miniatyr|Deltagerne på et det første samiske landsmøtet fotografert i Metodistkirken i Trondheim 6. februar 1917. Møtet samlet rundt 150 samer fra Norge og Sverige. 6. februar er siden blitt samenes nasjonaldag. Samemøtet i 1917 var det første samiske landsmøtet. Møtet hadde deltagelse av samer både fra Norge og Sverige. Møtet ble avholdt i Metodistkirken i Trondheim fra 6. til 9. februar 1917. Datoen for dette møtets begynnelse er grunnlaget for samenes nasjonaldag. Møtet samlet ca. 150 deltagere, hvorav de fleste var sørsamer fra Nordland, Trøndelag og Hedmark.
Elsa Laula Renberg (1877–1931) fra Helgeland og Brurskanken samiske kvinneforening var initiativtagere til møtet. Renberg var møtets formann, og holdt åpningstalen på møtet. Datidens andre store samiske leder, Daniel Mortenson fra Røros/Elgå, var møteleder og holdt et foredrag på møtet om reindrift og hvordan denne hadde blitt hemmet av Felleslappeloven av 1883. Foredraget utløste en debatt som førte til at landsmøtet valgte en egen reindriftslovkomité. Komiteen la senere fram et forslag til ny reindriftslov som påvirket den endelige utformingen av loven i 1919. Den andre hovedsaken på møtet var kravet om en egen samisk skole, og at barna måtte få undervisning i og på samisk.
Bakgrunn miniatyr|Elsa Laula Renberg (1877–1931) var reineier i Brurskanken-fjellene sør for Mosjøen. Hun var initiativtaker til møtet. Bildet er trolig tatt i 1916 som ledd i markedsføringen av møtet. miniatyr|Daniel Mortenson fra Elgå/Røros var en av tidens aktive samepolitikere. Han var reineier, redigerte avisen Waren Sardne, deltok i etableringen av flere sameforeninger, og ble valgt til dirigent for dette møtet. Maleri av Astri Aasen. I årene før møtet hadde samer både i Norge og Sverige følt at deres kultur og næringsgrunnlag var truet. Derfor oppsto det i årene 1904–10 både samiske organisasjoner og tidsskrift.
Arealpress og fornorskning Felleslappeloven av 1883 var det første større forsøk fra myndighetenes side på å «få kontroll med samenes reindrift». Loven gjaldt både for Norge og Sverige, derav navnet. Loven etablerte ordningen med reinbeitedistrikt og innførte prinsippet om kollektivt erstatningsansvar for alle andelshavere i reinbeitedistriktet for skader som reinen påførte landbruket. I 1894 ble grensene for reinbeitedistrikt fastlagt slik at viktige beiteområder som Trollheimen og Gauldalsvidda falt utenfor. Med Tilleggslappeloven i 1897 fikk grunneierne rett til å forby reindrift utenfor reinbeitedistriktene. Hevd og sedvanerett ble dermed sett bort fra. Den rettslige reguleringen av reindriften var imidlertid i stadig bevegelse, og flere kommisjoner arbeidet med reindriftsspørsmål fram til den neste reindriftsloven kom i 1933.
I Sverige hadde «odlingsgränsen» fra 1867 gitt samiske nomader bruksrett til beiteland i de delene av landet som lå høyere enn jordbruksbygdene. Arealene ble imidlertid etter hvert tatt i bruk av nybyggere, en prosess som har blitt karakterisert som «jordbrukskolonisering», slik at reinflokkene ble presset bort fra de kjente beiteområdene. Samenes erstatningsansvar for reinens skader sto fast.
Arealspørsmålene og beiterettighetene var i særlig grad et problem i de sørsamiske områdene. I de nordsamiske områdene i Troms og Finnmark var det fornorskningspolitikken som var den største utfordringen, gjennom «skole, næringer, kirke, forsvar og etterretning – gjerne i tett (og intimt) samarbeid». Presset var særlig rettet mot samer i «overgangsdistriktene» i kyststrøkene og fjordbotnene.Otnes 1970; s 129Ragnhild Sandøy: Fornorsking av Finnmark blei deres liv, Samiske lærerpionerer fra Tanafjorden; Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji, 2010. En del av bildet var at skoledirektøren ikke ville at samiske lærere skulle undervise i samiske bygder hvor de kunne «være til skade med sine samiskkunnskaper»; de skulle sendes til ikke-samiske bygder.
