For meieriproduktet, se fløte thumb|Fløytespiller fra middelalderen. Detalj av et av freskene i underkirken i Basilica di San Francesco d'Assisi i Assisi i Italia, laget av Simone Martini.En fløyte er et instrument i treblåsefamilien. Prinsippet med alle fløyter er at en luftstrøm treffer en kant og setter i gang svingninger. Svingningene kan påvirkes av spilleren. De mest utbredte fløytene i musikk i dag er blokkfløyter og tverrfløyter.
Fløyter benyttes til underholdning, ritualer og i arbeid. I mange typer folkemusikk benyttes fløyter. Til sjøs brukes båtmannspipe som signalinstrument. I sport og spill kan dommere bruke dommerfløyte for å gi signal om dømming. Kroppsøvingslærere kan bruke fløyte i undervisningen. Fløyter av samme type er også anvendt som lydsignal i trafikkdirigering.
Det eldste kjente menneskeskapte musikkinstrumentet er benfløyter. Det er funnet meget gamle benfløyter flere steder i Europa og også i Asia. I en hule ved Tübingen kalt Hohle Fels («hul klippe» på tysk), er det funnet fløyter laget av bein fra gribb og mammut, som dengang levde i området. Det er også funnet en benfløyte av ben fra hulebjørn i Divje babe hulen i Slovenia. Disse fløytene er laget for rundt 40 000 år siden, fløyten fra Slovenia er datert til å være eldst, men dette er omstridt.
Det kan hende man også laget fløyter av siv og bambus på den tiden, men disse har ikke samme mulighet til å bestå så lenge.
I Danmark ble det i 1985 funnet en fløyte fra 1000-tallet, Falsterpiben, 18 cm lang og med fem fingerhuller.
Bakgrunn miniatyr|Krishna med fløyte Fløyter tilhører menneskets eldste instrumenter. Beinfløyten og bambusfløyten, spesielt beinfløyten, er et av de eldste musikkinstrumentene som er kjent. Det er eksempler på at beinfløyter har overlevd i mer enn 30 000 år, de eldste fløytene som er kjent er funnet i Europa, men også i Asia har de en lang historie med instrumentet, og tradisjonen har fortsatt til i dag. I Kina ble det oppdaget en spillbar beinfløyte som er omtrent 9000 år gammel.
I likhet med andre primitive instrumenter har fløyter ofte en symbolsk betydning, og i mange sammenhenger assosieres de med magi. De dukker opp i mange kulturer sammen med innvielsesritualer eller seksuelt markerte danser. Sarabandedansen (opprinnelig en seksuell pantomime) har fått navnet sitt fra en guatemalansk fløytevariasjon. Fløyte anses ofte for å ha en hypnotisk effekt, som hos indiske slangetemmere eller legenden om rottefangeren i Hameln. Fløyten er inkludert i flere myter knyttet til pastorale kulturer, inkludert Pan-kulten fra den greske antikken og den indiske kulten rundt Krishna.
Den enkleste typen fløyte er et rør hvor man blåser over åpningen som å blåse på en flaske. I Norge har man tussefløyten, som er en variant av blokkfløyten, og seljefløyten. Mer komplekse konsertinstrumenter finnes også, som tverrfløyten med sitt system av hull og ventiler. Også leirgjøk er en fløyte.
Vanligvis har en fløyte fingerhull (tonehull), antall hull varierer. En overtonefløyte er en fløyte uten fingerhull, der toner av naturtoneserien skapes av forskjellige trykk. Musikeren produserer en serie overtoner over grunntonen med bunnen åpen ved å overblåse og lukke bunnen av fløyten med en finger produserer en annen grunntone og dens overtoner. I sin enkleste form består overtonefløyten av et rør skåret i vinkel på toppen. Å lage overtonefløyter av plantestammer har vært og er vanlig over hele verden. I ukrainsk folkemusikk er overtonefløyten mye brukt, og det er flere fløytetyper: kalyuka (også brukt i Russland), tylynka (også brukt i Romania) og telenka, som var en av fløytene som ble brukt da Kalush vant Eurovision Song Contest for Ukraina. Den andre fløytetypen var sopilka. I Norge har man seljefløyten som er en overtonefløyten.
Det er ingen enighet om oppdelingen av fløytekategorier, men i utgangspunktet er det to kategorier, endeblåsere som blokkfløyte og sideblåsere (tverrblåsere) som tverrfløyte. Innenfor endeblåserne kan man ha underkategorier som de som blåser rett på enden (som på en flaske) eller spaltefløyter som blokkfløyter.
