thumb|250px|Tidlig utgave av Grunnloven fra mai 1814. 250px|thumb|«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland 70 år etter riksforsamlingen og gitt til Stortinget i 1885. Motivet viser Christian Magnus Falsen som leser fra Grunnloven, mens sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av. 17. mai-grunnloven ble vedtatt av Norges første grunnlovgivende forsamling – Riksforsamlingen på Eidsvoll – den 17. mai 1814. Samme dag valgte forsamlingen prins Christian Frederik til Norges konge. Han var tronarving til Danmark og Norge, stattholder siden mai 1813, og fra 19. februar norsk regent. 17. mai-grunnloven varte i nesten 6 måneder før den ble endret av et nytt overordentlig Storting høsten 1814 etter forhandlinger med svenske utsendinger. Etter å ha vedtatt Novembergrunnloven valgte Stortinget den Sveriges konge Karl II til konge av Norge.
Ved Kieltraktaten av 14. januar 1814 måtte Frederik VI av Danmark og Norge avstå Norge til Sveriges konge og hans etterfølgere. Grunnloven av 17. mai 1814 sluttførte et halvt års norske bestrebelser på å trosse denne tronoverføringen og erklære norsk selvstendighet. Sverige godtok ikke Norges nye grunnlov eller valget av Christian Frederik som konge. I slutten av juli 1814 gikk svenske tropper til angrep på Norge for å hevde bestemmelsene i Kieltraktaten. Norge ble tvunget til å inngå en avtale om våpenhvile 14. august 1814 i Moss – Mossekonvensjonen. I tråd med Mossekonvensjonen ble det valgt et overordentlig Storting som kom sammen , og som vedtok en revidert grunnlov. Novembergrunnloven var i hovedsak identisk med 17. mai-grunnloven, men endringer som var nødvendige for å inngå i en personalunion med Sverige under en felles konge.
Bakgrunnen for 17. mai-grunnloven
Under forhandlingene om Kielfreden i desember 1813 foreslo den svenske generalen og tronfølgeren Karl Johan først en ren innlemmelse av Norge som et slags krigsbytte - og kompensasjon for tapet av Finland i Napoleonskrigene. Det første svenske forslaget til artikkel 4 sa at de norske amtene «skall hädanefter med full äganderätt och suveranitet tillhöra konungariket Sverige och därmed förbliva införlivade».Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds Universitet, Scandia 2008. Traktatens endelige artikkel 4 bestemte derimot at Norge skulle være et «Konunga-Rike» og «skola hädanefter under full ägo och öfwerherrskap tillhöra Hans Maj:t Konungen af Swerige, och utgöra ett Konunga-Rike förenadt med Sverige». Etter den endelige traktaten skulle Norge altså være et eget kongerike, men i union med Sverige som den svenske konges eiendom. Mye tyder på at Karl Johan hadde fått rapporter fra Norge om anti-svenske holdninger og om de nasjonale selvstendighetsønsker og krav som hadde utviklet seg der. Det var derfor Karl Johan som selv endret tekstforslagene og ga løfter om en egen grunnlov.Sverre Bagge og Knut Mykland, Norge i dansketiden, Politikens Forlag, København 1987, side 316.
I den endelige traktaten forpliktet Sverige seg til å anerkjenne de lover og friheter nordmennene hadde på den tid da freden ble sluttet. For nordmennene betydde det at man startet den avgjørende runde av selvstendighetskampen med Kieltraktatens garanti om videreføring av et norsk universitet, et nasjonalt rettsvesen med en ny Overkriminalrett, regional administrasjon under fire stiftamtmenn, en de facto sentralbank og eget pengevesen, og en norsk forsvarshær på inntil 30 000 mann ledet av overveiende norske offiserer.På vei mot 1814, Midlertidige myndigheter - Arkivverket, 9. august 2013.På vei mot 1814, Kommanderende general - Arkivverket, 17. oktober 2013. Men hverken parlament eller regjering var innført i Norge før traktaten ble inngått, og det lå ikke håndfaste løfter om en så utstrakt suverenitet i selve avtalen.På vei mot 1814, En norsk regjering? - Arkivverket, 9. august 2013.
