thumb|Tibetansk avbilding av Asaṅga som mottar Abhisamayālaṃkāra fra bodhisattva Maitreya i Tuṣitahimmelen. Abhisamayālaṃkāra (sanskrit; devanāgarī: अभिसमयलण्करा, tibetansk: མངོན་རྟོགས་རྒྱན་, Ngöntok Gyen, wylie: mngon rtogs rgyan), ordrett «ornamentet av erkjennelser», er en hellig tekst innenfor tibetansk buddhisme. Den er organisert i åtte kapitler og 273 vers, og oppsummerer den store prajñāpāramitāsūtraen i form av åtte erkjennelser (alaṃkāras) og 70 emner.
Forfatterskapet er uklart. Det er blitt tilskrevet både Maitreyanātha (ca 270-350 e.Kr.) og Asaṅga (ca 315-390 e.Kr.) i det nordvestlige India, som begge tilhørte skolen Yogācāra. Flere retninger innenfor tibetansk buddhisme betrakter teksten som en av «Maitreyas fem avhandlinger» (བྱམས་ཆོས་སྡེ་ལྔ་, wylie: byams chos sde lnga). Disse avhandlinger ble angivelig forfattet av bodhisattva Maitreya i Tuṣitahimmelen og kanalisert ned til Asaṅga.
Abhisamayālaṃkāra studeres innenfor alle de fire hovedretninger av tibetansk buddhisme: Nyingma, sakya, kagyu og gelugpa. I de tre første studeres alle de fem tekstene som tilskrives Maitreyanātha. Innenfor Gelugpa, eller «gulhattene», spiller teksten en mye større rolle enn i de tre første skolene. Der er den et av 12 grunnleggende verk innenfor den akademiske graden geshe lharampa. Graden dekker de fem emnene abhidharma, prajñāpāramitā, mādhyamaka, buddhistisk logikk og vinaya. I skriftene til Tsongkhapa (1357–1419), grunnleggeren av Gelugpa, blir teksten omtalt som en grunntekst i tradisjonen Lam Rim, «trinnene på stien», som ble grunnlagt av Atisha (980–1052).
Dens fremtredende rolle i Tibet kan skyldes kommentaren til Haribhadra, som var elev av Śāntarakṣita, en innflytelsesrik indisk misjonær i Tibet. Det skal ha eksistert 21 gamle indiske eksegeser til denne teksten. I Tibet ble det skrevet kommentarer av alle fire hovedretningene. Teksten er fraværende i den kinesiske buddhistiske kanon, men ble oversatt til kinesisk på 1930-tallet.
Tittelen Tekstens fulle tittel er:
Sanskrit: अभिसमयालण्कारनामप्रज्णापारमितोपदेशशास्त्रा, Abhisamayālaṅkāranāmaprajñāpāramitopadeśaśāstra Tibetansk: བསྟན་བཅོས་བཞི་བརྒྱ་པ་ཞེས་བྱ་བའི་ཚིག་ལེའུར་བྱས་པ་ཅེས་བྱ་བ, Shes rap kyi pha rol tu phyin pa'i man ngag gi bstan bcos mngon par rtogs pa'i rgyan ces bya ba
som betyr:
abhisamaya (mngon par rtogs pa) - «erkjennelser» alaṅkāra (rgyan) - «ornamenter» nāma (zhes bya ba) - «ved navn», «kalt» prajñāpāramitā (shes rap kyi pha rol tu phyin ba) - «visdommens perfeksjon» upadeśa (man ngag) - «en nærmere undersøkelse», «instruksjoner» śāstra (bstan bcos) - «avhandling»
eller –
«Avhandling [om] de nærmere undersøkelser [av] visdommens perfeksjon, kalt ornamentet [av] erkjennelser»
thumb|centre|600px|Tibetansk manuskript av den store prajñāpāramitāsūtraen fra 1200-tallet. Manuskriptet viser Buddha og gudinnen prajñāpāramitā.
Den engelske orientalisten Gareth Sparham forklarer:
Den anglo-tyske orientalisten Edward Conze (1904–1979) tilføyer noen detaljer om begrepets opprinnelse:
Når det gjelder spørsmålet om vi snakker om en erkjennelse eller åtte, gir Sparham følgende forklaring av rGyal tshab rJe, en tibetansk kommentator fra det 14.-15. århundre:
Geshe Jampa Gyatso (f. 1931) utdyper metaforen ved å skille mellom et «naturlig ornament» (den vakre kvinnen, Prajñāpāramitā), et «forskjønnende ornament» (hennes juveler, de åtte kategorier og sytti emner), det «klargjørende ornament» (speilet, Abhisamayālaṅkāra) og det «gledelige ornament» (betrakterens glede).