Utenfor Namsos hadde Sameskolen i Havika startet i 1910 som internatskole for barn fra sørsamiske familier; skolen var på mange måter en «fornorskningsskole»,Svein Lund. Samisk skole eller Norsk Standard?. Davvi Girji, 2003. men betød også en møteplass. Finnemisjonen ble stiftet i 1888, og var fra begynnelsen bevisst på å bruke samisk språk. Etter landsmøtevedtak i 1912 og 1913 tok misjonen inn i sine vedtekter at «organisationen maa i ingen henseende komme i strid med statens arbeid i kirke og skole». Dette ble tolket som støtte til fornorskningsarbeidet.
I Sverige hadde myndighetene gjennom en skolereform i 1913 delt samiske barn i to grupper, den såkalte «kategoriklyvningen»: barn av reindriftssamer fikk gå på «nomadskolan», mens barn av fastboende samer måtte gå på vanlige skoler, hvor de mistet sin samiske identitet. Dette kalles «lapp-ska-vara-lapp»-politikk, hvor «ekte samer» ble definert slik at store grupper av samene falt utenfor. Nomadskoleboken; svenskakyrkan.se
Spørsmålet om reindrift over grensen mellom Norge og Sverige hadde vært et vanskelig tema under Karlstadforhandlingene. Fra gammelt av hadde reindriftssamene lagt liten vekt på riksgrensen, og hadde vinterbeite i Sverige og sommerbeite i Norge. Gjennom Lappekodisillen av 1751 ble denne hevden avtalefestet mellom landene. Etter hvert som et flertall av disse samene ble svenske statsborgere, ble beiteretten og reindriften fra Sverige opplevd som en belastning i Norge. Ved forhandlingene i 1905 mente man at denne grenseoverskridende reindriften omfatter 80 000–100 000 svenske rein i Troms og Nordland, og til sammenligning bare 7 000 norske rein på vinterbeite i Sverige. Ved Karlstadforhandlingene ble dette til slutt løst ved at beiteretten ble godtatt fra norsk side, men ble innskrenket slik at reinflyttingen måte skje etter 15. juni, seks uker senere enn tidligere regler.
Organisering I Sverige ble Lapparnas Centralförbund stiftet 5. august 1904 – som verdens første samiske organisasjon. Samtidig utkom Elsa Laulas kampskrift Inför lif eller död og Torkel Tomasson begynte å utgi Lapparnas egen tidning. Bladet kom med 5 nummer i 1904–05 før det gikk inn. Om Samefolket; samefolket.se Den samme høsten startet Fatmomakke sameforening nær Vilhelmina, og sameforeninger i Tärnaby, Glen og Sorsele.
I Norge medvirket Daniel Mortenson til etableringen av Søndre Trondhjems Amts lappeforening – antagelig i 1907, og Nordre Trondhjems Amts lappeforening i 1908. Mortenson etablerte også avisen Waren Sardne i 1910, etter initiativ fra Søndre Trondhjems Amts lappeforening. Den ble skrevet på norsk, med innslag av samisk i notiser. Sammen med John Eliassen Boere fra Grong og Martin Jonassen fra Haltdalen utgjorde Mortenson en delegasjon som i 1908 dro til Oslo for å diskutere samenes sak med kong Haakon, statsminister Gunnar Knudsen og landbruksminister Foosnæs. Møtene skjedde 26. oktober 1908.Jens A. Andersen. «Da namdalssamene møtte kongen og Nordre Trondhjems amts lappeforening ble stiftet». Årbok for Namdalen 1979
Etter at Elsa Laula og Thomas Renberg giftet seg i 1908, flyttet de til Brurskanken reinbeitedistrikt i Vefsn på Helgeland. De bidro til dannelsen av Brurskanken samiske lag i 1907 og Brurskanken samiske kvinneforening i 1910.
I nordsamiske områder hadde Anders Larsens avis Saǥai Muittalægje vært en viktig aktør i de årene den utkom, fra 1904 til 1911. Avisen hadde blant annet støttet den samiske stortingsrepresentanten Isak Saba. Nordsamiske foreningsforsøk i 1910 og 1911 strandet før foreningene hadde kommet ordentlig i gang.
