thumb|Kolahalvøya som del av Murmansk oblast thumb|Murmansk oblast innen Russland thumb|Kart over Kolahalvøya og tilstøtende hav. Fra det nederlandske «Novus Atlas» (1635). Kartmaker: Willem Janszoon Blaeu Kolahalvøya er ei halvøy lengst nordvest i Russland. Halvøya utgjør størstedelen Murmansk oblast,2007 Atlas of Murmansk Oblast, s. 2Halvøya er ; vs. Murmansk oblasts totale område på . og den ligger nesten fullstendig nord for polarsirkelen. Den grenser til Barentshavet i nord og Kvitsjøen i øst og sørøst. Byen Murmansk er den største bosetningen på halvøya, med en befolkning på over ifølge den russiske folketelling av 2010.
På tross av halvøyas nordlige beliggenhet fører dens nærhet til Golfstrømmen til usedvanlig høye temperaturer om vinteren, men også kraftig vindkast grunnet temperaturforskjellene mellom land og Barentshavet. Somrene er kjølige, med en gjennomsnittlig julitemperatur på 11 ℃. Halvøya er dekket av taiga i sør og tundra i nord, hvor permafrost begrenser trevekst, noe som fører til et landskap dominert av buskvekster og gress. Halvøya livnærer et lite utvalg pattedyr, og dens elver er viktige leveområder for atlanterhavslaks. Kandalaksja naturpark, opprettet for å beskytte ærfuglbestanden, ligger ved Kandalaksjabukta.
Selv om norddelen av halvøya allerede var bosatt i det sjuende til det femte årtusen f.Kr., forble resten av området ubebodd frem til det tredje årtusen f.Kr., da forskjellige folkeslag begynte å ankomme fra sør. På tross av dette var det kun samefolket igjen innen det første årtusen f.Kr. Norge hadde råderett over Kola frem til 1265. Dette endret seg på 1200-tallet da russiske pomorer oppdaget velstanden av vilt og fisk på halvøya. Ikke lenge etter fulgte tributtinnsamlere fra Republikken Novgorod, og halvøya ble gradvis en del av Novgorod. Ingen permanente bosetninger, derimot, ble etablert av novgoroderne før 1400-tallet.
Republikken Novgorod måtte avstå halvøya til Storfyrstedømmet Moskva i 1471, men den russiske innvandringen stoppet ikke. Flere nye bosetninger ble etablert på 1500-tallet, og same- og pomorfolket ble tvunget til livegenskap. I den siste halvdel av 1500-tallet ble halvøya omstridt mellom Tsar-Russland og Danmark-Norge, som førte til et sterkere russisk nærvær. Innen slutten av 1800-tallet hadde den innfødte samebefolkningen hovedsakelig blitt tvunget nordover av russerne, samt komier og nenetsere som migrerte hit for å unnslippe reinsdyrsykdomepidemier i deres hjemland. I 1916 ble Romanov-na-Murmane (dagens Murmansk) grunnlagt, og ble fort den største byen på halvøya.
Sovjettiden var vitne til en kraftig befolkningsvekst, selv om den forble avgrenset til urbaniserte områder langs kysten og jernbanene. Samefolket ble tvunget til kollektivisering, og halvøya ble sterkt industrialisert og militarisert, hovedsakelig grunnet dens strategiske posisjon, og oppdagelsen av apatittforekomster på 1920-tallet. På grunn av dette fikk halvøyas naturmiljø stor økologisk skade, blant annet av forurensning fra militært radioaktivt avfall, og nikkelsmelting.
Etter Sovjetunionens fall fikk økonomien en nedgang, og befolkningen begynte fort å minke. Mellom 1989 og 2002 mistet Murmansk oblast nesten 25 % av sin befolkning; mellom 2002 og 2010 nesten flere. Til tross for dette fikk økonomien en svak oppgang på starten av 2000-tallet, og halvøya forblir den mest industrialiserte og urbaniserte regionen i Nord-Russland.
Navnet Ifølge granskeres mening betyr navnet på halvøya (Кола, Kola) «fisk». Dettes opprinnelse finnes i de samiske språk: se for eksempel dagens kildinsam. кӯлль «fisk».
