thumb|right|Komisk figur fra gresk komedie, detalj fra rødfigurvase fra Sicilia (ca. 350 – 340 f.Kr.). Antikkens greske komedie var den ene av tre fremste dramatiske former i teatrene i antikkens Hellas. De andre to var tragedien, og en mellomsjanger, satyrspillet. Den athenske komedie er tradisjonelt delt inn i tre perioder: den gamle komedie, mellomkomedien, og den nye komedie. Den gamle komedie har i dag nesten utelukkende blitt bevart i elleve overleverte skuespill av Aristofanes, foruten en rekke fragmenter fra andre komediediktere. Den mellomste komedie er hovedsakelig gått tapt, bortsett fra noen kortere fragmenter hos forfattere som Athenaios. Den nye komedie er hovedsakelig kjent fra funn av papyrusfragmenter skrevet av Menander. Filosofen Aristoteles skrev i sitt verk om dikterkunsten, Poetikken (ca 335 f.Kr.), at komedien skildrer latterlige mennesker og en form for fadese eller stygghet som fører til smerte eller ulykke.Aristoteles: Poetics, line 1449a: «Comedy, as we have said, is a representation of inferior people, not indeed in the full sense of the word bad, but the laughable is a species of the base or ugly. It consists in some blunder or ugliness that does not cause pain or disaster, an obvious example being the comic mask which is ugly and distorted but not painful.»
Den greske klassisisten C.A. Trypanis (1909-93)<ref>[https://dbcs.rutgers.edu/all-scholars/9187-trypanis-constantine-athanasius «C.A. Trypanis», Rutgers]</ref> beskrev komedien som den siste av de store poesiarter Hellas har gitt verden.Trypanis, C.A. (1981): Greek Poetry from Homer to Seferis, University of Chicago Press, kapittel 4, s. 201 thumb|Teatermaske i terrakotta, 300- eller 200-tallet f.Kr., Athen. Den greske komedies opphav Komedie, som alle former for humor, er minst like gammel som gresk sivilisasjon. Homers epos har flere humoristiske avsnitt, som Dios Apate (gresk: Διοσ Απατη, «forførelsen av Zevs») i Iliaden,Homer: Iliaden, fjortende og femtende sang en komisk scene hvor gudenes gud lures av sin egen hustru Heras tilnærmelser som skal hindre ham i å oppdage hva hun holder på med bak hans rygg. Tilsvarende skildrer Homer andre guder komisk i Odysseen, der Afrodite og Ares har en hemmelig affære gående som hennes ektemann Hefaistos oppdager. Han legger en felle for paret, tar dem til fange, og viser dem frem for de andre gudene, sprellende i nettet til spott og spe.Faulkner, Andrew (2011): The Homeric Hymns: Interpretative Essays, Oxford University Press, s. 98, og note 59
For grekerne var nok gudene opphøyde og til dels skremmende, men også preget av menneskelighet, antropomorfisme, med iboende menneskelige trekk og de samme laster og lyter som man kunne le av (jfr Tor og Loke i norrøn mytologi). Deres karakter satte åpenbart ikke gudene i det beste moralske lyse, de bedrev hor og bedro hverandre, hvilket også ble kritisert, blant annet av Xenofanes fra Kolofon på 500-tallet f.Kr.Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, Oslo: PAX, s. 16-17 thumb|Dionysosteateret i Athen. Dionysiske festligheter Komediesjangeren inngikk som del av de dionysiske konkurranser i år 486 f.Kr., men var allerede, minst siden århundrets begynnelse, kjent fra tilsvarende festivaler. Fra 400-tallet f.Kr. finnes adskillige korte, tekstlige fragmenter, og bortimot hundre komedieforfattere er nevnt med navn, med enda flere titler på komedier. Den eldste bevarte komedie er Aristofanes' Akarnerne, oppført i 425 f.Kr. Sjangerens opprinnelse en gang på 500-tallet f.Kr. er derimot omdiskutert.Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 39), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