De fleste fløytene spilles på med munnen, men det finnes også fløyter som er laget for å spilles med nesen.
Endeblåsere, sideblåsere og spaltefløyter
Endeblåser Endeblåsere (også kalt en kantblåser) spilles ved å rette en luftstrøm mot den skarpe kanten av den øvre enden av et rør. I motsetning til en spaltefløyter som blokkfløyten og blikkfløyte. De fleste kantblåste fløyter er «skrå» fløyter, som spilles i vinkel til kroppens vertikale akse. En hakkfløyte er en endeblåser fløyte med et hakk på blåseflaten.
Endeblåste fløyter er utbredt i folkemusikk og kunstmusikk. I Europa finnes den russiske svirel og i midtøsten og ved middelhavet finnes ney fløyten. Kina har xiao, Japan har shakuhachi og Korea har tongso.
Folk i Andesfjellene spiller quena, Anasazifolket og Hopiene fra det sørvestlige USA har en fløyte hvor man bruker teknikker som ligner på ney (både arabisk og persisk). Panfløyten er også en endeblåser fløyte.
Forskjellige blåsehull i endeblåsere
Sideblåser Sideblåserne er fløyter hvor man blåser på siden av fløyten som holdes horisontalt. Eksempler på fløyter av denne typen er først og fremst tverrfløyten, men det er også en rekke andre fløyter som spilles på denne måten som den kinesiske dizien, den indiske klassiske fløyten bansuri, den vestlige marsjfløyten (fife) og koreanske fløyter som daegeum.
Spaltefløyte Begrepet spaltefløyte benyttes på en rekke endeblåser fløyter som inkluderer blokkfløyte, blikkfløyte og flageolet. Det flere måter spalten kan lages på. venstre|rammeløs Illustrasjonen viser munnstykket til en blokkfløyte med en trekloss (plugg/blokk) A med en spalt skåret inn i instrumentet B, og som leder et luftstrøm mot en skarp kant C. Kanten splitter luften på en måte som vekselvis leder den inn i og utenfor røret, og setter luftstrømmen i vibrasjon.
Fløytist En musiker som spiller et hvilke som helst instrument innen fløytefamilien kalles en fløytist eller fløytespiller, og det er også en yrkestittel for de som er profesjonelle utøvere på instrumentet.
Fløytist (engelsk: flutist) kan dateres tilbake til minst 1603, et tidlig sitat i Oxford English Dictionary.
Det er flere måter fløytistene puster på for å blåse luft gjennom instrumentet og produsere lyd. De inkluderer diafragmatisk pust og sirkulær pust. Diafragmatisk pusting optimerer innånding, og minimerer antall pust. Sirkulær pust bringer luft inn gjennom nesen og ut gjennom munnen, noe som muliggjør en kontinuerlig lyd.
Fløyter laget for musikk
Forløperne til tverrfløyten
Middelalderfløyten (1000–1400): Når man i middelalderens Europa snakket om en "fløyte" mente man en middelaldersk blokkfløyte. Tverrfløyten kom fra Asia, via det bysantinske riket, til Tyskland og senere Frankrike. For å skille den fra "fløyten" (blokkfløyten) ble de kalt "tyske fløyter", og etter hvert skulle den mer og mer fortrenge blokkfløyten. Renessansefløyten (1400–1600): Renessansen førte til betydelige endringer i fløytedesign. De var fortsatt instrumenter i ett stykke med en sylindrisk boring laget av tre, men boringen ble mye smalere og fingerhullene ble mindre og delte i to grupper. Disse designendringene forbedret spillet i de øvre registrene. Barokkfløyten (1600–1760): Rundt 1670 begynte franske instrumentmakere å lage fløyter i tre deler og senere rundt 1720 i fire deler. De fikk også konisk boring, noe som gjorde at fløyten kunne stemmes med andre instrumenter ved hjelp av glideleddene. Den klassiske fløyten (1760–1820): Det var en "klassiske perioden" innen musikk med komponister som Mozart, Beethoven og Hayden. Det var tiden for større orkestre, og fløyten var med. Boehm-fløyter: I 1847 patenterte sølvsmeden, fløytisten og komponisten Theobald Boehm et klaffsystem på fløytene han laget. Både klaffene, hullplassering og dimensjonene er veldig like den moderne tverrfløyten. Han laget også fløyter i forskjellige metallegeringer istedenfor tre.
