Kangxi-keiseren (1654–1722) var den fjerde keiseren av Qing-dynastiet, men bare den andre Qing-keiseren som hersket over hele Kina, fra 1661 til 1722. Han er kjent som en av den kinesiske histories største keisere. Hans regjeringstid på 61 år gjør ham til den lengstregjerende av alle de kinesiske keisere, skjønt man må da være klar over at han ble keiser i en alder av åtte år og at de første årene var styringsansvaret utøvd av fire regenter og hans bestemor enkekeiserinnen Xiaozhuang. I hans regjeringstid ble Qing-Kinas territorium utvidet og sikret, og landet opplevde så stabilitet og velstandsvekst.
Selv om Kangxi må regnes som mandsju, var han av mindre enn halvt mandsjuisk avstamning – han hadde også kinesiske og mongolske forfedre. Kangxi-keiseren var seg dette bevisst. Og han la stor vekt på at mandsjuer og kinesere skulle behandles likt, og sørget for at kineserne ble likt representert i alle avdelinger av det keiserlige styringsapparat.
Han utstedte et toleranseedikt til gunst for kristendommen i 1692, men ombestemte seg et drøyt tiår senere på grunn av utfallet av ritestriden som raste i hans regjeringstid. Navn Hans navn var på kinesisk: 康熙帝; pinyin: Kāngxīdì; Wade–Giles: K'ang-hsi-ti; mandsjuisk: elhe taifin hūwangdi; tempelnavn: Qīng Shèngzǔ (清聖祖); mongolsk: Энх-Амгалан хаан, født Xuanye, 玄燁, posthumt navn: 合天弘運文武睿哲恭儉寬裕孝敬誠信中和功德大成仁皇帝, Hétiān Hóngyùn Wénwǔ Ruìzhé Gōngjiǎn Kuānyù Xiàojìng Chéngxìn Zhōnghé Gōngdé Dàchéng Rén. Tidligste barndom Noe normalt familieliv kan ikke gutten ha fått. Hans far engasjerte seg lite, og den daglige omsorg var overlatt til barnepiker, og palassevnukker fulgte ham hvor enn han gikk. Det var umulig for ham å komme for seg selv, og han så nesten aldri sine foreldre. Som småbarn overlevde han kopper, tidens mest fryktede sykdom, og det var nok en av flere grunner til at han ble utnevnt fremfor sine eldre brødre til tronfølger av sin far. Men ikke den eneste: Gutten var bare den tredje av keisersønnene, men storebrødrene var født av mødre av lavere byrd. Xuanyes mor, konkubinen Xiaokang (senere gitt keiserinnes rang), var datter av Tulai, en berømt mandsjugeneral fra den fremstående klanen Tong. Familien hadde levd lenge blant kineserne og moren var preget av det.
Mindreårig keiser Xuanye (som snart etter fikk regjeringsnavnet Kangxi) arvet formelt tronen rett før sin syvårsdag etter sin far, Shunzhi, som døde bare 23 år gammel av kopper i februar 1661. Fra første stund brukte Kangxis privatlærere årene til å forberede ham på regjeringsmakt. Han hadde lært å lese allerede i fireårsalderen, og lærte seg etterhvert utenat store deler av de kinesiske klassiske verker. Han studerte kalligrafi og skrev dikt.
De fire keiserlige rådgivere Ettersom gutten var mindreårig hadde faren utpekt hans fire verger, Sonin, Suksaha, Ebilun og Oboi, til regenter dersom han selv skulle dø ung. De var konservative hoffmenn. Noen av disse «keiserlige rådgivere»s første embedsgjerninger var å erstatte de såkalte tretten byråer med et husholdsbyrå. Denne administrative forandring var av stor betydning. De tretten byråer var alle sammen i hendene på hoffets evnukker, og de mer konservative mandsjuer var meget imot dette typisk kinesiske systemet med sine røtter i Ming-dynastiet, men som den avdøde keiser hadde gjenopplivet – for at ikke sentraladministrasjonen skulle bli helt mandsjuisk. Men med det nye og mandsju-bemannede husholdsbyrå var keiserens nærmeste igjen mandsjuer, og de kinesiske hoffevnukker var satt ute av stand til å gjøre seg gjeldende politisk.