Traktatens artikkel 16 bestemte at begge lands konger umiddelbart skulle utstede proklamasjoner til innvånerne i de land som var avstått og «indbyde dem til med Rolighed at modtage deres nye Souverainers Tropper, som maatte komme ind i deres Land». I tråd med dette utstedte Frederik VI et åpent brev datert 18. januar 1814 om «Norges Afstaaelse til Sverrig». Men Sverige kunne foreløpig ikke sette militær makt bak verken danskekongens avståelse eller sin egen proklamasjon om maktovertakelse i Norge, som med stattholder Christian Frederiks velsignelse ble trykt i avisen Tiden den 5. mars. Han mottok 16. januar brev om at Kongen hadde avstått Norge og at danske sendebud var på vei til Kiel for å forhandle om vilkårene.På veg mot 1814 - Arkivverket 11. desember 2013. Den 24. januar ankom brevet som informerte om Kieltraktaten og kongens avståelse av Norge til svensk suverenitet. Uten Kongens samtykke tok Christian Frederik til orde for norsk reisning mot unionsplanene. Han var formelt ikke lenger dansk stattholder, han tok rollen som norsk opprørsleder. Han mente gjennom sin arverett til den dansk-norske trone å ha rett til den norske trone. Den 7. februar mottok han brev med Frederik VIs samtykke til å sette i gang det norsk opprøret mot union med Sverige. Kiel-traktatens 28 artikler ble i sin helhet trykt i Tiden den 10. mars 1814. Ifølge artikkel 4 var kongeriket Norge «med fuld Eiendomsret og Souverainitet» avstått til den svenske konge, slik at det for framtiden skulle danne «et Kongerige forenet med det Svenske».«Stortinget og unionen med Sverige, Kieltraktaten» - Stortinget.
Mens Karl Johan hele våren 1814 var opptatt med avslutningen av Napoleonskrigene, tok Christian Frederik og ledende nordmenn initiativ til å motsette seg Kieltraktaten og arbeide for norsk selvstendighet. Den norske oppstanden åpnet muligheten for at begge land med tiden igjen kunne forenens under Oldenborg-dynastiet.Norge i dansketiden, Politikens Forlag, København 1987, side 311. Internasjonalt press om å etterleve Kieltraktaten bidro derimot utvilsomt til Christian Frederiks konklusjon om å oppgi arverettsargumentene og søke en konstitusjonell veg til den norske trone, slik også professor Georg Sverdrup oppfordret ham til under Notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar. Notabelmøtet endte med krav om at Norge skulle bli et uavhengig og konstitusjonelt kongedømme - ikke et arvekongedømme utfra Christian Frederiks arverett. Det ble også bestemt å velge representanter til en grunnlovgivende forsamling i april.
Riksforsamlingens statsrettslige tenkning Ved å begrense kjøpmannsstandens representasjon i Eidsvollsforsamlingen i april, sikret Christian Frederik at de svenskvennlige i handelsstanden kom i kraftig mindretall når de valgte representantene skulle utforme sin grunnlov og velge konge. Eidsvollsmennene var til dels radikale og tungt forankret i tidens opplysningsfilosofi og radikale ideer om folkesuvereniteten og konstitusjonelt monarki. Men de endte likevel med å vedta en grunnlov som gjenskapte Christian Frederiks arverett gjennom å etablere et norsk arvekongedømme, og holde døren åpen for gjenforening med Danmark som konstitusjonelt monarki i framtiden.Sverre Bagge og Knut Mykland, Norge i dansketiden, Politikens Forlag, København 1987, side 313.