Samene i Trøndelag og Helgeland hadde møttes til møter i Namsos 15. mars 1910 og 22. februar 1915, og møttes jevnlig på Stevneplassen ved Majavatn. Under møtet i 1910 ble Det lappiske forbund forsøkt stiftet med utgangspunkt i de fire sameforeningene i Trøndelag og Helgeland, med det er få spor etter denne paraplyorganisasjonen i ettertid.
Forberedelser til møtet miniatyr|Elsa Laula Renberg (til høyre) var initiativtaker til møtet, og dets formann. Journalist Ellen Lie (til venstre) var møtets sekretær. Anna Löfwander Jarwson (foran) var møtets kasserer. Renberg skrev 5. mai 1916 et brev til reindriftsinspektør Kristian Nissen, hvor hun fortalte at hun i lang tid hadde forsøkt å få til et større møte for å drøfte «sociala politiske förhold og da i ser paa rendriftens omraade». Brevet ble skrevet ombord på hurtigruteskipet «Midnatsol» fra Trondheim til Sandnessjøen, og viser at Renberg i mer enn to år hadde hatt kontakt med journalist Ellen Lie i Trondheim. Av brevet til Nissen framgår det at mye virket avklart allerede: «I samraad med en del framstaaende mend og kvinder i Tronhjem samt en del lappar har jeg besluttet at arrangere till et felles lappemöte i Tronhjem till kommande vinter, exp. i jannuar eller februar maaned.»
I november 1916 var Renberg igjen i Trondheim. Her ble hun intervjuet av Dagsposten 10. november 1916, og skrev på ny brev til Nissen.
På dette tidspunktet var det meste av programmet klart, men det gjensto å fastsette datoer for møtet. I brevet til Nissen skrev hun at Brurskankens samiske kvinneforening var blitt den formelle arrangør av møtet; at det ble nedsatt en arbeidskomité med fire medlemmer; hvor hun var leder og Ellen Lie var sekretær. Heller ikke da programmet ble presentert i Dagsposten 17. desember 1916 var møtedatoene bestemt; møtet skulle «avholdes omkring 15de februar og varer i 3 dage.» Tidfestingen måtte både ta hensikt til reindriftens årsrytme, og at Nissen hadde anledning til å delta.
Møtet ble lagt til Trondheim av flere praktiske hensyn: reisevei, innkvartering, møtelokale og nærhet til flere avisredaksjoner. Den direkte, praktiske årsaken var antagelig samarbeidet med den engasjerte journalisten Ellen Lie. I intervjuene sa Renberg at hensikten med møtet var å vekke samene «fra deres sløvhet til selvtænkning og varetagelse av sine interesser, og for at nordmændene skal lære at kjende os som vi er og kjende os som et folk og derved bli mere interessert for os og vor sak. Det tror jeg best vil ske ved møte i en stor by.»
I begynnelsen av januar 1917 ble det klart at Landbruksdepartementet bevilget 1000 kr i reisestøtte til deltagerne, bevilget gjennom en kongelig resolusjon 5. januar 1917. Reindriftsinspektøren var skeptisk til bevilgningen, fordi han var redd statsstøtten ville komme i konflikt med møtets rolle som frie, politiske ytringer. Trondheim kommune bevilget 500 kr til en kommunal mottagelse for møtedeltagerne.
Valget av Metodistkirken i Trondheim som møtested var delvis naturlig, og delvis tilfeldig. Samene var vant til å holde møter i tilknytning til kristelige stevner og i kristne forsamlingslokaler. Praktiske spørsmål som beliggenhet, størrelse og leiepris kan ha spilt inn, og det kan også ha hatt betydning at møtets kasserer, hotelleieren Anna Löfwander Jarwson hadde en tilknytning til Metodistkirken. Foruten Metodistkirken ble Håndverkerforeningens festsal brukt under møtet.
Møtet var tenkt å vare i tre dager – og skulle avsluttes med en fest i Håndverkerforeningen torsdag kveld 8. februar – men ble forlenget med en dag, og diskusjonene fortsatte også fredag 9. februar.
Deltagere miniatyr|400px|Deltagerne på møtet fotografert utenfor Metodistkirken i Trondheim 6. februar 1917. miniatyr|upright|Medalje som ble gitt til deltagerne på møtet. Det finnes ingen samlet oversikt over de ca. 150 deltagerne på møtet. Gjennom referatene, avisreportasjer, komitélister, fotografier, Astri Aasens malerier med mer, er det likevel mulig å danne seg et inntrykk av deltagergruppen.