thumb|200px|Fantomet på forsiden av Australian Woman's Mirrors tredje Fantomet-utgivelse. Det første Fantomet (født 1516 i Portsmouth, død 1566 i Bengal), kalt Christopher WalkerI den første Fantomet-historien oppgis det at hans egentlige navn var Sir Christopher Standish. Dette har ført til at enkelte «fantomologer» mener at Walker-navnet kun er et psevdonym – engelsk Walker betyr «en som går», noe som kan være et ordspill på kallenavnet «Ånden som går». etter sin far, var i tegneserien Fantomet den første som avla «Hodeskalleeden», der Fantomet lover å bekjempe sjørøveri, urett og grusomhet. Han kalte seg selv Hevneren hele sitt liv – det var hans sønn som først kalte seg Fantomet.
I to historier i 2002 prøvde manusforfatter Claes Reimerthi ut et konsept kalt det japanske Fantomet, der det ble spekulert i hva som hadde skjedd om det første Fantomets skip først hadde blitt angrepet utenfor Japan, i stedet for utenfor Bengal. Barndom
Morens navn er ukjent. Lite er kjent om hans barndom, men man vet at han vokste opp i lag med sin fetter, Simon. De var uatskillelige i oppveksten – det var bare én forskjell, og det var at Christopher ville bli sjømann, mens Simon ville bli ridder. De valgte å gå hver sin vei – Simon til Johannitterordenen for å bli ridder, og Christopher til sin fars skip, hvor han hadde vært skipsgutt siden 1526, for å bli sjømann.
Piratangrep og sverging av Eden
Christopher var skipsgutt på farens skip, en aldrende spansk karavell, fra 1526. Fram til 1536 hadde de fraktet krydder fra Venezia og Portugal, men nå, på dette som skulle bli farens siste ferd før han trakk seg tilbake og ga skipet til sin sønn, ville de selv dra til India og hente krydderet der. De ba sultanen i swahilibyen Sofala om los, men ble nektet, fordi han var under press fra portugiserne – han fikk bare lov til å stille los til dem. Samme natt kom imidlertid en robåt ut til skipet, og en mesterlos fra Bombay, Chagga Singh, tilbød seg å lose dem dit de ville.
Chagga var imidlertid en forræder; de ble lurt inn i en felle, og angrepet av to skip fra Singh-piratene. Christopher så faren bli myrdet, og i kampen klarte han å rive maska av piratenes leder, men han ble slått bevisstløs. Senere, den 17. februar, ble han funnet av pygmefolket bandarene på ei øde strand, og de tok seg av ham. Neste dag fant han liket til sin fars morder på ei strand. Han lot det ligge for gribbene, og da bare skjelettet var igjen, tok han hodeskallen, og svor ved den en ed om å vie sitt liv til bekjempelse av sjørøveri, grusomhet og urett. Han kalte seg Hevneren – navnet Fantomet kom ikke i bruk før på hans sønns tid – og alle i hans blodslinje skulle følge i hans fotspor.
Bandarene førte ham til ei grotte dypt inne i jungelen som lignet en hodeskalle – Hodeskallegrotten. Christopher uthevet noen av trekkene på grotten, og hogg ut en hodeskalletrone inne i den, fra en forhøyning i gulvet.
Bandarenes åk og frihet
Etter å ha lært seg språket deres, fant Christopher ut at bandarene som hadde reddet ham var rømte slaver. Resten av bandarstammen var fortsatt slaver, under wasakastammen – høye «kjemper». Christopher prøvde først å overtale wasakastammen til å avskaffe slaveriet, men det fungerte ikke. I stedet ble han tatt til fange, og bundet ved et steinalter, der det var en uthogd figur med maske og hodeskaller som pynt. Figuren het «Uzuki», og var wasakas demongud. Han skulle bestemme Christophers skjebne. De bandt Christopher fast til steinalteret, og med én gang kom gribber fra himmelen for å hakke på ham. Livet hans ble reddet av noen modige bandarer, som kastet steiner på gribbene og skar ham løs fra steinalteret, og de klarte å rømme.
En dag fant Christopher og bandarene en død hjort – den hadde spist av giftige bær. Dette ga Christopher en ide, og han presset bæra til saft, og dyppet en pilspiss i safta. For å teste om det virker, skjøt han en løve, og den falt om, momentant død.
