mini|«Danske vikinger invaderer England», framstilt i miniatyrmaleri fra Miscellany on the life of St. Edmund (engelsk helgenkonge, ca. 840–870) fra 1100-tallet.
mini|Stasvogn fra Osebergfunnet i Vestfold mini|Steigen Sagaspill i Steigen kommune i Nordland bygger på et gammelt sagn fra vikingtiden. Vikingene , av norrønt víkingr, var sjøfarere fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet.
I samtiden var ordet viking reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd. I nasjonalromantikken ble betydningen av ordet utvidet til å omhandle nærmest alle skandinaver som levde i perioden som ble døpt «vikingtiden» på 1800-tallet. På grunn av behovet i de skandinaviske landene for et nasjonalt symbol å føle identifikasjon og stolthet over, ble vikingene gjort til gjenstand for beundring, særlig fra 1840-tallet til 1940-tallet. Selv om datidens nasjonalistisk pregede fremstilling av vikingene er kraftig nedtonet i etterkrigstiden, er vikingene fortsatt et av de mest kjente etniske symboler i de nordiske land. Dessuten er de det mest kjente symbol for Norden i verden utenfor Skandinavia. Vikingtiden fant sted i yngre jernalder.
Vikingene talte opprinnelig norrønt og fra dette språket er de dagens skandinaviske språk avledet – norsk, dansk, svensk, islandsk og færøysk.
Etymologi På norrønt var ordet for personen víkingr (hankjønn), gammelfrisisk wīking/wītsing og gammelengelsk wīċing, mens det abstrakte víking var et hunkjønnsord som betegnet en handling (hærferd til sjøs). Betydningen av ordet «viking» er uviss og har vært diskutert siden 1700-tallet. Det er særlig tolkningen av den historiske konteksten som gjør at ordets etymologi ikke er entydig fastlagt. Flere teorier er lansert for å forklare ordets opphav. En teori går ut på at uttrykket å reise ut i viking, kommer av at de seilte ut fra en vík (bukt) mens andre vil knytte det til landskapsnavnet Viken som var det gamle navnet på kysten ved Oslofjorden. Det som imidlertid er sikkert, er at begrepet «viking» betegnet mer en levevei og ikke en etnisitet (og heller ikke en kulturell merkelapp).
Ifølge den danske historikeren Else Roesdahl er det et vestnordisk ord som betyr noe i retning av «en som kjemper til sjøs», «sjørøver», «hærferd til sjøs» eller «herjing». Denne forklaringen bygger på de norrøne ordet víg som betydde kamp, strid eller drap. Blant andre Hødnebø har argumentert mot denne tolkningen med at en slik overgang fra g til k ikke er kjent i de nordiske språkene. I diktet Widsith, som er den eldste kjente forekomsten av ordet, omtales å være av vikingætt, ifølge Bjorvand brukes ordet da om et folkeslag og ikke i den yngre gammelengelske og norrøne betydningen «en som farer til sjøs, kjemper på sjøen». Ifølge Hødnebø er det ikke unaturlig med at ordet har endret betydning fra å betegne et folkeslag eller person fra et område til å betegne den virksomheten disse ble assosiert med. Hødnebø viser til betydningsendringen for ord som vandal, barbar og slave.
En forklaring legger til grunn at ordet viking er et lånord og skriver seg fra gammelengelsk wīċing som i sin tur kan være dannet fra verbet wīcian som betyr «å slå leir, å slå seg til midlertidig» eller wīc i betydningen «leirplass». Tre hypoteser basert på norrønt har fått lite støtte i forskningen: at hankjønnsordet víkingr skriver seg fra verbet vika i betydningen «trekke seg unna, reise»; at hokjønnsordet víking kan skrive seg fra vik og verbet i betydningen «omvei»; at ordet skriver seg fra verbet víkja i betydningen «å reise, å dra» slik at hankjønnsordet víkingr betegner «en mann som reiser (utenlands)». Eldar Heide legger frem en annen forklaring som baserer seg på vika i betydningen «å avløse hverandre (ved årene)». I norrønt var vika sjóvar trolig et nautisk avstandsmål og tilsvarte avstand som ble tilbakelagt før roerne fikk avløsning. Til støtte for denne forklaringen legger Heide til grunn at ordet viking oppsto før seilet ble innført i Nord-Europa.Heide, E. (2008). Viking, week, and Widsith. A reply to Harald Bjorvand. Arkiv för nordisk filologi, 123, 23-28. Heide argumenterer også for at rus, betegnelsen på de skandinaviske herskerne i den første russiske statsdannelsen, har oppstått på lignende måte fra gammelsvensk rōþs med betydningen «å ro» eller «roing».Heide, E. (2006). Rus' eastern Viking'and the víking'rower shifting'etymology. Arkiv för nordisk filologi, 121, 75-77.