De relativt mange juristene ved Notabelmøtet i februar og ved Grunnlovsforsamlingen i april-mai, hadde studert under professor Johan Friedrich Wilhelm Schlegel i København, som anså folkesuverenitets-begrepet som en kontraktsbasis for eneveldet. Men mange av Eidsvollsmennene var også inspirert av suverenitetstankene til Jean-Jacques Rousseau. Også Sverre Bagge og Knut Mykland konkluderte at den norske elite var oppdatert i samtidens tenking omkring folkesuverenitet, og fast bestemt på å avvise Christian Frederiks arvekrav under Notabelmøtet.Sverre Bagge og Knut Mykland, Norge i dansketiden, Politikens Forlag, København 1987, side 309-310. Ifølge Rousseau kunne folket ikke frasi seg suvereniteten. Eidsvollsmennene mente, ifølge Sejersted, at kong Frederik VI kunne frasi seg suvereniteten over Norge, men at han ikke hadde noen fullmakt til å overføre suvereniteten over Norge til en annen konge. Både tankene til Schlegel og Rousseau pekte her i retning av at kongen ved å frasi seg suvereniteten over Norge, tilbakeførte den til det norske folket som alene hadde mandat til å gi den videre. Eidsvollsmennene valgte i mai å gi den videre til Christian Frederik og gjøre kongemakten arvelig.
Sverre Bagge og Knut Mykland legger stor vekt på betydningen av at Norge fikk valgt et eget storting, vedtatt en egen grunnlov, etablert en egen regjering og et konstitusjonelt monarki, allerede før Karl Johans krigsvante soldater kunne sendes til Norge for å sette ut i livet hovedbestemmelsen i Kieltraktaten om innlemmelse av Norge. Men de forklarer likevel gjennombruddet for en norsk grunnlov med Karl Johans egne løfter om en norsk konstitusjon, og summen av de løfter og internasjonale forhold han måtte ta hensyn til i en forsiktig tilnærming til maktovertakelsen.Sverre Bagge og Knut Mykland, Norge i dansketiden, Politikens Forlag, København 1987, side 316-317.
Norges første grunnlov var inspirert av USAs uavhengighetserklæring i 1776, den franske revolusjonen i 1789, den svenske regjeringsform av 1809 og den spanske konstitusjon fra 1812, og var blant Europas mest «mest radikale, demokratiske og liberale» konstitusjoner på den tiden; derimot mindre av det styresystemet som var utviklet i England, parlamentarisme. Den var tydelig inspirert av opplysningstidens idealer, da særlig Charles Montesquieus lære om maktfordeling.
Grunnloven varte bare i et knapt halvår. Etter en kortvarig krig med Sverige ble Norge tvunget inn i personalunion med Sverige. I henhold til Mossekonvensjonen av 14. august abdiserte Christian Frederik 10. oktober, og Stortinget reviderte Grunnloven for å muliggjøre unionen med Sverige 1814. Høsten 1814 ble derfor betydelige deler av grunnloven omskrevet i tråd med svenske krav, og Novembergrunnloven ble godkjent av den nye Kongen og satt i kraft. Bestemmelsene og personalunion og maktfordelingen mellom norske og svenske statsinstitusjoner ble videre nedfelt i Riksakten av 1815.
Sveriges forhold til 17. mai-grunnloven Sverige anså fra første stund Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for det svenske overherredømme over Norge i unionstiden, og Mossekonvensjonen som en pragmatisk presisering og praktisk regulering av Kieltraktatens bestemmelser om at Norge skulle innlemmes i Sverige. Det var aldri på tale å godta 17. mai-grunnloven, fordi den etablerte en total norsk selvstendighet som var uforenlig med å innlemme Norge i en personalunion under svensk ledelse. Krigen med Sverige sommeren 1814 medførte likevel at svenskene måtte godta hovedprinsippene i Grunnloven, men krevde revidert alt som handlet om kongemakt og suverenitet med henblikk på forening av de to kongerikene under en, svensk konge.
Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, utviklet den svenske rettsprofessor Oscar Alin ved Uppsala universitet den såkalte Lydrikesläran som også påvirket Sveriges syn på Novembergrunnloven.Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds Universitet, Scandia nr 2 1974, side 245-247. De anså det norske Stortinget som rebeller som gjorde opprør mot sin lovlige svenske konge og stat. Når Karl Johan likevel gjennom Mossekonvensjonen anerkjente Eidsvoll-grunnloven som fundament, og at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike innrømmelser lå innenfor Kongens rett å gi, uten at det av den grunn endret noe på Norges status eller at Norge av den grunn ble en suveren stat.Oscar Alin, Den svensk-norska unionen, side 40-45.