Binders er en klemme, oftest av bøyd ståltråd, til å holde flere papirark sammen. De fleste binders er varianter av en type som har vært i produksjon siden 1890-årene, kjennetegnet ved at tråden gjør nesten to fulle runder. Vanligvis har de en avlang form med rette langsider, men også trekantede, runde og andre varianter forekommer. Binders produseres også med farget belegg av plast, og i senere år også støpt i plast.
Den særnorske betegnelsen «binders» for denne typen kontorrekvisita er ikke tilfredsstillende forklart. Flertallsendelsen -s tyder på at det er et lånord fra engelsk, men det engelske ordet binder har andre betydninger.
Felles for alle egentlige binders, og det som berettiger denne betegnelsen, er virkemåten, som baserer seg på torsjonsprinsippet og materialets elastisitet. Når et moderat antall papirark føres inn mellom bindersens to «tunger», bøyes disse ut og klemmer arkene sammen, idet tverrenden utsettes for vridning. En for tykk papirbunke vil føre til overskridelse av elastisitetsgrensen og varig deformasjon av materialet.
Nordmannen Johan Vaaler var lenge feilaktig tilskrevet rollen som bindersens oppfinner.
Historie Det første patent for en slags binders ble utstedt til amerikaneren Samuel B. Fay i 1867. Hans binders var egentlig beregnet på å feste merkelapper til tekstiler, men ble også markedsført som papirklemme. Neste kjente patent ble gitt til Erlman J. Wright i 1877. Hans klemme var uttrykkelig laget for papir, og i form og virkemåte var den nokså lik dagens binders. Flere nye patenter fulgte, og fra 1890-årene kom de på løpende bånd i USA, flere hvert år. Teknologihistorikeren Henry Petroski har publisert en liste på 27 amerikanske patenter innvilget bare årene fra 1898 til 1994 for varianter av binders.Petroski, Henry: «Polishing the Gem: A First-Year Design Project», Journal of Engineering Education, oktober 1998
Den vanligste typen som brukes i dag, er aldri er blitt patentert, bare senere varianter med avvikende form eller bølget ståltråd. Den ble produsert av The Gem Manufacturing Company LTD i England i 1890-årene og markedsført i USA fra 1892 av firmaet Cushman & Denison i New York.Early Office Museum: History of the Paper Clip, http://www.earlyofficemuseum.com/paper_clips.htm Den tidligste dokumentasjon med bilde av «Gem Paper Clip» er en annonse i tidsskriftet The American Lawyer fra september 1893 for Cushman & Denison. Den er gjengitt på nettsiden Early Office Museum og i Byminner Nr. 3/4-2014. At dette er den opprinnelige og hittil mest anvendte typen, bekreftes av at en binders på svensk kalles «ett gem». miniatyr|GEM Paper Clip reklame fra januar 1893 En annonse for samme produkt fra 1899 henviser til et patent, uten at dette er dokumentert. Henry Petroski har funnet en omtale så tidlig som i 1883, men den handler sannsynligvis om et annet produkt fra samme engelske fabrikk. Navnet «Gem» ble registrert som varemerke i USA i 1904, og søkeren Cushman & Denison presiserte i søknaden at det hadde vært i bruk siden mars 1892.https://www.officemuseum.com/paper_clips.htm Et sikkert bevis på at den «klassiske» binders var velkjent senest i 1899, er patentet som 27. april det året ble utstedt til William Middlebrook fra Waterbury, Connecticut for en «Machine for making wire paper clips». Patenttegningen avbilder tydelig en fullkommen binders av gem-type.Petroski, Henry: «Invention by Design», Harvard University Press 1966, s. 17
Siden er det innvilget patenter for en rekke varianter, for eksempel med spiss i stedet for rund avslutning på «tungene», med enden bøyd ut fra planet for lettere å gape over papirkanten, med bølger eller mothaker på ståltråden for å holde bedre på papiret, og rent estetiske varianter med trekantet eller rund form og så videre. Men den originale gem-typen har i mer enn hundre år vært den mest solgte.