Forfatterskapet
thumb|Statue av Maitreya Buddha i Patanmuseumet i Patan, Katmandu, Nepal. Forfatterskapet er uklart. Det er blitt tilskrevet både Maitreyanātha (ca 270-350 e.Kr.) og Asaṅga (ca 315-390 e.Kr.). Sammen med Vasubandhu, regnes de som de primære eksponenter for retningen Yogācāra, også kalt Vijñānavāda, i det nordvestlige India.
Identifiseringen av Maitreyanātha som en historisk person, skyldes i første rekke tre orientalister: Den østerrikske orientalisten Erich Frauwallner (1898–1974), den italienske orientalisten Giuseppe Tucci (1894–1984) og den japanske orientalisten Hakuju Ui (1882–1963). De betraktet han som en av tre sentrale skikkelser innenfor Yogācāra – en buddhistmunk som benyttet Maitreya Buddhas navn som tittel. Maitreya er i navnet på en fremtidig Buddha eller verdensfrelser.
«Maitreyas fem avhandlinger» Innenfor tibetansk buddhisme blir teksten ofte betraktet som en av «Maitreyas fem avhandlinger» (བྱམས་ཆོས་སྡེ་ལྔ་, Wylie: byams chos sde lnga), sammen med:
Māhayānasūtrālaṃkārakārikā Madhyāntavibhāgakārikā Dharma-dharmatā-vibhāga Ratnagotravibhāga (Uttaratantraśāstra).
Disse avhandlinger ble angivelig forfattet av bodhisattva Maitreya i Tuṣitahimmelen og kanalisert ned til Asaṅga. En representant for denne troen var Khenpo Shenga (1871–1927) som var en viktig skikkelse innenfor den økumeniske Rimébevegelsen i det østlige Tibet.
Den skjulte meningen i prajñāpāramitā
Teksten er en oppsummering av «den store prajñāpāramitāsūtraen», men sier ikke eksplisitt hvilken avart av denne den behandler. Den engelske orientalisten Gareth Sparham og den amerikanske orientalisten John Makransky betrakter den som en kommentar til prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers. thumb|Gudinnen prajñāpāramitā. Bronsestatue fra det nordøstlige India, Palaperioden, 1100-tallet. Den indiske filosofen Haribhadra foretok omkring år 750 en oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers. Han forfattet også en eksegese til oversettelsen, så vel som den viktigste eksegese til Abhisamayālaṃkāra. Han hevdet at teksten oppsummerer alle versjoner på en gang – prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, 25 000 vers, 18 000 vers, 10 000 vers og 8000 vers. Denne fortolkningen har da også vært rådende innenfor den eksegetiske tradisjon i den tibetanske buddhistiske kanon.
Edward Conze innrømmet at korrespondansen mellom tekstens nummererte emner og innholdet i «den store prajñaparamita» «ikke alltid er lett å se» og at det å tilpasse disse emnene «ikke kan gjøres uten å begå vold» mot teksten. Abhisamayālaṃkāra betraktes derfor stort sett som en tekst om «den skjulte meningen» (སྦེད་དོན, Wylie: sbed don) i «den store prajñaparamitasūtraen», med den implikasjon at dens detaljer ikke blir funnet eksplisitt.
Tekstens fravær i Kina Abhisamayālaṃkāra ser ut til å ha vært ukjent i Kina, og er fraværende i den kinesiske buddhistiske kanon. Den kinesiske omreisende oversetteren Xuánzàng (玄奘, 602–664) besøkte under sine reiser det berømte lærestedet i Nālānda. Han foretok også en oversettelse av et enormt Prajñāpāramitābibliotek (般若波羅蜜多經, pinyin: bōrě bōluómì duō jīng) bestående av 16 tekster til kinesisk, som var blitt erhvervet i Sørøst-India like før 643 e.Kr. Xuánzàng visste ikke om Abhisamayālaṃkāra, eller nevner i hvert fall ikke teksten i sine skrifter.
Dens totale fravær i Kina har fått enkelte til å betvile dens alder. Men da må man også betvile alderen på de ulike indiske kommentarer. En enklere forklaring får man hvis man tar tibetanerne på ordet, og godtar at teksten utgjorde en «skjult mening», en esoterisk dimensjon som ikke ble åpenbart for alle.
På 1930-tallet foretok den kinesiske munken Fǎzūn (法尊, 1902–1980), som var en nær venn av aktivisten Tàixū (太虛, 1890–1947), en oversettelse med tittelen 現觀莊嚴論 (xiàn guān zhuāngyán lǘn), for bruk av det sino-tibetanske buddhistiske institutt (漢藏教理院) i Sichuan. Instituttets ledere prøvde å harmonisere buddhismen i Kina og Tibet, og å forbedre relasjonene mellom de tibetanske innbyggerne i Kham og de hankinesiske innvandrerne i det østlige Tibet. Fǎzūn hadde studert pensumet i geshe ved Drepungklosterets kollegium Loseling (Blo-gsal gling), i nærheten av Lhasa. Han hadde muligens også oppnådd den akademiske graden geshe. I 1966, etter den kinesiske borgerkrigen (1927–1950) og ved begynnelsen på kulturrevolusjonen, ble instituttet stengt og definert som «kontrarevolusjonært» av maoistene.