I likhet med «tragedie» har «komedie» (gresk Komoidía) det greske ordet for «sang» i siste ledd i ordsammensetningen. Første ledd er komos, som var betegnelsen på det løsslupne, folkelige opptoget som pleide å følge etter et drikkelag.Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 344 Ordet komoidía betyr bokstavelig «selskap» (kom-) + «sang» (-oid-), og om det er en indikasjon på dets opprinnelse, dramatisk komedie fra ville fester (komoi; entall komos) hvor festdeltakerne (komastai) sang sanger (oidai) hvor de ertet, hånet og gjorde narr av tilskuere eller offentlige figurer. På et vis synes disse folkelige opptogene å ha utviklet seg fra festlokalet til musikkhallen, kanskje på samme tid som tragedien begynte å utvikle seg.Damen, Mark: II. The Origin of Greek Comedy Disse folkelige drikkelagene minner om dagens moderne, amerikanske maskeradeopptog Mardi Gras i New Orleans.Porter, John: «Aristophanes and Greek Old Comedy» (PDF), Universitetet i Saskatchewan Som tragedien fikk oldtidens greske komoidía til sist plass under Dionysia, festen for den ekstatiske vinguden Dionysos med rikelig inntak av vin og utveksling av grove vitser. På arkaiske vasemalerier opptrer festdeltakerne i dyrekostymer, noe som gjenkjennes i komediekorenes maskering.
Satyrspill Overleveringer tyder på komedien ikke var den eneste form for komisk drama framført under Dionysia. Førklassiske dramatikere skrev også korte, humoristiske satyrspill. Disse var teatralsk tragikomedie i burlesk ånd og framstilte kor med satyrer, bukkelignende skapninger knyttet til skogsguden Pan, drukkenskap og utagering med store falliske rekvisitter, skøyerstreker, grovkornete vitser og generell munterhet. Komediesjangeren har betydelig likheter med satyrspillet, og oppsto ikke uavhengig, men støpt i samme form som tragedien og satyrspillet som komediens forgjengere.Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 39-40)
Polemikk og parabase Utfall mot bestemte personer var tenkt å skulle beskytte mot dem (gresk: apotropaios, «avvergende», jfr apotropaion), for i gresk folketro tenkte man seg at grove ord og ordspill kunne avverge mørkemaktene.Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 24) Jambediktningen, en stigende versefot bestående av to stavelser, kort-lang, var trolig forbilde. Hån og spott var deler av en verbal kappestrid, agon, som inngikk i en fullstendig komedie. I Aristofanes' komedie Froskene er dialogen mellom Aiskylos og Evripides, med Dionysos som dommer, eksempel på en slik tevling. Polemikken har en særskilt plass i komedien i sin parabase med direkte utfall og angrep på navngitte personer.
En forskjell mellom tragedien og komedien er at korene henvendte seg direkte til publikum i en sang kalt for «parabase» (parabasis, bokstavelig «å gå til side»), fordi koret «gikk til side», det vil si ut av sine dramatiske roller, og ble i stedet komedieforfatterens talerør. Selv om parabasen forsvant etter den klassiske perioden, viser avbildninger på vasemalerier den som en vesentlig del av eldre komedier. I bevarte komedier er parabasen plassert i midten som et mellomspill, men i første fase kan den ha vært komediens innledning. Det er først og fremst på grunn av parabasen at komedien betraktes som noe mer enn en sekundær og munter pendant til tragedien.
