Hannibal

For andre betydninger se Hannibal

Hannibal Barca (kartagisk: ḥnb‘l brq; «Baal er meg nådig», født 247 f.Kr., død 183–182 f.Kr.) var en kartagisk statsmann, politiker og general fra Kartago. Han er mest kjent for sine bedrifter i den andre punerkrig, der han førte en armé fra Hispania over Pyreneene og Alpene inn i Italia, hvor han gjentatte ganger nedkjempet hærstyrker fra den romerske republikk. Hannibal regnes som en av tidenes aller beste militære hærførere, på linje med Aleksander den store, Julius Cæsar, Scipio Africanus og Napoléon.

Resymé

Familie Han var sønn av Hamilkar Barca, en av de ledende kartagiske hærførerne under første punerkrig. Hannibals yngre brødre var Mago og Hasdrubal, og han var svoger med Hasdrubal den rettferdige, som var guvernør i Iberia etter Hamilcars død. Hasdrubal ble myrdet i 221 f.Kr. av en av slavene eller leiesoldatene til den keltiske kongen Tagus, som hevn for drapet på Tagus. Hannibal tok da svogerens plass som guvernør. «Hasdrubal the Fair», Livius

Punerkrigene På Hannibals tid hersket det stor spenning i den vestlige delen av Middelhavet, som følge av at den romerske republikk hadde skaffet seg kontroll over Italia og begynte å gjøre seg gjeldende som stormakt. Romerne representerte dermed en ny trussel for de gamle stormaktene kartagerne, etruskerne, samnitterne og det greske kongeriket i Siracusa. Roma hadde vunnet første punerkrig, og kartagerne var ikke villige til å akseptere dette nederlaget. Hannibals biografer hevdet senere at Hannibal hadde avlagt et løfte overfor sin far om aldri å stå på vennskapelig fot med Roma.

Den andre punerkrig brøt ut i 218 f.Kr. etter at Hannibal hadde ledet et angrep mot Saguntum i Hispania, som var en av Romerrepublikkens allierte. Etter å ha besatt Saguntum la han ut mot Roma i spissen for en hær som også omfattet krigselefanter. Fra Iberia krysset de Pyreneene, fortsatte over Alpene og angrep Italia nordfra. De første par årene etter inntoget i Italia vant Hannibal og hans menn spektakulære seire over romerne ved Trebia, Trasimene og Cannae. Hannibal var eksepsjonelt dyktig til å analysere sine egne og motstandernes respektive styrker og svakheter, og planla slagene deretter. Takket være sin strategiske kløkt lyktes han i å erobre en rekke av italienske byer som støttet Romerrepublikken. Hannibals styrker okkuperte det meste av det sørlige Italia i 15 år, men klarte ikke å vinne en endelig seier over Roma, ettersom de romerske styrkene under ledelse av Fabius Maximus lekte en katt-og-mus-lek der de unngikk store trefninger, men påførte kartagerne stadige, mindre tap og holdt dem i sjakk slik at de ikke fikk anledning til å skaffe seg forsyninger. Denne typen utmattelseskrig har senere blitt kjent som «fabiansk strategi». Da Scipio Africanus satte inn en mot-invasjon i Nord-Afrika ble Hannibal tvunget til å vende tilbake til Kartago. Scipio Africanus' tropper beseiret den kartagenske hæren i 202 f.Kr., i slaget ved Zama like utenfor Kartago. Scipio hadde i forveien lyktes i å drive Hannibals bror Hasdrubal, ut av Den iberiske halvøy. Scipio hadde gjennom lang tid studert Hannibals taktikk slik at han kunne klekke ut sin egen strategi; slik lyktes han i å beseire Romas fremste fiende.

Etter punerkrigene Etter krigen stilte Hannibal til valg som sufet («dommer»), et valg han vant. Som sufet gjennomførte han en rekke politiske og økonomiske reformer som gjorde det mulig å betale den krigserstatningen som Roma hadde pålagt Kartago. Imidlertid var disse reformene upopulære både i det kartagiske aristokratiet og i Roma, og til sist dro han i frivillig landflyktighet. Han tilbragte den første tiden i eksil ved hoffet til det greske Selevkideriket, som militær rådgiver for Antiokos III den store som lå i krig med Roma. Antiokos ble beseiret i slaget ved Magnesia, og ble tvunget til å akseptere Romas betingelser. På nytt måtte Hannibal flykte, og havnet i kongeriket Armenia, før han endte opp ved hoffet i Bitynia i nordlige Anatolia. Her oppnådde han en enestående seier i et sjøslag mot en flåte fra kongeriket Pergamon. Han ble etterpå forrådt til romerne, og valgte da å begå selvmord ved å ta gift. Gill, N.S. (2017): «How Did the Carthaginian General Hannibal Die?», ThoughtCo