Sammenheng med vik/bukt/fjordarm En teori går ut på vikingene holdt til i eller seilte ut fra viker, eller at de skjulte seg i viker og angrep handelsskip derifra.Heide, E. (2005). Víking-'rower shifting'? Arkiv för nordisk filologi, 120, 41-54. Det var vanlig på den tiden at sammensatte ord med -vik (i betydning våg, bukt) fikk nominaldannelsen -vikingr. P.A. Munch mente at det abstrakte víking (vera i víkingu) er vanskelig å forene med denne tolkningen. Fritz Askeberg mente denne tolkningen ikke er rimelig fordi vikingen like mye opererte fra øyer og elver. Eldar Heide påpeker at det ikke var noe særegent for vikingene å operere fra viker og bukter. Denne tolkningen innebærer at ordet viking må ha oppstått i det nordgermanske språkområdet fordi vik er et nordgermansk ord.
Person fra Viken Blant andre Finn Hødnebø tolket ordet som en betegnelse for folk/sjømenn fra kystdistriktene i Vík-området. Vík antas å være en svært gammel betegnelse på Skagerrak og Oslofjorden med landet innenfor (fra Rygjarbit til Göta elv). Viking er i så fall ikke nødvendigvis navn på et folkeslag eller en stamme, men kan være en samlebetegnelse på folk eller sjømenn fra kysten av Oslofjorden og Skagerrak. Her er víkingr dannet på samme måte som for eksempel norrønt strendingr «strandboer». Denne tolkningen har det møtt innvendinger. Folk fra området Viken blir i norrøne kilder alltid omtalt som víkverir eller víkverjar – aldri som víkingar.F.eks Snorre: Harald Hårfagres saga, kap. 36, 42; Olav Tryggvasons saga, kap 40, 52; Olav den helliges saga, kap. 64. P.A. Munch mente at det abstrakte víking (vera i víkingu) er vanskelig å forene med denne tolkningen. Eldar Heide påpeker at vikingene ikke var spesielt forbundet med Skagerrak-kysten. Heide skriver også at -ing i norrønt bare ble avledet av sammensatte stedsnavn, mens enkle stedsnavn som Vik fikk endelsen -ungr og viking måtte i så fall ha vært lånt fra gammel dansk. Samtidige franske kilder omtaler personer fra Viken som westfaldingi etter Vestfold.
Kilder
Eldste bevarte kilde til ordet «viking» er fra det angelsaksiske diktet Widsith (som trolig stammer fra omkring år 700 og nedskrevet omkring 1000, diktet omhandler hendelser på 600-tallet eller tidligere): «siþþan hy forwræcon wicinga cynn» («siden de jagde viking-ætt»). I Widsith omtales også skandinaviske folkegrupper som Swēon, Gēatas (gøter), Dene, Sūþdene og Venlas (folk fra Vendsyssel).
Ordet er brukt i norske og islandske skrifter fra hele middelalderen inkludert skaldedikt. Danske runesteiner fra omkring år 1000, blant annet steinen ved Tirsted kirke, bruker ordet, men er ikke kjent fra dansk og svensk skrift ellers. På svenske runesteiner antyder bruken av ordet forhold utenfor Sverige. Adam av Bremen brukte ordet i omtale av danske forhold. Frisiske lovtekster fra 1000-tallet omtaler «nordmenn» i forbindelse med «viking» i betydningen nordisk sjørøver. Innbyrdes angelsaksiske overfall kaltes den gang av angelsakserne for «vikingeoverfall». Angrep fra de skandinaviske områdene omtales i de samme kildene som regel som angrep fra hedninger, daner eller nordmenn. Personene som angrep Lindisfarne i 793 ble omtalt som hedninger.
