thumb|Det opprinnelige Kaiser-Wilhelm-Institut für Chemie. I dag er dette Hahn-Meitner-Bau ved Freie Universität i Dahlem utenfor Berlin. Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG) var en tysk vitenskapelig institusjon etablert i 1911. Det bestod av flere institutter som opprinnelig lå i forstedet Dahlem like utenfor Berlin og spilte en viktig rolle i utviklingen av moderne forskning i Tyskland, spesielt innen naturvitenskapen. Frem til 1933 hadde selskapet bygd opp eller overtatt 20 institutt. Fra da av lå alt under de nazistiske styresmaktene og arbeidet ble i stadig større grad innrettet i deres tjeneste. I disse siste årene er oppdagelsen av kjernefysisk fisjon i 1938 mest berømt, mens mest beryktet ble forskningen innen rasehygiene. Under andre verdenskrig ble flere institutt ødelagt og flyttet ut av Berlin. Etter at krigen var slutt, ble selskapet gjenopprettet og i 1948 omdøpt til Max-Planck-Gesellschaft (MPG) som i dag organiserer all grunnforskning i landet.

Grunnlegging og historie thumb|Innvielse av de to første KWG-instituttene i 1912 med keiser Wilhelm II i spissen. Bak han i flosshatt går Adolf von Harnack, Emil Fischer og Fritz Haber. thumb|upright|Max Planck i 1918. Både ledende akademikere i Berlin og sentrale aktører i industrien innså ved begynnelsen av forrige århundre at man trengte å styrke forskningsinnsatsen innen moderne naturvitenskap i tillegg til hva som kunne gjøres innen de etablerte lærestedene.J. James, T. Steinhauser, D. Hoffmann and B. Friedrich, One Hundred Years at the Intersection of Chemistry and Physics: The Fritz Haber Institute of the Max Planck Society, 1911 - 2011, Walter de Gruyter GmbH, Berlin (2011). ISBN 978-3-11-023953-9. Både på grunn av plasshensyn og finansiering ville det være best å bygge denne nye aktiviteten opp utenfor disse. Den skulle bestå av ren forskning uten noen krav til regelmessig undervisning. Dette kan sees som en utvidelse Wilhelm von Humboldts store vitenskapsplan ved grunnleggelsen av Universitetet i Berlin i 1810 gjennom dannelse av selvstendige forskningsinstitutter ved siden av vitenskapsakademiene og universitetene, som integrerende deler av den nasjonale forskning som helhet.

Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (KWG) ble formelt stiftet den 11. januar, 1911. Initiativet hadde støtte av statlige myndigheter og ble ledet av tidligere rektor ved Universitetet i Berlin, kirkehistoriker Adolf von Harnack. Han var også direktør for det Königliche Bibliothek og hadde direkte tilgang til keiser Wilhelm II.J. Renn, H. Kant, and B. Kolboske, Stationen der Kaiser-Wilhelm-/Max-Planck-Gesellschaft, Edition-Open-Access, Max Planck Research Library for the History and Development of Knowledge. Denne var selv opptatt av moderne teknikk og dens betydningen for landets storhet. Det ble argumentert med å bygge et «tysk Oxford i Berlin» som skulle overgå originalen. Dette var ikke urealistisk da Tysklands vitenskapelig renommé var på et høydepunkt. Nobelprisen i fysikk var blitt tildelt Wilhelm Röntgen i 1901, Philipp Lenard i 1905, Ferdinand Braun i 1909 og Wilhelm Wien i 1911, nobelprisen i kjemi gikk til Emil Fischer i 1902, Adolf von Baeyer i 1905 og Wilhelm Ostwald i 1909, mens nobelprisen i fysiologi eller medisin var gått til Emil von Behring i 1901, Robert Koch i 1905 og Paul Ehrlich i 1908. På mange andre fronter var også tysk forskning og industri ledende i verden. For eksempel var Haber–Bosch-prosessen for industriell fremstilling av ammoniakk utviklet i 1908.