Ettermæle Hannibal er blitt vurdert som en av de største militære strateger i historien og en av de fremste hærførere i antikken, sammen med Filip II av Makedonia, Aleksander den store, Julius Cæsar og Scipio Africanus. Plutark hevder at Scipio spurte Hannibal om hvem som var den største generalen, og Hannibal skal ha svart enten Aleksander eller Pyrrhos, og deretter ham selv. Plutark: Life of Titus Flamininus, 21.3–4. (Eller Pyrrhos, Scipio og deretter ham selv i henhold til en annen variant av den samme hendelsen.) Plutark: Life of Pyrrhus, 8.2. Militærhistorikeren Theodore Ayrault Dodge kalte Hannibal «strategiens far», Dodge, Theodore Ayrault (1995): Hannibal: A History of the Art of War Among the Carthaginians and Romans Down to the Battle of Pydna, 168 BC, Da Capo Press. ettersom hans fiende Roma tok til seg hans militære strategi i sin egen strategi. Denne lovprisningen har gitt ham et sterkt omdømme i den moderne verden, og han ble vurdert som en stor strateg av Napoléon og andre.

Navnet På norsk kalles han Hannibal Barca, en navneform som er avledet fra latin. Greske historikere omtalte ham som Ἀννίβας Βάρκας, Anníbas Bárkas. Hannibals navn ble nedtegnet i kartagiske kilder som ḤNBʻL (på kartagisk: 𐤇𐤍𐤁𐤏𐤋‬). Den nøyaktige uttalen er et emne for akademisk debatt. Foreslått lesninger er blant annet Ḥannibaʻl eller Ḥannibaʻal, Benz, Franz L. (1982): Personal Names in the Phoenician and Punic Inscriptions, s. 313-314 Baier, Thomas (2004): Studien zu Plautus' Poenulus, s. 174 i betydningen «Baal er meg nådig» eller «Baal er (har vært) nådig».Friedrich, Johannes; Röllig, Wolfgang; Amadasi, Maria Giulia; Mayer, Werner R. (1999): Phönizisch-Punische Grammatik, s. 53. Den samme betydning for Ḥannibaʻal.Brown, John Pairman (2000): Israel and Hellas: Sacred institutions with Roman counterparts, s. 126–128

Barca (𐤁𐤓𐤒‬, brq) var etternavnet på hans aristokratiske familie, i betydningen «skinnende» eller «lyn». Sullivan, Robert Joseph (1877): A Dictionary of the English Language, s. 489. Det er således tilsvarende med det hebraiske navnet Barak eller det arabiske navnet Barq. Det var også på linje med det antikke greske epitetet keraunos, som det var vanlig å gi militære ledere i den hellenistiske epoken. Lancel, Serge (1999): Hannibal. Wiley. ISBN 978-0-631-21848-7, s. 6.

På engelsk kan hans slekt tidvis bli kollektivt omtalt som Barcids, tilsvarende på norsk som «barsidene». Som med gresk og romersk praksis var patronymikoner en del av felles part av kartagisk nomenklatur, slik at Hannibal ville også ha vært kjent som «Hannibal, sønn av Hamilkar». Ameling, Walter (1993): Karthago: Studien zu Militär, Staat und Gesellschaft, C.H.Beck, s. 81–82.

Liv og virke Bakgrunn

thumb|En kartagisk kvart sekel, kanskje preget i Iberia; på motsatt side kanskje Hannibal med trekkene til en ung Melqart; på motsatt side hans krigselefant.Sylloge Nummorum Graecorum, Great Britain, Volume IX, British Museum, Part 2: Spain, London, 2002, n° 102. Hannibal var en av sønnene til Hamilkar Barca, en kartagisk leder. Han ble født i dagens Tunisia. Han hadde flere søstre og to brødre, Mago og Hasdrubal. Svogerne hans var den numidiske kong Naravas og den kartagiske hærføreren Hasdrubal. Naravas ble gift med Hamilkars tredje datter. Hennes navn er ukjent, men Gustave Flaubert ga henne navnet Salammbô i romanen av samme navn (1862). Hannibal var fortsatt et barn da hans søstre ble giftet bort, og hans svogere vært tilknyttet hans fars kriger i leiesoldatenes krig og av den kartagiske erobringen av Den iberiske halvøy.