Klassisk komedie hadde sin sterkeste posisjon i Athen, men komedier i vid forstand fantes antagelig over hele den gresktalende verden. Athenerne skapte og monopoliserte komedien til et fullt utviklet poetisk drama med noen få skuespillere, og et kor hvor aktøren var iført overdimensjonerte og fantastiske drakter. Ene øyeblikket uttrykte man seg grovt, i neste øyeblikk lyrisk og alvorlig. Komedien var ikke et rituelt drama, og overfladisk sett ikke religiøst i det hele tatt, selv om guder opptrådte eller ble omtalt. Komedieforfatterne hentet stoff fra samtiden, fra politikken, skikk og bruk, laster og moter, idealer og tradisjoner, og framhevet og gjorde narr av disse.Finley, M.I (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Oslo: Universitetsforlaget, s. 86-87
Perioder Filologer og tekstlærde i den hellenistiske byen Alexandria på 200- og 100-tallet f.Kr., og trolig Aristofanes fra Bysants ca 200 f.Kr.,Store norske leksikon (2005-07): «Aristofanes fra Bysants» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. august 2024 fra SNL synes å ha vært de første som inndelte gresk komedie i tre kanoniske perioder:Mastromarco, Giuseppe (1994): Introduzione a Aristofane (Sesta edizione: Roma-Bari 2004). ISBN 88-420-4448-2, s. 12 Den gamle komedie (ἀρχαία, arkhaia), den mellomste komedie (μέση, mese) og den nye komedie (νέα, nea). Disse inndelingene virker vilkårlige, og antikkens komedie synes å ha utviklet seg gradvis over tid, men inndelingen er blitt stående.Winkler, Martin M. (2001): Classical Myth & Culture in the Cinema, s. 173 thumb|right|Statuett av en skuespiller som bærer teatermasken av skallet mann, 100-tallet f.Kr. Den gamle komedie Se hovedartikkel, Den gamle komedieDen første epokens fremste dramatiker er Aristofanes som definerte ettertidens oppfatning av epoken, hovedsakelig fordi han etterlot rundt 11 bevarte skuespill, og fragmenter etter andre. Og «man kan godt være enig med Hegel i at uten å ha lest Aristofanes, er det nesten ikke mulig å skjønne hvordan mennesket kan trives som svin!»Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 343 Hans verker kjennetegnes av skarp politisk satire og et stort forråd av skjellsord, selv om han også kunne uttrykke seg vakkert og gripende. Sju av hans første ti stykker ble skrevet under første del av Peloponneskrigen med utfall mot krigen og mot statsmannen og hærføreren Perikles og andre folkeledere. Hans kritikk med persons nevnelse kan virke ufin bedømt i ettertid, som hans latterliggjøring av Sokrates i Skyene, men også beundringsverdig modig, som hans vågale antikrigsfarse Lysistrata, hvor kvinnene går til seksuell streik for å få mennene til å avslutte krigen. Likevel var Aristofanes kun en av mange komedieforfattere som arbeidet i Athen på slutten av 400-tallet f.Kr.
Den gamle komedie påvirket i stor grad senere europeiske forfattere som Rabelais, Cervantes, Swift, og Voltaire. Spesielt etterlignes de kamuflerte politiske angrepene, og arven etter den gamle komedie er levende i politiske satirer som filmen Dr. Strangelove fra 1963 og Monty Pythons TV-komikk.Film criticism, bind 13–14, 1988, s. 5, sitat: «Old Comedy may be ruthlessly satiric in spirit, often with biting invective directed against actual people to a degree that has only recently been equalled with Dennis Miller's newscasts on Saturday Night Live.»Lerer, Seth (2000): Comedy through the Ages (recorded lecture series), Springfield, Virginia: The Teaching Company
Den mellomste komedie Skillelinjene mellom den gamle og den mellomste komedie er klart markert kronologisk. Både Aristofanes og andre av de seneste komedieforfatterne i den gamle epoke er tidvis vurdert som tidlige poeter av den mellomste periode. For antikkens lærde kan betegnelsen ha betydd noe i retningen av «senere enn Aristofanes og hans samtidige, men tidligere enn Menander». Epoken begynner med Athens nederlag mot Sparta i år 404 f.Kr. Grensene er flytende og det dreier seg om tendenser som utviklet seg i en bestemt retning.Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 42