thumb|upright=1.3|Gudinnen Dea Roma, personifiseringen av byen Roma, holder Victoria (seieren) og vurderer et alter med et overflødighetshorn og andre ofringer, kopi av et relieffpanel fra et alter eller statuebase. Romersk mytologi er mytologien knyttet til antikkens Roma. Mye av mytologien var i hovedsak lånt fra gresk mytologi, men den romerske mytologien var yngre og mer litterær enn sitt motstykke, som var eldre og mer kultisk. Den består av en rekke tradisjonelle fortellinger som vedrører oldtidens Romas legendariske opprinnelse og religiøse system, representert i romerske litteraturen og visuelle kunstarter.
Romersk religion var Romas religion, uløselig knyttet til byen og dens historie. I løpet av de mer enn tusen år som gikk fra det lille bysamfunnet vokste fram i området Palatinhøyden (Collis Palatinus) og fram til begynnelsen av 400-tallet da kristendommen gradvis ble den eneste tillatte religion, ble romerske guder dyrket i templer og helligdommer innenfor og utenfor Romas bymurer.Undheim, Sissel (2010): «Innledende essay» i: Romersk religion, Verdens hellige skrifter, ISBN 878-82-525-7254-4, s. XV
Romerne behandlet vanligvis deres tradisjonelle fortellinger som historiske, selv disse hadde mirakuløse eller overnaturlige elementer. Fortellingene handlet ofte om politikk og moral, og hvordan den enkeltes personlige hederlighet og rettskaffenhet var knyttet til vedkommendes ansvar til samfunnet eller den romerske stat. Heroisme er et viktig tema. Da fortellingene belyste romersk religiøs praksis, er de mer opptatt med ritaler, varsler, og institusjoner enn med teologi eller kosmogoni.North, John (2000): Roman Religion, Cambridge University Press, s. 4ff.
Studiet av romersk religion og myter er komplisert av tidlig innflytelse av gresk religion og mytologi på den italienske halvøy i Romas eldste historie, og ved senere kunstnerisk etterligning av greske litterære modeller ved romerske forfattere. I henhold til teologi var romerne ivrige etter å identifisere deres egne guder med de (tilsvarende) til grekerne, såkalt interpretatio graeca, og for å tolke fortellinger om greske guder på nytt under navnene til deres romerske motparter.North, John (2000): Roman Religion, s. 4–5. Romas eldste myter og legender har også et dynamisk slektskap med etruskisk mytologi og religion, som er langt mindre dokumentert enn den greske.
Mens romersk mytologi manglet den samling av guddommelige fortellinger som finnes omfattende i gresk litteratur, er Romulus og Remus som dier en hunulv vel så kjent som noen forestilling i gresk mytologi, kanskje unntatt den trojanske hest.Wiseman, T. P. (1995): Remus: A Roman Myth, Cambridge University Press, s. xiii. Ettersom latinsk litteratur var vidt kjent i Europa i løpet av middelalderen og inn i renessansen, hadde tolkninger av gresk myter av romere ofte større innflytelse på de litterære og visuelle representasjonene av «klassisk mytologi» enn greske kilder. I særdeleshet er visjonene av greske myter i Ovids Metamorfoser, skrevet under styret til Augustus, blitt betraktet som kanonisk.