Geografi Beliggenhet og oversikt Halvøya ligger lengst nordvest i Russland, og nesten fullstendig nord for polarsirkelen; den grenser til Barentshavet i nord og Kvitsjøen i øst og sørøst.1971 Atlas of Murmansk Oblast, s. I Geologisk sett tar halvøya opp den nordøstlige kanten av Det baltiske skjold. Den vestre grensen til halvøya strekker seg langs meridianen fra Kolabukta gjennom Kola-elvens elvedal, Imandra, og elven Niva til Kandalaksjabukta,Store sovjetiske encyklopedi. Innlegg om Kolahalvøya } selv om noen kilder dytter grensen helt til Russlands grense til Finland.See, for example, Bartold, s. 14 Med en mer restriktiv definisjon dekker halvøya omtrent km2. Den nordre kysten er bratt og høy, mens sydkysten er flat. Den vestre delen av halvøya er dekket av to fjellkjeder: Khibiny-fjellene og Lovoziorskije Tundry; sistnevnte inneholder halvøyas høyeste punkt — Tsjasnatsjorr, som er 1191 moh. Kejvij-vannskillet ligger i den sentrale del. Fjellreliefene av Murman- og Kandalaksjakysten strekker seg fra sørøst til nordvest, noe som speiler halvøyas orografiske hovedtrekk.
Administrativt består territoriet av Lovozerskij og Terskij rajon, deler av Kandalaksjskij og Kolskij rajon, samt territorier underlagt byene Murmansk, Ostrovnoij, Severomorsk, Kirovsk, og deler av territorier underlagt Apatity, Olenegorsk, og Poljarnye Zori.2007 Atlas of Murmansk Oblast, s. 6–7
thumb|500px|center|Kolahalvøya ved Murmansk
Naturressurser Fordi den siste istid fjernet det øverste av jordas sedimentlag, er Kolahalvøya ekstremt rikt på forskjellige malm og mineraler på overflatenivå, blant annet apatitt og nefelin; kopper, nikkel, og jernmalm; glimmer; kyanitter; keramiske materialer,1971 Atlas of Murmansk Oblast, s. II samt sjeldne jordarter og ikkejernholdig malm. Forekomster av byggmaterialer som granitt, kvartsitt, og kalkstein finnes også rikelig. Kiselgurforekomster er vanlig nær innsjøer, og brukes til å produsere isolasjon.
Klima thumb|Khibiny-fjellene har et arktisk-moderat klima thumb|En utsikt over Kolahalvøya om sommeren Nærheten til Golfstrømmen fører til usedvanlig høye vintertemperaturer, noe som fører til betydelige temperaturforskjeller mellom land og Barentshavet, og i fluktuerende temperaturer ved kraftige vindkast. Sykloner er typisk i de kalde sesongene, selv om de varme sesongene er karakterisert av antisykloner. Monsunvinder er vanlig i de fleste områder, med syd- og sydvestlig vind dominerende i vintermånedene, og med noe utpreget østlig vind i sommer. Sterke stormvinder blåser i omtrent 80–120 dager i året. Murmankystens vann er varme nok til å forbli isfri selv på vinterstid.Field
Regnnivået på halvøya er relativt høyt: 1000 millimeter faller i fjellene, 600-700 millimeter på Murmankysten, og 500-600 i andre områder. De våteste månedene er august til oktober, mens mars og april er tørrest.
Den gjennomsnittlige temperatur i januar er omtrent −10 ℃, med kaldere temperaturer mer typisk for de sentral deler av halvøya. Gjennomsnittstemperaturen i juli er 11 ℃. De laveste temperaturer målt når −50 ℃ i de sentrale deler av halvøya, og −35 til −40 ℃ ved kysten. De høyeste målt når 30 ℃ på nesten alle deler av halvøya. Rim kan begynne så tidlig som august, og kan vare så lenge som til mai og til og med juni.
Flora og fauna thumb|right|Moden multe thumb|En fjellrev
Halvøya er dekket av taiga i sør og tundra i nord. På tundraen begrenser kalde og vindfulle forhold, samt permafrost, treveksten, noe som fører til et landskap dominert av gress, villblomster, og busker som dvergbjørk og multe.World Wildlife Fund (2001). «Kola Peninsula tundra». WildWorld Ecoregion Profile. National Geographic Society. Arkivert fra originalen 8. mars 2010 I nordlige kystområder er stein- og busklav vanlig. Taigaen i sør består hovedsakelig av furu og gran.
Reinsdyrflokker beiter på gress-slettene om sommeren. Andre dyr som finnes er blant annet rød- og fjellrev, grevling, elg, oter, og gaupe i de sydlige områder.1971 Atlas of Murmansk Oblast, s. III Amerikansk mink, som ble sluppet ut ved elven Olenitsa i 1935–1936, er nå utbredt på halvøya, og blir kommersielt jaktet på. Bevere, som ble truet innen 1880, ble gjeninnført i 1934–1957. Alt i alt finnes 32 arter av pattedyr, og opp mot 200 fuglearter på halvøya.
