Georges Maurice Paléologue (født 13. januar 1859 i Paris, død der 21. november 1944) var en fransk diplomat, historiker og essayist.

Liv og virke Bakgrunn Paléologue var sønn av Alexandru Paleologu, en rumener som hadde flyktet til Frankrike etter den rumenske revolusjon av 1848, og av en belgisk mor. Faren var av valakisk bojarfamilie, og som et av tre uekte barn hadde han fått sin mormors etternavn ved fødselen. Hans flulkt fra hjemlandet kom etter at han hadde forsøkt å drepe fyrst Gheorghe Bibescu under revolusjonen.

Familiens fortelling at navnet vitnet om slektskap med det bysantinske herskerslekt Palaiologos, er av usikker bonitet. Paléologue var uansett overbevist om dette, og stolt av denne sin formodede bakgrunn.Christopher Clark: Die Schlafwandler. Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog., Deutsche Verlags-Anstalt, München 2013, ISBN 978-3-421-04359-7, s. 558

Blant has klassekamerater i Lycée Louis-le-Grand var de senere presidenter Alexandre Millerand og Raymond Poincaré. Ikke minst sistnevnte ble med tiden en viktig kontakt som fremmet hans yrkeskarriere.

Diplomatiet Etter å ha studert jus inntrådte han i 1880 i det franske utenriksdepartementet i en alder av 21 år.Biografi hos Académie française, lest 5. januar 2014 Han var ambassadesekretær i Tanger, Roma og Peking før han 1893-94 ble stedfortredende sjef for utenriksministerens kabinett. thumb|Maurice Paléologue i St. Petersburg, 14. februar 1914 thumb|Maurice Paléologue i 1920 Utenriksminister Théophile Delcassé utnevnte ham i 1901 til ministre plénipotentiaire og fremmet hans karriere betydelig. Paléologue bikk for å være Delcassés talent«oppdagelse».Christopher Clark: Die Schlafwandler. Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog., Deutsche Verlags-Anstalt, München 2013, ISBN 978-3-421-04359-7, s. 561 Paléologue klarte også ved hjelp av sin slekt å styrke sin stilling i departementet - han var svoger til ambassadørene Paul og Jules Cambon, de respektive sendemenn i London og Berlin.

Etter Delcassés fall sank først hans stjerne. Han ble i 1907 sendt som ambassadør til Sofia i Bulgaria. Der forble han til den nye ministerpresident Poincaré i 1912 tilbake til utenriksdepartementet i Paris, og satte han inn som sjef for utenriksdepartementets politiske avdeling. Riktignok var det gjentatte ganger vært øvet kritikk mot hans rapporter fra Bulgaria, men viktigere var det at Poincaré i Paléologue fant en medarbeider som delte hans egne meninger om spørsmål knyttet til Det tyske keiserrike. I sin funksjon i utenriksdepartementet fremmet han særlig utviklingen av Trippelententen og særlig den fransk-russiske allianse. Likeså støttet han Poincaré i det franske engasjement på Balkan.

I januar 1914 ble Paléologue sendt som fransk ambassadør til tsarens hoff i St. Petersburg. Under julikrisen bidro han til å styrke Tsarrusslands faste holdning mot Sentralmaktene.Stefan Schmidt: Frankreichs Außenpolitik in der Julikrise 1914. Ein Beitrag zur Geschichte des Ausbruchs des Ersten Weltkrieges. (=Pariser Historische Studien, Band 90) Verlag Oldenbourg, München 2009, ISBN 978-3-486-59016-6, s. 25, s. 356. Online perspectivia.net. Paléologue forble ambassadør der under første verdenskrig frem til oktoberrevolusjonen i 1917.

Paléologue ble i 1920 generalsekretær i utenriksdepartementet under den gamle klassekameraten Alexandre Millerands regjering. Året etter var tiden inne for ham til å gå i pensjon.

Forfatterskap Parallelt med sin diplomatiske karriere var han bidragsyter til tidsskriftet Revue des deux Mondes og skrev der om romaner og bidro med litterære essays. Han frekventerte Rosalie von Gutmanns litterære salong og omfikk der folk som Paul Bourget, Jules Cambon og Ernest Seillière.

Paléologue utøvet etter sin pensjonering en omfattende forfattervirksomhet (som han hadde innledet allerede som diplomat) og vakte oppmerksomhet ved sine skildringer av Russland før første verdenskrig og i krigens første år, La Russie des tsars pendant la Grande Guerre (3 bind, 1921-22), og studier over politiske personligheter som Klemens von Metternich, Camillo di Cavour, den siste tsarinaen Aleksandra Fjodorovna (han hadde for eksempel vært tilstede under noen møter mellom henne og Grigorij Rasputin), og keiserinne Elisabeth von Österreich-Ungarn.

I sin tid hadde han blitt kalt til å avlegge vitnemål under Dreyfus-affæren, og etterlot seg også viktige notater om dette emne.

I 1928 ble han medlem av Académie française.

Han døde i november 1944 i Paris, bare noen måneder etter byens frigjøring under annen verdenskrig.

Verker L'Art chinois (1887) disponibelt i Internet Archive Vauvenargues (1890) disponibelt i Internet Archive Alfred de Vigny (1891) disponibelt i Internet Archive Profils de femmes (1895) disponibelt i Internet Archive Le Cilice (1901) Rome, notes d'histoire et d'art (1902) disponibelt i Internet Archive La Cravache (1904) Le Point d'honneur (1907) disponibelt i Internet Archive Dante, essai sur son caractère et son génie (1909) disponibelt i Internet Archive La Russie des tsars pendant la Grande Guerre (1921-23) disponibelt i Internet Archive Le Roman tragique de l'empereur Alexandre II (1923) disponibelt i Internet Archive Les Entretiens de l'impératrice Eugénie (1928) Alexandra Feodorowna, impératrice de Russie (1932) Un prélude à l'invasion de la Belgique. Le Plan Schlieffen, 1904 (1932) Guillaume II et Nicolas II (1935) Alexandre Ier, un tsar énigmatique (1937) Les Précurseurs de Lénine (1938) Élisabeth, impératrice d'Autriche. L'hérédité sinistre des Wittelsbach (1939) L'Écroulement du tsarisme (1939) Aux portes du jugement dernier. Élisabeth-Féodorowna, grande-duchesse de Russie (1940) Posthumt: Au quai d'Orsay à la veille de la tourmente. Journal, 1913-1914 (1947) Journal de l'affaire Dreyfus, 1894-1899, l'affaire Dreyfus et le Quai d'Orsay (1955) Le crépuscule des tsars, Mercure de France 2007, Journal de Maurice Paléologue lorsqu'il était ambassadeur de France en Russie de 1914 à 1917. Introduction de Nicolas Mietton, dont certains éléments sont repris ci-dessus.

Referanser

Eksterne lenker

Kategori:Personer fra Paris Kategori:Franske forfattere Kategori:Franske historikere Kategori:Franske ambassadører Kategori:Ambassadører til Bulgaria Kategori:Franske ambassadører til Russland Kategori:Fødsler i 1859 Kategori:Dødsfall i 1944