Tverrfløyte miniatyr|Ian Anderson spiller tverrfløyte
Tverrfløyten (sideblåser) har sitt navn fra måten den holdes på, den holdes til siden (på tvers). Lyd produseres ved at man blåser over et amasjørhull. Den er laget av metall. Tonehøyde bestemmes ved at man trykker ned forskjellige kombinasjoner av de 16 klaffene, og ved endringer i luftstrømmen. Den benyttes til klassisk musikk og også til pop, rock og progressiv rock.
Pikkolofløyte
Pikkolofløyten har sitt navn fra italiensk; piccolo betyr liten, og lengden til pikkolofløyten er halvparten av lengden til en tverrfløyte. Lyd produseres på samme måte som på tverrfløyten. Den er laget av tre med metallklaffer, men finnes også i en rekke metaller som legert nikkel, sølv og gull, de finnes også i plast. Den har en lysere tone enn tverrfløyten og tonehøyde bestemmes ved at man på samme måte som på tverrfløyten trykker ned forskjellige kombinasjoner av klaffene. Den benyttes til i store orkestre og hovedsakelig til klassisk musikk.
Altfløyte
Altfløyten er et par centimeter lengre og litt tykkere enn tverrfløyten. Lyd produseres på samme måte som på tverrfløyten. Den er laget av metall. Den har en dypeste tone enn tverrfløyten og tonehøyde bestemmes ved at man på samme måte som på tverrfløyten trykker ned forskjellige kombinasjoner av klaffene. Den benyttes til i store orkestre og i fløyte-ensembler, hovedsakelig til klassisk musikk.
Bassfløyte
Bassfløyten er om lag dobbelt så lang som en vanlig tverrfløyte. Lyd produseres på samme måte som på tverrfløyten. Den er laget av metall. Den har en dypeste tone enn altfløyten og tonehøyde bestemmes ved at man på samme måte som på tverrfløyten trykker ned forskjellige kombinasjoner av klaffene. Den benyttes i fløyte-ensembler, hovedsakelig til klassisk musikk.
Marsjfløyte (fife) Marsjfløyten (fife) ligner pikkolofløyten, og har sin opprinnelse i Europa i middelalderen. Fløyten har seks fingerhull, men moderne fløyter kan ha ti eller elleve fingerhull. Den kan være laget av forskjellige treslag ofte med metal forsterkende bånd, men kan også være laget av metall eller plast. Moderne fløyter kan ha to- eller tredelte konstruksjoner, og kan ha en glidende stemme-skjøt laget av metall eller kork.
Fløyten er mye brukt i Fife and Drum Corps (fløyte og tromme korps) i USA, tamburkorps og gardeorkester, men også innen folkemusikk som keltisk musikk. Noe karibiske musikere bruker også fløten, som da vanligvis er laget av bambus.
Bambusfløyte Bambus er en underfamilie i grasfamilien, den omfatter mer enn 1 400 arter i 116 slekter, de fleste artene vokser i Asia, Mellom-Amerika og Sør-Amerika, og noen arter i deler av Afrika og Australia. Bambusfløyten har en lang historie, spesielt Kina og India. Fløyter er avtegnet i historier og kunstverk fra Zhou-dynastiet. De eldste skriftlige kildene avslører at kineserne brukte kuan (et sivinstrument) og hsio (eller xiao, en endeblåst fløyte, ofte av bambus) på 1100-1100-tallet f.Kr., etterfulgt av chi (eller ch'ih) (sideblåser) på 900-tallet f.Kr. og yüeh på 800-tallet f.Kr. Av disse er chi den eldste dokumenterte tverrfløyte, og ble laget av bambus.
I moderne tid er bambusfløyter vanlige på steder med lett tilgang til bambus, som i Asia, Sør-Amerika og Afrika.
I tillegg til vanlige bambusfløyter finnes det også panfløyter og nesefløyter laget av bambus.
Kinesiske bambusfløyter miniatyr|Dizi I Kina er det mange varianter av kinesiske fløyter, med forskjellige størrelser, strukturer (med eller uten resonansmembran) og antall hull (fra 6 til 11) og forskjellige toner. De fleste er laget av bambus, men kan komme i tre, jade, bein og metall. Et særegent trekk ved den kinesiske fløyten er bruken av en resonansmembran montert på et av hullene som vibrerer med luftsøylen inne i røret. Denne membranen kalles en di mo, som vanligvis er et tynt silkepapir. Det gir fløyten en summende lys lyd.