Republikken Mosambik er en stat i den østlige del av det sørlige Afrika. Landet grenser til Sør-Afrika og Eswatini i sørvest, Zimbabwe, Zambia og Malawi i vest og Tanzania i nord. Mot øst grenser landet til Mosambikkanalen i Det indiske hav, med naboene Komorene i nordøst, og i øst Madagaskar og de franske øyene Juan de Nova, Bassas da India og Europa (Madagaskar gjør krav på de tre sistnevnte øyene). Mosambik ligger fra 10°30′ til 27°00′ sør og 30°10′ til 40°40′ øst, og har et landareal omkring 2,5 ganger større enn Norge. I Mosambiks flagg er det avbildet en AK-47, et grev og en bok.
Naturgeografi thumb|left|Satellittbilde av Mosambik Et bredt kystlavland dekker størstedelen av landets sørlige del. Bak kysten stiger landet trinnvis mot høylandsplatået. Landet ligger i gjennomsnitt 345 moh., og høyeste fjell er Monte Binga på 2437 moh. Tallrike elver flyter fra høylandet mot øst. Største elv er Zambezi, som i sitt øverste forløp passerer Cahora Bassa-demningen. Andre store elver er Rovuma, som er grenseelv mot Tanzania, samt Save og Limpopo. Malawisjøen danner grensen mot Malawi; sjøens avløp er Shire som munner ut i Zambezi-elva.
Areal: 801 590 km², derav 43,7 % skog, 6,4 % dyrket mark, 50 % gressletter og beitemark (anslag i 2011).
Utstrekning: nord-sør 2000 km, vest-øst 50 opptil 600 km
Landegrenser: 4571 km, derav: mot Malawi 1569 km, mot Sør-Afrika 491 km, mot Eswatini 105 km, mot Tanzania 756 km, mot Zambia 419 km og mot Zimbabwe 1231 km.
Kystlinjen er 2470 km.
De største byene er Maputo med omtrent 932 000, Beira med ca. 299 000 og Nampula med omtrent 251 000 innbyggere.
Demografi Mosambiks største etniske grupper omfatter tallrike undergrupper med forskjellige språk, dialekter og historie. Mange er knyttet til lignende etniske grupper som lever i nabolandene. De nordsentrale provinsene Zambezia og Nampula er mest folkerike med nesten 45 % av befolkningen.
Til tross for innflytelse fra islamske handelsmenn og europeiske kolonister, har folket i Mosambik stort sett beholdt en innfødt kultur basert på landbruk i liten skala. Mosambiks mest utviklede kunstformer har vært treskulpturer, som Makonde i nord er særlig kjent for, og dans. Middel- og overklassen fortsetter å være tungt influert av den portugisiske koloniale og språklige arven. thumb|Antall innbyggere i Mosambik (i tusener)
Befolkningssammensetning De rundt fire millionene makua er den dominerende gruppen i den nordlige delen av landet, sena og ndau er i flertall i Zambezi-dalen, og shangaan (tsonga) dominerer i det sørlige Mosambik. Andre grupper inkluderer makonde, yao, swahili, tonga, chopi, shona og nguni (inkludert zulu). Landet har også et lite antall kaukasoide, hovedsakelig etterkommere av europeiske portugisere. Under det europeiske styret levde store minoriteter av portugisiske bosettere permanent i nesten alle deler av Mosambik, men de fleste av dem forlot regionen etter landets frihet i 1975. Det er også en liten mestiço-minoritet, mennesker med en blanding av bantu- og portugisisk opphav. De gjenværende kaukasoide i Mosambik kom fra Asia og alle disse er indere (hovedsakelig fra Pakistan og portugisisk India) og arabere.«Mozambique». CIA World Factbook Der er også rundt 7000 kinesere.
Språk
Portugisisk er det offisielle og mest utbredte talte språket i nasjonen, fordi bantuene snakker flere av sine forskjellige språk. Omkring 10 % har portugisisk som morsmål. Mest utbredt av disse er swahili, makua (også kalt emakua) - omkring 25 %, sena, ndau og shangaan, og disse har mange lånord av portugisisk opphav. De fleste snakker portugisisk som annetspråk, og bare portugisere og mestiços har det som morsmål. Arabere, kinesere og indere snakker sine egne språk i tillegg til portugisisk, som er deres annetspråk. De fleste utdannede mosambikere snakker engelsk som er brukt på skoler og i forretninger som et andre- eller tredjespråk.
