Tvangsmidler er i norsk straffeprosess foreløpige virkemidler som kun kan brukes etter særskilte regler i straffeprosessloven, hovedsakelig i fjerde del, frem til det er avsagt dom i en sak. Et tvangsmiddel kan kun brukes når det er «tilstrekkelig grunn til det,» og kan ikke brukes «når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep».Straffeprosessloven § 170 a
Tvangsmidlene i straffeprosessen: Pågripelse Fengsling Ransaking Skjult fjernsynsovervåkning Teknisk sporing Båndlegging av formuesgoder Avlytting Kommunikasjonskontroll Beslag Utleveringspålegg Heftelse i formuesgoder Besøksforbud og oppholdsforbud Avhenting av siktede eller vitner (i egne lovbestemmelser utenfor lovens fjerde del) Kroppslig undersøkelse Fengslig forvaring
Kompetanse til å beslutte bruk av et tvangsmiddel er fordelt mellom domstolene og påtalemyndigheten. Når kompetansen er hos domstolen blir det fattet beslutning etter begjæring fra påtalemyndigheten.
Referanser
Kategori:Norsk straffeprosess