Kort tid etter stiftelsen ble Adolf von Harnack valgt til president for det nye Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft. Han satt i den stillingen frem til sin død i 1930 og ble etterfulgt av Max Planck ved Universitetet i Berlin. Planck nøt stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse og hadde hatt spilt en spesielt viktig rolle ved grunnleggingen av KWG.J.L. Heilbron, The Dilemmas of an Upright Man: Max Planck as Spokesman for German Science, University of California Press, Berkeley (1986). ISBN 0-520-05710-4. I 1901 hadde han forklart egenskapene til varmestråling og hadde dermed lagt grunnlaget for kvantefysikken. Fra 1912 var han permanent sekretær for den matematisk-naturvitenskapelige klasse i Det prøyssiske vitenskapsakademiet og hadde dermed stor administrativ og finansiell innflytelse. Som en av sine første oppgaver ville han knytte Albert Einstein til Akademiet og Universitetet i Berlin. Han klarte det i løpet av 1913/1914 mens han også var rektor der. Einstein skulle ikke ha forelesningsplikter og skulle lede et helt nytt institutt for fysikk som skulle legges under KWG.T. de Padova, Allein gegen die Schwerkraft: Einstein 1914-1918, Carl Hanser Verlag, München (2015). ISBN 978-3-446-44481-2. Han tiltrådte sin nye stilling våren 1914. Samme høst fikk Max von Laue nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av røntgendiffraksjon.

I 1923 ble KWG omgjort fra en prøyssisk institusjon til å omfatte forskning i hele Tyskland. Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 fortsatte Planck som president for institusjonen. Han så som sin viktigste oppgave å bevare selskapets autonomi som var en forutsetning for at det vitenskapelige nivå kunne opprettholdes. Men i 1936 forlot han stillingen. Da hadde det vist seg langt vanskeligere å forhindre oppsigelser og landsforvisning av ikke-ariske forskere enn å redde KWGs autonomi. To år senere gikk han også av som sekretær i Vitenskapsakademiet da arbeidsforholdene var blitt umulige. Som ny president for KWG ble Carl Bosch valgt. Han var allerede da syk og døde i 1940. Den siste presidenten ble Albert Vögler som tok sitt eget liv i 1945 for å unngå å bli tatt til fange av amerikanske styrker.U. Kohl, Die Präsidenten der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus, Franz Steiner Verlag, Stuttgart (2002). ISBN 3-515-08049-X.Max-Planck-Gesellschaft, Albert Vögler, biographie 1941-1945.

Gjennom sin 30 år lange historie hadde institusjonen likevel oppnådd å bli et av de største og viktigste forskningsinstitusjonene i verden. Hele 15 nobelpriser ble tildelt forskere som i denne perioden hadde arbeid ved et av instituttene.Max-Planck-Gesellschaft, Nobelpreise der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft. Blant andre fikk Planck den i 1918 for sin strålingslov som forklarer egenskapene til sort stråling, mens Einstein fikk den i 1921 for den fotoelektriske effekten som i dag blir benyttet i alle moderne digitalkamera.

Viktige KWG-institutter

left|thumb|De to første KWG-instituttene i 1912 med direktørvillaene til høyre og venstre i bildet. De nye instituttene skulle være mest mulig uavhengige og i utgangspunktet drive fri forskning. Men da de i tillegg til statlige midler også i stor grad ble finansiert av private personer fra tysk industri og bankvesen, la dette noen føringer på aktivitetene. Først ble det vedtatt å bygge opp to institutt med hovedvekten på kjemi. Disse skulle ligge i Dahlem utenfor bykjernen i Berlin.J. Hoffmann, H. Seidel and N. Baratella, Geschichte der Freien Universität Berlin: Ereignisse - Orte - Personen, Frank & Timme Verlag GmbH, Berlin (2008). ISBN 978-3-86596-205-8. De ble innviet allerede i 1912 med egne villaer for direktørene.