Religion
I kolonitiden var kristne misjonærer aktive i Mosambik, og mange utenlandske geistlige er fortsatt i landet. I henhold til folketellingen av 2007 utgjorde kristne 56,1 prosent av Mosambiks befolkning, og muslimer utgjorde 17,9 prosent av befolkningen, hovedsakelig i den nordlige delen av landet. 7,3 prosent av folket hadde annen tro, hovedsakelig former for animisme og resten oppga at de ikke hadde noen religiøs tro.2007 Census of Mozambique Den katolske kirke har etablert tolv bispeområder, og statistikk for disse områdene strekker seg så lavt som 7,44 prosent katolikker i bispestedet Chimoio og til 87,50 prosent i Quelimane, i henhold til offisielle katolske tall fra 2006. Andre kristne er hovedsakelig protestanter og mindre kristne grupperinger som Igreja União Baptista de Moçambique, Assembleias de Deus, syvendedagsadventistene, den anglikanske kirke i Mosambik, Igreja do Evangelho Completo de Deus, Igreja Metodista Unida, Igreja Presbiteriana de Moçambique, Igreja de Cristo og Assembleia Evangélica de Deus.
Historie Mosambiks første innbyggere var san-jegere og samlere, forfedre til khoisan-folkene. Mellom det første og fjerde århundre migrerte bølger av bantuspråklige folkeslag fra nord gjennom Zambezi-dalen og så gradvis inn på platået og kystområdene. Bantuene var jordbrukere og jernsmeder.
thumb|left|Ilha de Moçambique ble først okkupert av portugisiske oppdagere sent på 1400-tallet. Da den portugisiske sjøfareren Vasco da Gamas skip nådde Mosambik i 1498, hadde arabiske handelsbosetninger eksistert langs kysten og de ytterliggende øyene i flere århundrer. Fra rundt 1500 ble portugisiske handelsstasjoner og festninger regulære stoppesteder på den nye ruten til Østen. Senere reiste handelsmenn og utforskere til de indre regionene på leting etter gull og slaver. Selv om den portugisiske innflytelsen gradvis ble ekspandert, var deres makt begrenset og utøvd gjennom individuelle bosettere som ble gitt betydelig selvstyre. Resultatet var at investeringene manglet mens myndighetene i Lisboa konsentrerte seg om den lukrative handelen med India og Det fjerne østen og koloniseringen av Brasil.
Innen tidlig i det 20. århundre hadde portugiserne endret administrasjonen av store deler av Mosambik til store private selskaper, som Mosambik-kompaniet, Zambezi-kompaniet og Niassa-kompaniet, kontrollert og finansiert hovedsakelig av briter som etablerte jernbanelinjer til de britiske koloniene i nærheten og Sør-Afrika. På grunn av at politikken ble laget for å komme hvite bosettere og det portugisiske hjemlandet til gode, ble liten oppmerksomhet rettet mot Mosambiks nasjonale integrasjon, landets økonomiske infrastruktur og opplæring av befolkningen.
Mens mange europeiske nasjoner gav uavhengighet til sine kolonier etter andre verdenskrig, klamret Portugal seg til konseptet om at Mosambik og andre portugisiske kolonier var provinser av moderlandet, og emigrasjonen til koloniene blomstret. Mosambiks portugisiske befolkning utgjorde rundt ved uavhengigheten i 1975. Ønsket om mosambikisk uavhengighet utviklet seg raskt, og i 1962 dannet flere antikolonialistiske politiske grupper Frente de Libertação de Moçambique (FRELIMO) som startet en væpnet kamp mot portugisernes kolonistyre 25. september 1964. Etter ti år med sporadisk krigføring og betydelige politiske endringer i Portugal, ble Mosambik uavhengig 25. juni 1975.
De siste 30 årene av Mosambiks historie har reflektert politisk utvikling andre steder i det 20. århundre. Etter nellikrevolusjonen i Lisboa i april 1974 kollapset den portugisiske kolonialismen. I Mosambik skjedde den militære avgjørelsen om å trekke seg ut i konteksten av et tiår med væpnet antikolonialistisk kamp, innledningsvis ledet av amerikansk-utdannede Eduardo Mondlane som ble myrdet i Dar-es-Salaam i Tanzania i 1969. Da uavhengighet ble oppnådd i 1975, etablerte lederne av FRELIMOs militære kampanje raskt en ettpartistat alliert med den sovjetiske blokken og forbød rivaliserende politisk aktivitet. FRELIMO eliminerte politisk pluralisme, religiøse utdanningsinstitusjoner og rollen til tradisjonelle autoriteter.