Romersk religions vesen thumb|Jupiter og Thetis, maleri av Ingres, 1811. Romas tradisjonelle religion var vesentlig forskjellig fra hvordan vi i dag forstår religion. Store deler av det religiøse ordforråd, inkludert ordet religion, relgio, hellig overbevisning, kommer direkte fra latin,«religion» , Bokmålsordboka og har en tendens til å tåkelegge en del av de store forskjellene mellom antikkens romerske religion og dagens. Det var ingen romersk doktrine eller en hellig bok som kan betraktes som et trossystem. Romerne viste at gudene eksisterte, men de trodde ikke på dem på den måte som dagens religiøse mennesker tror på sin gud eller guder. Heller ikke var antikkens romerske religion særskilt opptatt av personlig frelse eller moral. Isteden var fokuset på framføringen av ritaler som hadde til hensikt å opprettholde et godt forholdet mellom Roma og gudene, således sikre at Roma og dens borgere hadde vekst og framgang.Beard, Mary (2016): SPQR. A History of Ancient Rome, Profile Books, s. 102-103
Ettersom ritualene spilte en like sentral rolle i romersk religion som mytene gjorde for grekerne, er det tidvis betvilt at romerne hadde større egen mytologi. Det er en oppfatning romantikken og den klassiske forskningen på 1800-tallet som la større verdi på den greske sivilisasjon som mer «autentisk kreativ».Wiseman, T.P. (2004): The Myths of Rome, «preface» Sammenlignet med grekernes frodige mytologi på den ene siden og kristendommen på den andre siden, ble romersk mytologi og religion ikke fordelaktig forstått av 1800-tallets forskere, som mente den var både fantasiløs og kjedelig, uten evne til åndelig og intellektuell stimulans. Men det var før man forsto at man benyttet kristendommen som mal for religionsdefinisjon, og deretter har de underliggende normative vurderinger av romersk trosforståelse kommet fram, og ført til ny interesse. Romersk mytologi ble da vurdert som fleksibel og dynamisk.Undheim, Sissel (2010): «Innledende essay» i: Romersk religion, Verdens hellige skrifter, ISBN 878-82-525-7254-4, s. XXVI Fra renessansen og fram til 1700-tallet hadde imidlertid romerske myter vært en særlig inspirasjon for europeisk kunst. I henhold til forskeren Timothy P. Wiseman: «Romerske fortellinger har fortsatt betydning, de var av betydning for Dante i 1300 og for Shakespeare i 1600 og for grunnlovsfedrene av USA i 1776.»
Den romerske tradisjon er rik på historiske myter og legender, som særlig er opptatt av Romas grunnleggelse og vekst, motstridende fortellinger som forsøkte å definere hvem romerne var og hva som var Romas rolle. Disse fortellingene fokuserte på menneskelige handlinger med kun tidvis guddommelig innblanding og deltagelse, men med en gjennomtrengende følelse av guddommelig ordnet skjebne. I Romas eldste periode hadde historie og myter en felles og utfyllende slektskap. I henhold til Cicero, som siterte Gaius Laelius:
De fremste kildene for romerske myter og mytologi er blant annet Vergils epos Æneiden og de første få bøkene (bokrullene) av Titus Livius' monumentale Ab Urbe Condita (Fra byens grunnleggelse), foruten også Dionysios fra Halikarnassos' verk om Romas historie, Antiquitates Romanum. Andre kilder er Fasti av Ovid, et langt dikt som skildrer de religiøse festdagene (fasti) i den romerske kalenderen, og den fjerde boken elegier av Propertius, foruten ulike omtaler i skriftene til Cicero, Servius, Plutark, Varro og andre. Scener og hentydninger til romerske myter ble også framstilt i malerier, mynter, og skulpturer, særskilt i relieffer.
Opphavsmyte thumb|Veggmaleri fra Pompeii, Venus ser på mens legen Iapyx steller sårene til hennes sønn Aineias; den gråtende gutten er hennes sønnesønn Ascanius, også kjent som Iulus, legendarisk stamfar av Julius Cæsar og det julo-claudiske dynasti Grunnleggelsen av byen Roma kan undersøkes ved arkeologi, men de tradisjonelle fortellinger videreformidlet av antikkens romere selv forklarer byens eldste historie ved legender og myter. Æneiden og Ab Urbe Condita av henholdsvis Vergil og Titus Livius er de best bevarte kilder til Romas opphavsmyter. Materialer fra greske heroiske legender ble innarbeidet i den innfødte, stedegne legende fra tidlig av. Den trojanske fyrste Aineias ble framstilt som ektemann av Lavinia, datter av kong Latinus, den som ga navn til den italiske stammen latinerne (latini) og derfor gjennom