Rådgiverstyret henrettet også en rekke embedsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær, det reduserte sensoratets og Hanlin-akademiets innflytelse, og halshogde 18 hankinesere som retten fant skyldig i skattesvik. Det gamle kinesiske embedseksaminasjonssystemet ble undergravd med at man i 1662 kraftig reduserte eksamenskravene. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle buddhister, og reduserte jesuittenes innpass.
Det ble gitt et keiserlig edikt som forbød binding av pikebarns føtter, og familier som var ulydige mot forbudet ble straffet. (Forbudet var ikke effektivt; den mer definitive avskaffelse av skikken fant sted først i 1911.)
Den store rydningen Våren 1662 fikk de keiserlige rådgivere Kangxi til å forordne en større folkeforflytningaksjon fra kystene fra Shandong og sørover til Guangdong i det sørlige Kina som ledd i kampen mot anti-Qing-bevegelsen. Dette opprøret var anstiftet av tilhengere av det styrtede Ming-dynastiet under ledelse av Zheng Chenggong (bedre kjent som Koxinga), og som ville gjenerobre Beijing. Aksjonen, «Den store rydningen», innebar å forflytte hele kystbefolkningen minst ca. 15 km inn i landet.
Bakgrunnen var at Qing-styrkene i 1661 hadde klart å presse tilbake opprørerne på det kinesiske fastland. Men da hadde Koxinga ført sine styrker med en enorm flåtestyrke over Taiwanstredet til Lu'ermen og gått til angrep på og nedkjempet Taiwans nederlandske koloniherrer. Fra Taiwan hadde så Koxinga begynt å bygge opp Taiwan som en slagkraftig base for gjenerobringen av Kina for å gjeninnsette Ming-dynastet. Den store rydningen hadde til hensikt å forhindre at han fikk forsyninger og forsterkninger fra fastlandet og således vanskeliggjøre hans tilbakevenden til fastlandet.
Tiltaket rammet naturlig nok også handelsskipsfarten hardt.
Schall-affæren thumb|right|Johann Adam Schall von Bell Det var under rådgiverstyret at den antivestlige embedsmannen Yang Guangxians manipulasjoner førte til dødsdommen mot den gamle tyske jesuittmisjonæren og keiserlige astronomen Johann Adam Schall von Bell. Yang hadde siden 1659 ført en personlig kampanje mot de vestlige misjonærer. Nå fant han en støttespiller i Oboi, den sterkeste og mest ærgjerrige av regentene.
Yang hadde anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter. Den 15. april 1665 ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden av straffestyret, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som var i Beijing, skulle piskes og forvises. Men den påfølgende dag var det et jordskjelv, og det ble tolket som himmelens motstand mot de urettmessige dommene. Det fortelles også at enkekeiserinne Xiaozhuang, som var blitt pleiet og kurert for en sykdom av Schall, hadde talt hans sak. Den 17. mai ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem – alle konvertitter til katolisismen – som ble henrettet for valget av en uheldig begravelsesdag for den unge prinsen.
Alle katolske kirker i riket ble stengt, misjonærene i landets indre ble beordret til Macao. Men alle prestene som bodde i Beijing fikk lov til å forbli der.
Når saken beskrives såpass utførlig her, er det fordi den ble en viktig – kanskje den viktigste – årsak til Kangxi-keiserens tidlige maktovertakelse, og dessuten kaster lys over hans etterfølgende velvilje overfor de katolske misjonærer. For etter at Yang overtok ansvaret for det keiserlige astronomiske byrå, ba keiseren både Yang og Schalls tidligere assistent, pater Ferdinand Verbiest, om å utarbeide en oversikt om solens skygge og stjernenes posisjoner for det kommende år. Verbiests forutsigelser slo til fullstendig, mens Yan Guangxian falt fullstendig igjennom. Kangxi-keiseren forordnet så Yangs avsettelse og avstraffelse, jesuittene ble igjen gitt ledelsen av det keiserlige astronomiske byrå, og Schall – i mellomtiden avdød – ble rehabilitert. Tiltakene mot misjonen ble reversert. Kalenderspørsmålet gjorde keiseren svært interessert i matematikk, og han bestemte seg for å sette seg inn i det selv. Som lærere valgte han astronomikyndige jesuitter som var blitt sendt til Kina.
Hele episoden skadet Obois maktposisjon; hans motstandere fikk pågangsmot og tillit til den unge keiser.