Den nye regjeringen under president Samora Machel gav ly og støtte til sørafrikanske (ANC) og zimbabwiske (ZANU) frigjøringsbevegelser mens regjeringene i først Rhodesia og senere apartheid Sør-Afrika fostret og finansierte en bevæpnet opprørsbevegelse i det sentrale Mosambik kalt Resistência Nacional Moçambicana (RENAMO). Borgerkrig, sabotasje fra nabostatene og økonomisk kollaps karakteriserte det første tiåret med mosambikisk uavhengighet. Denne perioden var også preget av masseutvandring av portugisere, svak infrastruktur, nasjonalisering og økonomisk vanstyre. I løpet av det meste av borgerkrigen, klarte ikke regjeringen å utøve effektiv kontroll utenfor de urbane områdene, og mange var avskåret fra hovedstaden. Det er antatt at en million mosambikere omkom under borgerkrigen, 1,7 millioner flyktet til nabostatene og flere millioner var interne flyktninger.
19. oktober 1986 var Samora Machel på vei tilbake fra et internasjonalt møte i Malawi i presidentens Tupolev Tu-134 da flyet krasjet i Lebombofjellene nær Mbuzini i Sør-Afrika, like ved grensen til Mosambik og Swaziland. Der var ni overlevende, men president Machel og 24 andre døde, inkludert mosambikiske ministere og embetsmenn. Representanter for Sovjetunionen lanserte teorien om at flyet med vilje ble omdirigert av et falskt navigasjonssignal fra teknologi gitt av militære etterretningsoperatører fra apartheid-regjeringen. En rekke spekulasjoner er fortsatt knyttet til flystyrten, men selv nyere etterforskning utført på oppdrag fra den sørafrikanske regjeringen har ikke kunnet fastslå om årsaken var en pilotfeil, teknisk feil eller sabotasje i regi av apartheidregimets etterretningsoperatører.«Special Investigation into the death of President Samora Machel», Truth and Reconciliation Commission (South Africa), Report, vol.2, chapter 6a
Machels etterfølger, Joaquim Chissano, fortsatte reformene og innledet fredsforhandlinger med RENAMO. Den nye grunnloven som ble innført i 1990, la grunnlaget for et flerpartisystem, markedsbasert økonomi og frie valg. Borgerkrigen sluttet i oktober 1992 med den generelle fredsavtalen i Roma. Under overoppsyn av ONUMOZ' fredsbevarende styrker fra FN, vendte freden tilbake til Mosambik.
Innen midten av 1995 hadde mer enn 1,7 millioner mosambikiske flyktninger som hadde søkt asyl i nabolandene Malawi, Zimbabwe, Swaziland, Zambia, Tanzania og Sør-Afrika som et resultat av krigen og tørke, vendt tilbake som del av den største tilbakeføringen som er bevitnet i subsaharisk Afrika. I tillegg vendte rundt fire millioner interne flyktninger tilbake til sine opprinnelige områder.
Politikk og administrasjon thumb|right|Mosambiks hovedstad, Maputo, på kysten mot IndiahavetMosambik er et demokrati med flerpartisystem under grunnloven fra 1990. Den utøvende grenen består av en president, statsminister og et ministerråd. Der er en nasjonalforsamling og distriktsforsamlinger. Domstolsapparatet består av en høyesterett og provins-, distrikts- og kommunedomstoler. Stemmeretten er for alle ved fylte 18 år.
Landet holdt sine første demokratiske valg i 1994. Joaquim Chissano ble valgt til president med 53% av stemmene, og nasjonalforsamlingen med 250 medlemmer ble valgt med 129 representanter fra FRELIMO, 112 fra RENAMO og 9 fra tre mindre partier som dannet Demokratisk Union (UD). Siden den ble opprettet i 1994, har nasjonalforsamlingen gjort fremskritt i å bli økende uavhengig av den utøvende makten. Innen 1999 hadde mer en halvparten (53%) av lovene som ble vedtatt sin opprinnelse i forsamlingen.
Etter noen forsinkelser holdt landet sine første lokalvalg for å gi lokal representasjon og noe budsjettautoritet på kommunenivå. Det største opposisjonspartiet, RENAMO, boikottet lokalvalgene da de mente det var gjort feil i registreringsprosessen. Uavhengige kritikere bestred valgene og vant seter i kommuneforsamlingene. Valgdeltakelsen var lav.