innviklet, revisjonistisk genealogi som stamfar til Romulus og Remus.Titus Livius (Livy): The History of Rome, Book 1.1, via Perseus Project I forlengelse ble trojanerne tilpasset som de mytiske forfedrene til det romerske folket. Romas nasjonalepos, Æneiden, forteller hvordan Aineias kom til Italia sørvest for Roma, antagelig ved Laurentum eller i andre versjoner ved Lavinium, et stedsnavn med navn etter Lavinia (eller omvendt). Æneiden ble skrevet i tiden under Augustus, som selv hevdet å nedstamme via Julius Cæsar fra Aineias og hans mor, gudinnen Venus. Ved Aineias’ sønn Iulus ble de opphavet til Julo-claudiske dynasti.Dionysios fra Halikarnassos: Antiquitates Romanum I.70.4
Myten om Aineias, som var av gresk opprinnelse, måtte bli forent med den stedegne myten om Romulus og Remus, kanskje den mest kjente av alle romerske myter, tvillingene som ble diet av en hunulv.Titus Livius (Livy): The History of Rome, Book 1.5, via Perseus Project De var forstått som sønner av kongsdatteren Rea Silvia som var blitt gjort gravid mot sin vilje av krigsguden Mars. Som voksne etablerte brødrene sin egen by, men i en krangel drepte Romulus sin bror. Roma var derfor grunnlagt ved brodermord. Denne fortellingen ble senere sett på som symbolsk og forklarende for byens indre politiske strid og blodsutgytelser. Mellom Aineias og Romulus er det et mellomliggende tidsrom på rundt 400 år. I den mytiske tradisjonen til antikkens Roma var det en rekke av legendariske konger av byen Alba Longa, rundt 20 km sørøst for Roma,Mish, Frederick C, red. (1985): «Alba Longa» i: Webster's Ninth New Collegiate Dictionary, 9. utg., Springfield, MA: Merriam-Webster Inc. ISBN 0-87779-508-8, ISBN 0-87779-510-X (deluxe).
Andre myter thumb|Mucius Scaevola i nærværet til Lars Porsenna, maleri av Matthias Stom, tidlig på 1640-tallet. thumb|Polyphemus hører ankomsten til Galatea; fresko fra Pompeii, 45-79 e.Kr. De karakteristiske mytene om Roma er ofte politiske eller moralske; det vil si at de handler om utviklingen av romersk regjering og institusjoner i overensstemmelse med guddommelig lov, som uttrykt i romersk religion, og med demonstrasjoner av de individuelles overholdelse av moralske forventninger, samlet i begrepet mos maiorum («forfedrenes vis»), eller det motsatte, at de mislykkes å gjøre så.«Mos Maiorum», Brill Online. Cicero kom stadig tilbake til den romerske selvbevissthet om egen religiøsitet, sammenlignet med andre folk. I teksten Om svaret til varseltyderne slo han fast at «... i vår fromhet (pietas), i religion (relgio) og i den særegne innsikten (sapientia) vi har, det vi anerkjenner er at alt styres og forvaltes av gudenes vilje og makt, at vi har overgått alle folkeslag og nasjoner.»Cicero: De Haruspicum responso 19, sitert fra Undheim, Sissel (2010): «Innledende essay» i: Romersk religion, Verdens hellige skrifter, ISBN 878-82-525-7254-4, s. XVI Hva romerne selv la i begrepet om forfedrenes vis som rettesnor og for både moral og religion, endret seg nok over tid. Det var stor vilje til å tolke mytene og diskutere dem. I sin innledning til måneden juni skrev Ovid at «Også om opphav til denne månedens navn er det tvil: Når alle er blitt beskrevet, så velger du selv den forklaringen du liker.»Undheim, Sissel (2010): «Innledende essay» i: Romersk religion, Verdens hellige skrifter, ISBN 878-82-525-7254-4, s. XVII
Sabinerinnerovet forklarte betydningen av sabinerne i dannelsen av den romerske kulturen som en forening mellom to stammer/folk, og Romas vekst gjennom konflikt og allianse. Numa Pompilius, den andre kongen av Roma etter Romulus, var av sabinsk herkomst og ble ektefelle av nymfen Egeria. Han er forstått som den fredsommelige og kloke kongen som opprettet mange av Romas juridiske og religiøse institusjoner. Servius Tullius, den sjette kongen av Roma hadde en mystisk opprinnelse som ble fritt mytologisert av senere romerske forfattere. En vanlig versjon er at han var av fri slave av etruskisk opprinnelse, og ble gift med en datter av Romas andre etruskiske konge, Tarquinius Priscus. Andre tradisjoner forsøkte å gi ham et guddommelig opphav, og gjøre ham til en elsker av gudinnen Fortuna. Han er tradisjonelt kreditert for å ha opprettet festivalen Compitalia (latin: Ludi Compitalicii) som feiret de hjemlige husgudene for veikryssene, og for å ha bygget templer for Fortuna og Diana.