Oboi kommer til makt Sonins barnebarn Xiaocheng var blitt keiserinne i 1665 – hun og Kangxi var 11 år da de giftet seg, mot Obois vilje. I 1667 begynte Kangxi-keiseren, etter forslag fra Sonin, så smått å delta på politiske rådslagninger. Han var da 13 år gammel, like gammel som da faren hans hadde blitt introdusert i styre og stell på samme vis. Men han regjerte bare i navnet, fremdeles lå den reelle styrkingsmakt i de keiserlige rådgiveres hender. Det ble etterhvert klart for ham at Oboi hadde for meget makt.
Sonin selv døde i august 1667. Under hans sykeleie brøt det ut en dramatisk politisk maktkamp mellom Suksaha og Oboi. Oboi, som allierte seg med Ebilun, fikk Suksaha drept for en angivelig forbytelse – likeså ble hele hans familie henrettet. Deretter tvang han Ebilun til underkastelse. Det endte med at Oboi grep makten som regent alene, og regjerte med nær diktatorisk myndighet.
I Obois tid forviste mandsjuene i 1668 han-kineserne fra Mandsjuria. Blandingsekteskap ble forbudt, og Beijing ble en segregert by.
Kangxi som reell makthaver: De tidligste årene (til 1689) thumb|Over den frosne elv, et dikt kalligrafert av Kangxi, i løpende skrift
Oboi arresteres, maktovertakelse For en tid måtte Kangxi og hoffet tåle Obois styre. Det var meningen at keiseren ikke skulle overta makten før han var 16 år. Men Obois egenrådighet gjorde at Kangxi ikke ville vente så lenge. Den 14. juni 1669 arresterte han Oboi med hjelp av enkekeiserinne Xiaozhuang, Sonins sønn Songgotu, og keiserens lærer Xiongcili. Det var enkekeiserinne Xiaozhuang som hadde oppdratt ham. Selve arrestasjonen av Oboi skjedde i audienshallen, der unge brytere hadde gjemt seg, og styrtet frem og kastet seg over ham.
Kangxi-keiseren, som da nettopp hadde fylt 15 år, tok nå makten i egne hender. Han erklærte Oboi skyldig i 30 forbrytelser. Det dreide seg om manipulasjon av utnevnelser, blokkering av memorandumer slik at de ikke skulle nå frem til keiserens øyne, og uhjemlede beslutninger ved hjelp av en klikk medarbeidere. Keiseren dømte ham til døden, men benådet ham etterpå. Men ni fra hans klikk ble henrettet, og andre ble pisket. Han døde i fengsel kort tid etter. Ebilun, som formelt sett hadde vært Obois medregent, fikk gå fri. (Oboi ble posthumt rehabilitert – Kangxi-keiseren tilgav ham i 1713).
Keiser Kangxi var i all hemmelighet blitt undervist i kinesisk av to evnukker. De fleste mandsjuer lærte seg kinesisk nå, og i 1670 kunne hoffet klare seg uten tolker. Enkekeiserinnen hadde stor innflytelse over ham, og han tok selv vare på henne i månedene forut for hennes død i 1688.
Europeerne ved hoffet Keiserens interesse for vitenskap og teknikk var gunstig for jesuittenes misjonsarbeid. Ordenen sendte nå enda flere prester med høy naturvitenskapelig utdannelse til Kina, og etterhvert ble de meget sterkt representert ved det keiserlige hoff. Det var nettopp det renomme de nøt for sin kompetanse innen teknisk materie, som hadde gjort at også de senere Ming-keiserne helt siden den store jesuittmisjonæren Matteo Riccis tid hadde innbudt så mange av dem til hoffet, og dette vedvarte og ble forsterket under Kangxi-keiseren. Deres innsats førte også til at de katolske misjoner fikk en veldig medvind; mange høyere embedsmenn konverterte og alt dette gav katolisismen høy prestisje i landet.
Schall-affæren er beskrevet ovenfor, og den førte til at keiseren allerede i ung alder ble oppmerksom på hva vesten kunne tilby, og han var meget vennlig innstilt overfor kristendommen. thumb|right|Replika av pater Ferdinand Verbiests «stjerneglobus» av 1673, til bruk ved det keiserlige astronomibyrå i Beijing.