Hvithval er den eneste hvalart som er vanlig rundt halvøya. Andre delfiner, inkludert kvitskjeving, kvitnos, og nise,ASCOBANS. 8th Advisory Committee Meeting. Report of the Nordic sub-Group on Research Priorities for ASCOBANS, Charlottenlund. February 14, 2001. samt store hvaler, som grønlandshval, knølhval, blåhval, og finnhval, besøker også området.
Kandalaksjabukta og Barentshavet er viktige yngleplasser for storkobbe og ringsel. Haverter er sjeldne, og endemisk til Barentshavet. Grønlandsseler kan også ses av og til.
29 ferskvannsfiskearter anerkjennes på halvøyas område, inkludert ørret, stingsild, gjedde og abbor. Elvene er et viktig habitat for atlanterhavslaks, som vender hjem fra Grønland og Færøyene for å yngle i ferskvann. Som et resultat av dette har sportsfiske utviklet seg, med en rekke hytter og leirer tilgjengelig for sportsfiskere.Richmond, s. 365 Kandalaksja naturpark, etablert i 1932 for å beskytte bestanden av ærfugl,Kandalaksja naturparks hjemmesider. Forside er organisert i tretten inndelinger med beliggenhet i Kandalaksjabukta, samt langs kyster av Barentshavet.Tersky District, s. 16
Hydrologi thumb|Innsjøen Imandra sett fra Khibiny-fjellene thumb|Umbozero-innsjøen Kolahalvøya har mange små, men raske, elver med stryk. Den viktigste av dem er Ponoj, Varzuga, og Umba, Teriberka, Voronja, og Jukanga. De fleste elvene har sitt utspring fra innsjøer og sumper, og samler vann fra smeltende snø. Elvene blir fryst om vinteren, selv om områdene med sterke stryk fryser senere, eller ikke i det hele tatt.
Store innsjøer er Imandra, Umbozero, og Lovozero. Det er ingen innsjøer med areal på mindre enn 0,01 km². Sportsfiske finnes i området.
Økologi thumb|En innsjø i Khibiny-fjellene Kolahalvøya har lidd stor økologisk skade, hovedsakelig fra forurensning fra militær (hovedsakelig maritim-) produksjon, industriell apatittutvinning, og militært atomavfall. Omtrent 137 aktive, og 140 utrangerte eller ubrukte maritime kjernereaktorer, produsert av det sovjetiske militære, finnes på halvøya.Avenhaus et al, s. 247 I 30 år ble atomavfall dumpet i havet av Nordflåten og Murmansk Shipping Company. Det er også bevis for forurensning fra Tsjernobylulykken i 1986, med kontaminasjon funnet i reinsdyrkjøtt og andre dyr, og fra de kontrollerte atomsprengningene i 1972 og 1984, 21 kilometer nordvest for Kirovsk.Ministry of Economic Development of Murmansk Oblast. «Стратегия социально-экономического развития Мурманской области до 2020 года и на период до 2025 года» (Socioeconomic Development Strategy of Murmansk Oblast Until 2020 and for the Period Until 2025) I tillegg finnes flere atomvåpenprøvefelt og radioaktivavfallslagere på øya.
Den største industrielle forurenseren er Nornickel i Montsjegorsk — med de store smelteverk ansvarlig for over 80 % av svoveldioksid-utslipp og for nesten alt nikkel og kopper-utslipp.Rigina, s. 73. Andre større forurensere er varmekraftverket i Apatity og Murmansk.
Historie Tidlig historie Fiskerhalvøya nord på Kolahalvøya ble bosatt allerede i det sjuende til det femte årtusen f.Kr.1971 Atlas of Murmansk Oblast, s. V I det tredje til det andre årtusen f.Kr. ble halvøya bosatt av folk som kom sørfra (dagens Karelia). Innen slutten av det første årtusen f.Kr. var halvøya kun bosatt av samer, som ikke hadde deres egen stat, levde i klaner styrt av en eldre,Administrative-Territorial Divisions of Murmansk Oblast, s. 16 og drev hovedsakelig med reinsdyrgjeting og fiske. Kola var frem til Novgorod-traktaten av 1265 under de norrøne kongenes jurisdiksjon. Etter 1265 fortsatte Kola som felles skattland for Norge og fyrstedømmet Novgorod.1971 Atlas of Murmansk Oblast, s. IV På 1100-tallet oppdaget russisk pomorer fra Onega-kysten de nedre delene av Nordre Dvina, halvøya og dens rikdommer av vilt og fisk. Pomorene organiserte jakt- og fisketurer, og startet handel med samene. De kalte også Kvitsjøkysten til halvøya Terskij-kysten (russisk: Те́рский бе́рег) eller Terskaja-landet (Те́рская земля́).