Året etter ble et tredje institutt åpnet i samme området med vekt på medisinsk forskning. Men også på andre steder steder fant ny-etableringer sted. Et av de første var KWI for kullforskning som ble opprettet i Ruhrområdet da finansiering kom fra kullindustrien der. Med årene oppsto stadig nye institutt i Dahlem og andre steder. I 1930 var KWG ansvarlig for 33 institutt, hvorav 10 lå i Dahlem.

Fysikalsk kjemi og elektrokjemi

Som et av de to første instituttene ble KWI für Physikalische Chemie und Elektrochemie åpnet i oktober 1912 med keiser Wilhelm II til stede. Opprinnelig var Walther Nernst tiltenkt stillingen som direktør. Men etter han trakk seg, ble Fritz Haber innsatt etter ønske fra den rike bankier Hans Koppel som dekket en betydelig del av finansieringen. Haber hadde høstet stor anerkjennelse for oppfinnelsen av Haber-Bosch-prosessen for produksjon av ammoniakk som behøvdes både for å lage kunstgjødsel og sprengstoff. I den første tiden sto derfor også videreutvikling av denne prosessen i sentrum av forskningen ved instituttet. Samtidig hadde Haber fått i oppdrag direkte fra keiseren å utvikle en akustisk pipe til påvisning av metan i gruver.Freie Universität, Berlin, Das Kaiser-Wilhelm-Institut für physikalische Chemie und Elektrochemie, kurze Gründungsgeschichte.

thumb|upright|Fritz Haber i 1905. Ved starten av første verdenskrig i august 1914 gikk instituttet aktivt inn i forskning relevant for krigføringen. Dette gjaldt utvikling av nye eksplosiver, beskyttelse mot gassangrep og utvikling av nye giftgasser. En eksplosjon i laboratoriet i desember samme år tok livet av Otto Sackur. I april 1915 var Haber selv til stede i det store slaget ved Ieper og var rådgiver for en enhet som for første gang tok i bruk klorgass på stor skala mot fienden. I hans gruppe inngikk senere nobelprisvinnere som James Franck, Hans Geiger, Gustav Hertz og Otto Hahn.D. Martinetz, Der Gaskrieg 1914-1918, Bernard & Graefe Verlag, Bonn (1996). ISBN 3-763-75952-2 I denne perioden ble instituttet kraftig utvidet med et stort antall nye medarbeidere og nye lokaler i nabobygninger. Men Haber fant også tid til mer fredelig forskning sammen med fysikeren Max Born som resulterte i etableringen av Born-Haber-syklusen for kjemiske prosesser 1916. Da første verdenskrig var slutt høsten 1918, måtte Haber en kort tid forlate Tyskland da han var ettersøkt som krigsforbryter.D. Stoltzenberg, Fritz Haber: Chemist, Nobel Laureate, German, Jew, Chemical Heritage Foundation, Philadelphia (2004). ISBN 0-941901-24-6. Det var ikke til noe hinder for at han det året fikk nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av Haber-Bosch-prosessen. Samme år fikk også Max Planck nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av virkningskvantet i strålingsprosesser.

I årene som fulgte etter krigen startet Haber et mislykket projekt som gikk ut på å utvinne gull av havvann for å betale en del av de store krigsskadeserstatningene som Tyskland ble pålagt. Men det ble lagt større vekt på grunnforskning. Flere nye avdelinger ble opprettet hvorav noen ble utskilt som egne institutt. Etter at James Franck i 1920 overtok en stilling i Göttingen, ledet Rudolf Ladenburg en ny avdeling i atomfysikk hvor også Eugene Wigner arbeidet.B. Friedrich, D. Hoffmann and J. James, One Hundred Years of the Fritz Haber Institute, I 1929 oppdaget Karl Friedrich Bonhoeffer og Paul Harteck de to isomerene parahydrogen og ortohydrogen. Men arbeidet med utvikling av giftgasser fortsatte også. Blant annet ble det forsket på kjemiske forbindelser basert på blåsyre for bekjempelse av skadedyr. I andre verdenskrig ble disse videreutviklet av industrikonsernet IG Farben til Zyklon B som ble benyttet til massedrap i tyske utryddelsesleirer.