Etter Kartagos nederlag i første punerkrig var Hamilkar bestemt på å bedre familien og Kartagos lykke. Med dette i tankene og med støtte fra den fønikiske byen Gades (dagens Cádiz) helt sør i Iberia, begynte han den møysommelige kampen for å underlegge seg de iberiske stammene. Kartago var på denne tiden i en slik stakkarslig tilstand at den manglet en marine til å frakte hæren hans. Isteden ledet Hamilkar hæren over Numidia mot Herkulessøylene og krysset der Gibraltarstredet. De Beer, Gavin (1969): Hannibal: Challenging Rome's Supremacy, s. 91.

I henhold til Polybios skal Hannibal langt senere ha sagt at da han gikk til sin far og tryglet om å få reise med ham, hadde Hamilkar gått med på det og krevd at han sverget at så lenge han levde, skulle han aldri bli en venn av Roma. I en annen variant av denne fortellingen var Hannibal svært ung, rundt 9 år gammel, og tryglet sin far om å få bli med i krigen på andre siden av havet. I denne fortellingen skal hans far ha tatt ham med til et offerrom, og lagt sønnen over den evige ilden i rommet og fått ham til å sverge aldri å bli en venn av Roma. Andre kilder hevder at Hannibal sa til sin far at «Jeg sverger at så snart jeg er gammel nok, vil jeg bruke stål og ild for å arrestere Romas skjebne.» «Patton, the Second Coming of Hannibal», Reverse Spins I henhold til tradisjonen skal Hannibal ha gitt sin ed i den nå spanske byen Peñíscola i Comunitat Valenciana. Hilowitz, Beverley (1974): A Horizon guide: great historic places of Europe. American Heritage Pub. Co., ISBN 0-07-028915-8, s. 119.

Hannibals far fortsatte sin erobring av Iberia i åtte år fram til han druknet ved kryssingen av elven Júcar under et slag. Diodorus Siculus, 25.10.3–4 «Hamilcar Barca», Livius Hannibals svoger Hasdrubal etterfulgte ham og overtok kommandoen av hæren. Hannibal som var blitt rundt 18 år gammel tjenestegjorde som offiser under ham. Hasdrubal fulgte en politikk hvor han forsøkte å konsolidere de kartagiske interessene i Iberia. Han signerte faktisk også en avtale med Roma hvor han forpliktet seg på at Kartago ikke ville ekspandere nord for elven Iberus (dagens Ebro) så lenge Roma ikke ekspanderte sør for den. De Beer, Gavin (1969): Hannibal: Challenging Rome's Supremacy, s. 94. Hasdrubal forsøkte også å konsolidere kartagisk makt ved diplomatiske forhold med de iberiske stammene. Titus Livius: The History of Rome: Vol III, bok 21

I 221 f.Kr. ble Hasdrubal myrdet. Det ble gjort av en slave for den innfødte høvdingen Tago, som hevn for sin herres død. Polybios, 2.13, 2.22 Hannibal, som nå var blitt 26 år gammel, ble utropt til ny kommandant av hæren, noe som ble bekreftet av regjeringen i Kartago. Den romerske historikeren Titus Livius har gitt følgende beskrivelse av den unge generalen: «Han (Hannibal) hadde så vidt ankommet... før soldatene syntes de så Hamilkar i hans yngre dager, det samme oppvakte ansiktet, den samme lidenskapen i øynene...»

thumb|Marmorbyste, etter sigende av Hannibal, opprinnelig funnet i den antikke bystaten Capua i Italia. Titus Livius har også fortalt at Hannibal giftet seg med en kvinne fra den iberiske byen Castulo, en mektig by som var alliert med Kartago. Den romerske poeten Silius Italicus har gitt henne navnet Imilce, Silius Italicus: Punica, III, 97 men Gilbert Charles-Picard har argumentert for kartagisk opprinnelse basert på en etymologi fra den semittiske rotordet m-l-k («høvding», «konge»). Picard (1967): Hannibal, s. 119 Silius har også foreslått eksistensen av en sønn, Silius Italicus: Punica, III, 63-64 men han er ikke på annet vis bevitnet av Livius, Polybios eller Appian.