Han lagde til en drakt som gjorde at han lignet wasakas demongud – fantometdrakten. De dro til wasakastammen, og der stilte Christopher seg foran demonguden. Dette fikk wasakaene til å nøle, men de var modige, og ville drepe ham. De sa de ikke var redde for bandarenes små buer – men i samme øyeblikk kom en gribb flygende mot alteret, og en av bandarene skjøt den – den døde før den nådde bakken. De skjøt også en leopard som gikk løs på en saueflokk i nærheten, og også den døde momentant. Med dette våget ikke wasakaene å gjøre motstand, og de lot bandarene gå i frihet.I historien «Mannen fra havet» redder Fantomet bandarene fra wasakastammen før de leder ham til Hodeskallegrotten, men i andre historier er det motsatt rekkefølge.
Hevnen
Forberedelse Etter at han hadde befridd bandarene fra wasakastammen, begynte Christopher søket etter sin fars og kameraters mordere. Det letteste utgangspunktet var Moribar, en swahiliby på kysten av Bengal. Her fikk han opplysninger om at Singh-piratene er et brorskap delt i åtte grupper, som dekker hele Indiahavet fra Afrika i vest til Java i øst. Den lokale lederen kaltes El Aswad, «den svarte», en maskert mann som ingen kjente identiteten til.
Etter å ha skaffet disse opplysningene, fikk Christopher øye på våpen fra sin fars skip, på et lokalt marked. Han fikk vite at markedsmannen hadde kjøpt våpnene fra en kjøpmann, Kizim, fra Zanzibar, som var venn av sultanen. Christopher smøg seg inn i palasset, og fikk øye på sultanen og hans venn. Han gjenkjente med en gang Kizim som El Aswad, og utfordret ham til en duell. Men Christopher var underlegen, og Kizim vant duellen. Da sultanen spurte om han skulle drepes, svarte Kizim at det er straff nok med pisking, og at han siden skulle få gå. Han ga imidlertid ordre til en tjener om at Hevneren skulle drepes i lønn, når ingen så det. Dette komplottet ble imidlertid stoppet av bandarene i jungelen, og Christopher overlevde.
Da han var kommet til hektene igjen, begynte Christopher å øve seg opp. Han begynte å lære bueskyting hos bandarene, og ga seg ikke før han var like god som stammens beste. Senere dro han rundt til forskjellige stammer i jungelen og lærte fra dem, løping, hopping, bruk av stridsøks, spydkasting og svømming. Han lærte seg fekting fra Abu Simba, en frigitt slave og tidligere kaptein i den tyrkiske sultanens livvakt. Da Christopher fortalte ham hvem det var han skulle prøve å slå, ble Abu spent – Kizim var en tidligere elev av ham, og like god som Christopher. Abu Simba bestemte seg så for å følge Christopher på veien, for å se med egne øyne hvilken av hans to lærlinger som var best. Det tok ett år for Christopher å lære seg opp, og i 1537 var han klar til å møte Kizim – El Aswad.
Piratangrep thumb|Kart over Zanzibar, hvor skipet til Christophers far tok med seg den forræderske losen Chagga På veien til Zanzibar, ble skipet Christopher var om bord i angrepet av pirater. Christopher fikk imidlertid en ide, og de kastet oljetønner med sprekker i på havet, og da piratskipene nådde igjen tønnene, skjøt de med brennende piler på tønnene, slik at piratskipene tok fyr og brant opp.
Vel fremme i Zanzibar, fikk Christopher øye på Chagga, losen som hadde forrådt faren, så han og Abu Simba fulgte ham til ei bule i havnestrøkene i Zanzibar. Ved hjelp av Abdul, kapteinen på skipet Christopher hadde reddet, lokket de Chagga til å tilby seg å lose dem. Da de forlot bula, fulgte de i hemmelighet etter ham, og han gikk rett til Kizim. Like etter at Chagga hadde ankommet Kizims palass, forlot Kizim det sammen med en tjener, og dro ut på havet i en zaruk.
Christopher, kaptein Abdul og Abu Simba dro så rett til sultanen, som ble sjokkert over å høre at hans venn var lederen for Singh-piratene. Likevel ville han hjelpe dem, og han lånte dem 100 av sine livvakter. Disse ble ført om bord i skipet som slaver, slik at ikke Chagga ante noe.
