Ernst Johann von Biron (russisk: Эрнст Иоганн Бирон; født 23. november 1690 i Kalnzeem i Semigallia som i dag er del av Latvia, død 29. desember 1772 i Mitau) var hertug av Kurland og Russlands regent i en kort periode i 1740.
Liv og virke Biron var sønn av en ikke-adelig fattig kurlandsk baltertysk godseier. Etter meget overfladiske studier ved Universitetet i Königsberg, hvorfra han ble bortvist på grunn av voldsom oppførsel, søkte han sin lykke i Russland og ble kammerjunker i 1714 hos enkehertuginne Anna Ivanovna og opptatt i det kurlandske ridderskap.
Ved sitt behagelige ytre og en viss forretningsdyktighet gjorde Biron seg snart uunnværlig for hertuginnen. Da hun i 1730 ble russisk keiserinne fulgte han med henne til Russland trass den russiske adels protest. Han nøt hennes ubegrensede tillit, steg nå hurtig fra trinn til trinn og ble i virkeligheten Russlands eneveldige hersker. På keiserinnens forbønn ble han utnevnt til tysk riksgreve og lot seg, da den mannlige linje av huset Kettler døde ut (1737), velge til hertug av Kurland med arverett for sin mannlige ætt - noe som lett lot seg gjennomdrive ettersom keiserinnen truet med våpenmakt hvis det ikke ble så. Hun skaffet ham i 1739 den nødvendige polske beleningen på området. Fra henne fikk han penger til hans kurlandske slott, sitt praktfulle husholf og innkjøp av pantsatte kurlandske riddergods. Biron forble imidlertid boende i St. Petersburg, hvor han levde på rentene fra sitt hardt beskattede hertugdømme.
Han hadde kontroll over de russiske statsfinanser og involverte seg i utenrikspolitikk, for eksempel ved at han influerte den polske tronfølgekrig i russisk interesse.
Ved sin prakttrang, griskhet og grusomhet gjorde han seg hurtig forhatt i Kurland så vel som i Russland. Han støttet seg til det såkalte tyske partiet med Andrej Osterman og Burkhard Christoph von Münnich i spissen. Den tid på nær ti år da han var leder for Russlands regjering betegner imidlertid et betydningsfullt avsnitt i dets historie ved at han lot fortsette Peter den stores reformarbeider. Han beholdt sin innflytelse over keiserinnen inn i det siste, sed sitt testamente fra dødsleiet innsatte ham til rikssformynder for sin spede søsterdattersønn Ivan i oktober 1740. Hans regentskap varte i kun 22 dager. Natten mellom 19. og 20. november 1740 falt han som offer for et statskupp organisert av Mönnich.
Støttet av feltmarskalk Münnich tiltok Ivans mor Anna Leopoldovna seg regentskapet, mens Biron ble forvist til Pelym i det vestlige Sibir. Der ble han holdt i hardt fangenskap. Året etter kalte keiserinne Elisabeth ham tilbake, men han måtte med sin familie leve i Jaroslavl.
Først i 1762 ophevet Peter III hans forvisning, og i 1763 gav Katarina II ham Kurland tilbake. I 1769 overdrog han etter en voldsom konfilkt med ridderskapet i Kurland abdisere, og han overlot regjeringen til sin sønn Peter von Biron.
Sine siste leveår tilbiagte han som privatmann på slottet i Mitau.
Referanser
Litteratur Robert N.isbetBain: The Pupils of Peter the Great, 1897. Edgardo Franzosini: Il mangiatore di carta (Milano:SugarCo) 1989
Johann Heinrich Liebeskind: Rückerinnerungen von einer Reise (mit ausführlicher Abhandlung über das Geschlecht Biron; 1795). Neuausgabe als e-Buch, 2009 (Manfred Raether, Hsg.) Christoph Hermann von Manstein: Memoirs (English edition, London, 1856) Claudius Rondeau: Diplomatic Dispatches from Russia, St. Petersburg, 1889–1892. Игорь Курукин: Бирон. Mosva, Molodaja Gvardija, 2006. ISBN 978-5235027404.
Kategori:Hertuger av Kurland Kategori:Personer fra Jelgava Kategori:Russiske politikere