Filosofiske perspektiver
Prajñāpāramitāsūtraene danner basis for Mādhyamaka, «middelveien», en skole innenfor buddhistisk filosofi som mange tibetanere betrakter som det høyeste filosofiske system. Andre skrifter av både Maitreyanātha, Asaṅga og Vasubandhu, danner basis for den rivaliserende filosofiske skolen Yogācāra («Yoga-adepter») eller Cittamātra («bare sinn» eller «bare bevissthet»). Det er derfor kanskje forståelig at Abhisamayālaṃkāra ifølge Gareth Sparham «spaserer tvetydig på grunnen mellom den indiske middelveien og bare sinn ...». Edward Conze samtykker, og tilskriver Abhisamayālaṃkāra «en mellomliggende posisjon mellom Mādhyamika'ene og Yogācārin'ene ...». thumb|Tibetansk portrett av Nāgārjuna, grunnleggeren av det filosofiske systemet Mādhyamaka. Edward Conze oppdaget i Abhisamayālaṃkāra «enkelte slektskap med andre verker av Yogācārin'ene», og foreslo en rekke presise korrespondanser. På samme tid merket han seg at «to av de spesifikke doktrinene til Yogācārin'ene – "lagerhusbevisstheten" og de tre former for egen eksistens (svabhāva), blir ignorert fullstendig».
Den russiske tibetologen og indologen Eugène Obermiller (1901–1935) hevdet på sin side at «det primære filosofiske synspunkt som blir uttrykt i Abhisamayalaṅkāra tilhører den strengeste monisme av ikke-substansialtet og relativitet (śūnyatā) til alle separate elementer som eksisterer, dvs. standpunktet til Mādhyamikaene.» Han anser Abhisamayālaṃkāra som produktet av en interaksjon mellom mahāyāna-buddhismen og den hinduistiske filosofiske skolen Vedānta.
«Yogācāra Svātantrika Mādhyamaka» Forfattere innenfor den tibetanske skolen Gelugpa eller «gulhattene», som følger Butön Rinchen Drup (1290–1364), bekrefter at teksten representerer synspunktet til Prāsaṅgika, som er en underavdeling av Mādhyamaka. De betrakter imidlertid eksegesen til Haribhadra og senere kommentatorer som representative for «Yogācāra Svātantrika Mādhyamaka». I henhold til tibetansk doksografi er denne definisjonen noe kunstig, men den henspiller på en mellomting mellom Mādhyamaka og Yogācāra. Skolene Nyingma og Sakya bekrefter at Abhisamayalaṅkāra inneholder Mādhyamaka-lærdommer, uten dermed å godta Gelugpaenes lære.
Professor Ian Charles Harris (1952–2014) fant det «merkelig» at:
Harris fortsetter å bemerke det «merkelige faktum» at Tsongkhapa var en selverklært Prāsaṅgika. Og det på tross av at han tilegnet skolen for «alle store Mādhyamaka-autoriteter om Prajñāpāramitā» til «Yogācāra Svātantrika Madhyamaka».
John Makransky har hevdet at Abhisamayalaṅkāra ble bygd opp for å påtvinge den store prajñāpāramitāsūtraen et rammeverk og et vokabular som tilhørte Yogācāra. Kommentatoren Ārya Vimuktisena foretok denne Yogācāra-tolkningen av prajñāpāramitā på 500-tallet. I Haribhadras kommentar ser Makransky et forsøk på å «mādhyamika-isere» Abhisamayalaṅkāra. Senere tibetanske kommentatorer følger i grove trekk Haribhadras tolkning.
De åtte erkjennelser og de 70 emner Abhisamayālaṃkāra er inndelt i åtte kategorier, som korresponderer med åtte kapitler. Med unntak av kapittel 8, tilsvarer dette forskjellige «erkjennelser» (alañkāras) som er nødvendige for opplysning. Den åttende kategorien er, ifølge Geshe Jampa Gyatso som presenterer forståelsen til Gelugpa, «den resulterende dharmakāya» mens den åttende «erkjennelse» er «den resulterende opphøyde visdoms dharmakāya». Edward Conze bemerket at disse åtte kategoriene «ikke er funnet noen andre steder».
Inndelingen i åtte nevnes i begynnelsen av teksten:
De åtte kategoriene er igjen oppdelt i tre grupper og 70-72 emner. Eugène Obermiller har sporet denne listen til en manual som er skrevet av Jamyang Shêpa, som også skapte de ulike definisjoner og kategoriavgrensningene som er kjent for tibetanske debattanter. Teksten kan videre deles opp i 1,200 emner.
De tre erkjennelser