De seilte av gårde, og i to dager skjedde det intet. Men den tredje dagen brukte Chagga det samme trikset han hadde brukt på Christophers far – han loset dem inn mot kysten. Det tok ikke lang tid før de hadde seil i sikte, både i sørvest og i nordvest. Det var da Christopher satte sin plan til livs – bandarer med giftpiler ble heist opp i tønner i riggen. Disse skjøt rormennen på hvert av piratskipene, og hver ny mann som prøvde å ta roret ble skutt av dem, mens de selv satt trygt i tønnene. Uten rormenn drev skipene fritt, og de to skipene krasjet inn i hverandre. Så bytta bandarene ut giftpilene med brannpiler, og skipene tok til å brenne.
Duell Mens skipene sto i flammer, førte kapteinen sitt skip inntil piratskipene. Sultanens livvakt kjempet godt, og snart var alle piratene drept. El Aswad innså at han hadde tapt, og da han fikk øye på Abu Simba, sin læremester, trodde han det var han som hadde stått bak hans nederlag. Men så viste Christopher – Hevneren – seg for ham, og utfordret ham til duell.
I begynnelsen drev El Aswad Hevneren tilbake, men det jevnet seg raskt ut, og Hevneren fikk overtaket. De begge parerte alle slag fra motstanderen, men halvveis ut i kampen klarte Christopher å avdekke El Aswads ansikt, og alle fikk se at han var Kizim. Helt uventet sparket Kizim en brennende vrakrest mot Christopher, så han ble blendet. Han sjønte imidlertid at Kizim ville hogge raskt, og kastet seg til side i samme øyeblikk som hogget kom. De fortsatte kampen, og Hevneren drev Kizim ut på stavnen av skipet. Kizim fikk panikk, og slynget sabelen sin mot Hevneren, bare for å bomme. Han prøvde så å hoppe ut i havet, der det var haier, men Christopher fikk tak i ham og dro ham opp i skipet.
I stedet for å drepe Kizim tok Hevneren ham til fange og førte ham tilbake til Zanzibar for rettergang. Sultanen dømte Kizim og Chagga til døden ved halshugging. Deretter beslagla han alt tyvegodset i Kizims palass, og ga det tilbake til familiene til alle de som hadde blitt drept av Kizim. Christopher fikk også sin del av skatten, som ble begynnelsen på Fantomets lille skattekammer.
Renvasking av Simons navn thumb|Johannitterordenens våpen
I et syn Christopher fikk i 1538, fortalte Simon at Christopher måtte dra til Malta for å renvaske hans navn. Han skjønte lite, men dro til Malta for å finne ut mere.
Han dro fra Bengal til Bizerte (Banzart) i nåværende Tunisia, en krevende reise på 1500-tallet. I Bizerte oppsøkte han en kjøpmann ved navn Behadar, som hadde vært venn av hans far. Han hjalp ham med skip for den siste etappen, til Malta. På Malta oppsøkte han Johannitterordenens stormester der.
Grev Emile d'Auvergne, en johannitterridder, fortalte Christopher hva som hadde skjedd med Simon. d'Auvergne hadde fått i oppdrag å redde en stor skatt som ridderne hadde tatt med seg fra Rhodos tretti år tidligere. Skipet som hadde ført skatten fra Rhodos forliste utenfor fiendens kyst. De berget skatten i land, og gjemte den i ei hule. Grev Emile fikk nå i oppdrag å hente skatten fra denne hulen, og til ridderordenens hovedkvarter på Malta. Simon, som var Emiles væpner, fikk følge med, og om de lyktes skulle han bli slått til ridder.
De reiste til stedet hvor skipet hadde forlist tretti år tidligere, og gikk i land. På vei mot grotta hvor skatten hadde blitt gjemt, ble de imidlertid fanget i en sandstorm. De søkte ly ved noen steiner, og tilbrakte natten der. Om morgenen ble de imidlertid oppdaget av pirater, som tok dem til fanger. De ble ført til byen Ismahan, hvor de ble torturert. Ifølge grev Emile forrådte Simon dem og fortalte hvor skatten befant seg. Alle ble likevel ført vekk for å drepes, og bare greven selv overlevde.
Christopher krevde retten til å få renvaske sin slektnings navn, ved å vinne tilbake skatten fra piratene. Ordenen nektet ham ikke det, men ga ham rustningen som Simon skulle ha fått når han ble opptatt som ridder.