Bruk av ordet Iføge Hødnebø ble ordet brukt i Danmark og den vestlige del av Norden, utenfor dette området brukte datidens kilder andre betegnelser; og «viking» som betegnelse på skandinaviske sjørøvere eller handelsmenn er innført i moderne tid. For eksempel ble det latinske pirata brukt om de skandinaviske sjørøverne. Personer som reiste fra svenske områder til Øst-Europa hadde andre betegnelser som rus, varjager eller væring. I sagalitteraturen brukes viking også abstrakt som i uttrykket «å dra i viking» og denne bruken er ikke kjent utenfor det vestnordiske området. Vikinger var da personer som dro på oversjøisk hærferd. Eksempelvis blir mennene fra muslimske galeier ved Portugal kalt vikinger i Magnussønnenes saga. Beskrivelse av vikinger i Harald Hårfagres saga (kap. 22) er eksempel på bruk av ordet i Norge:
«Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs.»
Bjorvand tror at bruken av ord om sjøfarende etter hvert fikk en mer negativ betydning som betegnelse på sjøkrigere, sjørøvere og ransmenn (fra det nordiske området). Gammelfrisiske kilder beskriver vikinger som fiender som ikke nøler med å voldta, drepe og plyndre.
Historiker John H. Lind mener at viking i middelalderen ble brukt i betydningen sjørøver eller pirat, og ikke som en generell betegnelse for skandinaver. Lind viser blant annet til at i Heimskringla roses Magnus Berrføtt for opprydning av vikinger i Norge og at Sigurd Jorsalfar erobret skip fra maurisk vikinger. Anglesaksiske kilder bruker «viking» først 100 år etter angrepet på Lindisfarne, mens den erobringen av Danelagen ble gjort av «den danske hær», ifølge Lind.Lind, John H. (2017): Populismens triumf - Vikingerne en nationalromantisk fiktion. Arkæologisk forum, nr 36
Ordet var trolig i bruk i omkring 500 år i middelalderen. Ordet forsvant fra språket i århundrene etter sagatiden. Hos Ludvig Holberg på 1700-tallet er ordet synonymt med sjørøver. I de nærmeste år etter 1810 ble ordet igjen innført i samtidens språk, i Sverige i patriotiske dikt av Erik Gustaf Geijer og Esaias Tegnér, mens det ble gjeninnført i dansk av de såkalte gullalderdikterne. I Norge noe senere.Yngvar Ustvedt «Verre enn sitt rykte - vikingene slik ofrene så dem» Omtale i Aftenposten 13.09.2004 I nasjonalromantikken på 1800-tallet ble ordets betydning utvidet til å omfatte hele samfunnet et årtusen tidligere. En viking ble ikke bare betegnelsen på de som dro på hærferd, men en karakteristikk av hele datidens samfunn. «Vikingtiden» som betegnelse for en epoke ble etablert på 1800-tallet, ifølge Jørgen Haavardsholms avhandling. I vikingtiden var det ikke nødvendigvis noe klart skille mellom handel og plyndring. Gro Steinsland skriver at Harald Hardråde reiste østover og kom til Bysants med 500 vikinger. Slike leiesoldater hos keiseren i Bysants blir i sagaen kalt «væringer» («varjager» i russiske kilder fra 1100-tallet).
Andre betegnelser på innbyggerne i Skandinavia er kjent blant annet fra den beretningen Ottar ga den engelske kong Alfred ca. 880. Ottar fra Hålogaland skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk, og Ottar selv «bodde lengst nord av alle nordmenn». Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren. Ottar identifiserte samer/finner ved deres nomadiske livsform og at de til dels holdt til nord for nordmennene.Orning, Hans Jacob: En vestlandskonge? Klassekampen, 18. februar 2013.Jón Viðar Sigurðsson, Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo 2008, s. 13. ISBN 978-82-530-3147-7
Viking har vært brukt og brukes som fornavn. I 2018 var det 17 personer i Norge med Viking som fornavn.https://www.ssb.no/navn oppslag 20. januar 2018 I gards- og ættesoge for Evanger forekommer Viking som fornavn 27 ganger.
Vikingtiden For utdypende artikler, se Vikingtiden og Vikingtiden i Norge mini|Kunstneren Halfdan Egedius' fremstilling fra 1899 av Snorres versjon av kong Olav den helliges fall ved Stiklestad i 1030