Designikon thumb|T-trøye med logo, Any del disseny, Barcelona 2003. Den klassiske bindersen av gem-typen har en form som har appellert til design-interesserte, og som mange har sett på som «fullkommen». Den ble derfor tidlig et symbol for god design.
Alle variantene av den klassiske grunnformen viser at det ikke finnes noen helt perfekt binders, til tross for dens ry som det perfekte svar på et designproblem. Som alle brukere vet, er «bindersdøden» det største problemet; resultatet av at bindersen blir tvunget til å gape over mer papir enn den er ment for. Den mister spensten og løsner når bunken blir for tykk, og den blir varig deformert. Binders i eske kan lett hekte seg sammen og bli vanskelige å plukke ut enkeltvis hvis ståtrådender stikker ut. oppfinnerne av nye varianter har forsøkt å eliminere svakheter ved den vanlige bindersen, men aldri uten å skape andre problemer i stedet.
Men om klassiske binders av gem-typen har funksjonelle problemer, har den en form som alltid har appellert til design-interessert og som mange har sett på som «fullkommen». Derfor ble den tidlig et symbol for god design. Forfatteren kjente forskningen om bindershistorie av
Designskribenten Owen Edwards skrev om den i 1989: «In our vast catalog of material innovations, no more perfectly conceived object exists … With its bravura loop-within-a-loop design, the clip corrals the most chaotic paper simply by obeying Hooke's law.»Edwards, Owen og Douglas Whyte: «Elegant Solutions: Quintessential Technology for a User-Friendly World», Random House 1989, ISBN 9780517558331. Her sitert etter Petroski, Henry: «The Evolution of Artifacts» i American Scientist 1992, s. 416-420. I 2003 ble den brukt som offisiell logo for Det internasjonale design-år i Barcelona, Any del disseny 2003.https://www.studiobagdisseny.com/anydedisseny
Norsk bindershistorie thumb|right|upright|Johan Vaaler (1866–1910) som student i 1887. thumb|right|upright|Vaalers «papirklemme», patentsøknader 1899 innvilget i 1901. Johan Vaaler, født i Aurskog 1866, død i Kristiania 1910, er feilaktig blitt tilskrevet æren for å ha oppfunnet bindersen. Han søkte patent på en lignende papirklemme i Tyskland i 1899 og fikk det innvilget i 1901.Søknad datert 12. november 1899, Patentschrift no. 121067 innvilget 6. juni 1901 Samme år fikk han også patent i USA.US Patent No. 675,761, 4. juni 1901 Det var neppe kjent for Vaaler og norske forbrukere at en mer brukbar binders allerede var utviklet og markedsført i utlandet under varemerket «Gem». Vaalers klemme var mindre funksjonell på grunn av at den siste runden på ståltråden manglet, og den kom derfor aldri i produksjon. I ettertid har nordmenn skapt en nasjonal myte om bindersen som en norsk oppfinnelse, og myten har også funnet veien til internasjonal litteratur.
Det er grunn til å undres at Vaaler kunne få patent både i Tyskland og USA, til tross for at at en bedre parpirklemme allerede var i bruk, og at mange andre var patentert. Liberale myndigheter innvilget antagelig patent på nye varianter av allerede eksisterende produkter hvis de tydelig avvek fra forløperne. Det er større grunn til å undres over at Vaaler ikke søkte patent i hjemlandet. All eldre norsk litteratur om binders forteller at Norge ikke hadde noen patentlov på den tiden, og at han derfor måtte søke utenlands. Men det er bare en seiglivet myte – den norske patentloven kom allerede i 1885.Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter Som ansatt på Bryns patentkontor må Vaaler ha visst dette. Han hadde antagelig så sterk tro på sin egen oppfinnelse at han ville sikre seg rettighetene internasjonalt, og han kan ha erfart at det var vanskelig å få gjennombrudd for gode ideer i hjemlandet. I alle fall må han nokså snart ha fått sitt livs skuffelse, enten han forgjeves forsøkte å få industrien interessert, eller fordi han ble presentert for «the Gem» før han kom så langt.
