Anvisning utstedt av en bank til en bestemt person som får anledning til å heve penger i en eller flere andre banker i inn- og utland. Nå erstattet av kredittkort og reisesjekker.»akkreditiv – bankvesen. (28.02.2013) I Store norske leksikon. Konsultert 28. mars 2013. Videre om akkreditiv skriver Store norske leksikon 2. utgave fra 1991: «2. (folkerett) skriftlig fullmakt (fr. lettre de créance) som en sendemann overleverer i høytidelig audiens til statsoverhodet i det land hvor han skal tjenstgjøre». I den nyere onlineutgaven skriver Store norske leksikon: «Skriftlig fullmakt (fr. lettre de créance)som en sendemann overleverer i høytidelig audiens til statsoverhodet i det land hvor han skal tjenestegjøre.»akkreditiv – folkerett. (28.02.2013) I Store norske leksikon. Konsultert 28. mars 2013.
Akkreditering har ikke eget oppslag i 2. utgave av Store norske leksikon. Opplaget er tatt inn i den nyere nettutgaven hvor det står: «Akkreditering, formell tredje parts aksept av at en organisasjon oppfyller spesifiserte krav og har kompetanse til å utføre spesifiserte oppgaver/samsvarsvurderinger. Akkreditering er en offisiell anerkjennelse av at en organisasjon arbeider i henhold til et dokumentert kvalitetssystem og har demonstrert kompetanse til å utføre nærmere beskrevne oppgaver (for eks. kjemiske analyser for et akkreditert kjemisk laboratorium). For å bli akkreditert må organisasjonen vise at den har nødvendig kompetanse og utstyr for å utføre de oppgaver akkrediteringen gjelder for, et tilfredsstillende kvalitetssystem og dokumenterte arbeidsprosedyrer. Basiskravene for akkreditering er gitt i internasjonale standarder (forskrifter). Akkrediteringen foregår ved at et objektivt organ (i Norge Norsk akkreditering) vurderer virksomheten og bekrefter at den er i samsvar med kravene.»akkreditering. (28.02.2013) I Store norske leksikon. Konsultert 28. mars 2013.
Kommunal- og regionaldepartementet Kommunal- og regionaldepartementet bruker norske ordbøker og skriver om ordet akkreditering i forbindelse med endringer i valgloven: Når det gjeld akkreditering av valobservatørar, bruker ODIHR nemninga «receive accredidation» i handboka si om valobservasjon. Også i handboka frå Europarådet er nemninga «The observers must be accredited …» nytta. I England har dei også brukt omgrepet akkreditering om dei valobservatørane som har søkt og vorte godkjende av valmyndigheitene. Å akkreditere tyder ifølgje norske ordbøker å gi fullmakt. I Noreg bruker vi særleg ordet i samband med presseakkreditering. Etter oppfatninga vår gir ordet ei presis skildring av den formelle plikta departementet har til å godkjenne valobservatørar, det vil seie at departementet må skrive ut bevis eller kort som opplyser om at vedkommande som ber om å bli valobservatør, formelt er godkjend av departementet. Departementet føreslår derfor at dette omgrepet også blir nytta i samband med valobservasjon.
Justisdepartementet Justisdepartementet sier i en uttalelse i 2009 til Nærings- og handelsdepartementet dette om akkreditering: Justisdepartementet Prinsipputtalelse/fortolkning, 30.04.2009 Nærings- og handelsdepartementet 200802952 EO ATV/KG/IH 03.04.2009 Forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og § 35
«2. KORT OM AKKREDITERING