Vaalers papirklemme kom aldri i produksjon, og patentet utløp i all stillhet. Grunnen er innlysende – den var rett og slett for upraktisk. Uten de to rundene som kjennetegner den fullt utviklede bindersen, ble Vaalers papirklemme vanskelig å træ inn på en papirbunke. Det gikk på et vis å få den indre trådenden til å gape over kanten på arkene. Helt umulig ble det å bruke ytre ende av ståltråden. Da ble ikke torsjonsprinsippet utnyttet, og klemmen ville stå som en «kjøl» vinkelrett på papirplanet. Det er enkelt å teste Vaalers papirklemme i praksis ved å ta en vanlig binders og klippe bort siste ytre sving og langside av ståltråden.
Motstandssymbol under okkupasjonen
En binders i jakkeoppslaget ble brukt demonstrativt som tegn på samhold under andre verdenskrig i Norge, i protest mot okkupasjonsmakten og dens norske forbundsfeller. Evnen til å «holde sammen» var grunnen til at den egnet seg til formålet. Forfatteren Finn Bø skrev i boken Forbuden Frukt fra 1945 at det særlig var forakten for Quislings fascistparti Nasjonal Samling (NS) som fikk «den tause, forbitrede våpenløse hæren» til å lete etter synlige tegn for å markere standpunkt. Høsten 1940 ble noen studenter enige om at en binders i knapphullet skulle være symbolet for samhold. «Nyheten spredte sig som en løpeild over byen, og neste dag gikk halve Oslo med binders i knapphullet…En uskyldig kontorrekvisitt var plutselig blitt et politisk emblem, som skulde vise sig å være av aller ’farligste sort’ og avstedkomme tumulter og massearrestasjoner».Bø, Finn: Forbuden frukt. Oslo 1945, s. 62-65
Bindersaksjonen var innledningen til en rekke lignende kampanjer, som alle bidro til å styrke motstandsviljen og ergre okkupasjonsmakten tilstrekkelig til at de gjorde seg latterlige. De mest kjente motstandssymbolene etter bindersen var røde toppluer og blomster i knapphullet på kongens 70-årsdag 3. august 1942. Myndighetenes hjemmel til å slå ned på slike demonstrasjoner var rikskommissær Terbovens forordning av 25. september 1940 om forbud mot politiske partier og derav følgende forbud mot å bære «merker, tegn, emblemer, klæsplagg og lignende som uttrykk for en demonstrasjon». Artikkelen i Norsk Krigsleksikon gjengir en udatert notis fra en uidentifisert avis med kunngjøring om forbudet mot slike demonstrasjoner.
Under krigen visste alle at binders ble brukt som tegn på samhold mot fienden. Da bindersen senere ble et nasjonalsymbol, antok mange at den ble valgt til å markere motstand fordi den var oppfunnet i Norge. Men «norskheten» var ukjent for de fleste til lenge etter krigen. Fortellingen om binders som motstandssymbol fant veien inn i norske leksika flere år før de proklamerte den som en norsk oppfinnelse.Aschehougs konversasjonsleksikon, supplementsbind, Oslo 1952
Binders skal også ha vært brukt som motstandssymbol i Frankrike. Gaule er et fransk ord for stav eller stolpe. To stolper heter deux gaules. Den synlige del av en binders i brystlommen kan da se ut som to stolper og bringe tankene hen på Charles de Gaulle.Aschehougs konversasjonsleksikon, Oslo 1974, bind 2, s. 695
Norsk nasjonalsymbol thumb|upright|«Bindersmonumentet» fra 1989 utenfor det tidligere BI-bygget i Sandvika, nå demontert og flyttet til BI's lokaler i Nydalen i Oslo. thumb|upright|Bindersmonumentet i 2008, etter flytting til Nydalen. thumb|upright|Frimerke fra 1999 til minne om Vaalers binders. I bakgrunnen patentbrevet fra 1901. Bindersen foran er ikke den han patenterte, men den kjente gem-bindersen.