thumb|Chrysler-bygningen i New York City (1930) thumb|Plakat for Verdensutstillingen i Chicago (1933) Art deco, en forkortelse av det franske begrepet Arts Décoratifs («dekorativ kunst») er en stilretning innen visuell kunst, arkitektur og produktdesign, som først dukket opp i Paris på 1910-tallet (rett før første verdenskrig),Texier (2012), s. 128. og blomstret i USA og Europa i løpet av 1920-tallet og fram til begynnelsen av 1930-tallet. Gjennom formgivning og design av eksteriøret og interiøret til alt fra store strukturer til små gjenstander, blant annet hvordan folk ser ut (klær, mote og smykker), har Art deco påvirket broer, bygninger (fra skyskrapere til kinoer), skip, passasjerskip, tog, biler, lastebiler, busser, møbler og hverdagsgjenstander, som blant annet radioer og støvsugere.Hillier (1968), s. 12.
Art deco fikk navnet sitt etter verdensutstillingene i 1925: Exposition internationale des arts décoratifs et industriels modernes («Internasjonal utstilling for moderne dekorativ og industriell kunst») som ble holdt i Paris. Benton, Benton & Wood (2003), s. 16. Art deco kombinerte stilene fra modernistiske avantgarde tidlig på 1900-tallet, med det dyktig håndverket fra fransk historisk design, men også noen ganger med motiver hentet fra ikke-vestlige kulturer. Fra begynnelsen var art deco påvirket av de dristige geometriske formene til kubismen og Wiener Sezession (forening for progressive billedkunstnere i Wien ved århundreskiftet); de lyse fargene til fauvismen og Ballets Russes; det oppdaterte håndverket til møblene fra epoken til de franske kongene Ludvig XVI og Ludvig Filip; og de eksotiserte kunststilene fra Kina, Japan, India, Persia, oldtidens Egypt og Mayakulturen.
Da stilen var som mest populær representerte Art Deco luksus, glamour, overflod og tro på sosial og teknologisk framgang. Bevegelsen inneholdt sjeldne og kostbare materialer, som ibenholt og elfenben, foruten også aluminium, rustfritt stål, lakk, intarsia, og sebraskinn. Den djerve bruken av sikksakk- og avtrappede former, og spenstige kurver (til forskjell fra sinuskurvene i art nouveau), chevron-mønstre, og solstrålemotiv. I New York er Empire State Building, Chrysler Building og andre bygninger fra 1920- og 1930-tallet monumenter over stilen.Berenholtz, Richard; Carol Willis (2005): New York Deco. Welcome Books. ISBN 978-1-59962-078-7.
På 1930-tallet, under den store depresjonen, ble art deco gradvis mer dempet, og banet vei for internasjonal stil «International Style | MoMA», The Museum of Modern Art og mid-century modern.«What Is Mid-Century Modern?», Mymove.com Nye moderne materialer ble innført, blant annet forkromning, rustfritt stål og plast. En slankere form av stilen, kalt Streamline Moderne («strømmlinjeformet modernisme»), dukket opp på 1930-tallet, med buede former og glatte, polerte overflater.Renaut, Christophe; Lazé, Christophe (2006): Les Styles de l'architecture et du mobilier, Editions Jean-Paul Gisserot, s. 110–116 Art deco var en virkelig internasjonal stil, men dens dominans endte med begynnelsen av andre verdenskrig og framveksten av de strengt funksjonelle og usminkede stilene innen modernistisk arkitektur og internasjonal stil innen arkitektur som fulgte.Benton, Benton & Wood (2003), s. 13–28. Criticos, Mihaela (2009): Art Deco sau Modernismul Bine Temperat - Art Deco or Well-Tempered Modernism, SIMETRIA. ISBN 978-973-1872-03-2; s. 14, 16. Art deco tapte langsomt terreng i Vesten etter den kom inn i masseproduksjonen, ble latterliggjort som prangende og for å gi et falsk bilde av luksus. Til slutt ble stilen overkjørt av den spartanske holdningen som hersket under den andre verdenskrig. Utenfor Vesten, som for eksempel India, ble stilen en døråpner for modernisme og var i fortsatt bruk langt inn i 1960-tallet. En fornyet interesse for art deco oppsto innen grafisk formgiving på 1980-tallet, hvor stilens sammenheng med film noir og 1930-tallets glamour førte til at art deco ble brukt i reklamen for smykker og moter.
Etymologi
thumb|left|Ornament Victoire av René Lalique (1928) thumb|left|Polsk våpenskjold (uoffisielt) på fasaden til postkontoret i Warszawa, av Julian Puterman-Sadłowski (1934) Art deco har fått sin betegnelse som en forkortelse for Arts Décoratifs, som igjen er tatt fra den internasjonale verdensutstillingen utstillingen Exposition internationale des arts décoratifs et industriels modernes som ble holdt i Paris i 1925, selv om de forskjellige stilene som kjennetegnet den allerede hadde dukket opp i Paris og Brussel allerede før første verdenskrig.
Begrepet Arts Décoratifs ble først brukt i Frankrike i 1858 i tidsskriftet Bulletin de la Société française de photographie. «M. Cunny présente une Note sur un procédé vitro-héliographique applicable aux arts décoratifs», Bulletin de la Société française de photographie, Société française de photographie. Éditeur: Société française de photographie (Paris), 1858, Bibliothèque nationale de France, département Sciences et techniques, 8-V-1012 I 1868 brukte avisen Le Figaro begrepet objets d'art décoratifs om gjenstander laget for scenografien til en forestilling ved Théâtre de l'Opéra. «Enfin, dans les ateliers, on travaille à l'achèvement des objets d'art décoratifs, qui sont très nombreux», Le Figaro, Éditeur: Figaro (Paris), 18. september 1869, no. 260, Bibliothèque nationale de France «L'Art décoratif à Limoges, La Voix de la province : Revue littéraire, artistique, agricole et commerciale, 1862», (1862/04/01 (N1)-1863/01/01 (N12)), Bibliothèque francophone multimédia de Limoges, 2013-220524, Bibliothèque nationale de France «Revue des arts décoratifs (Paris), 1880–1902», Bibliothèque nationale de France, département Sciences et techniques, 4-V-1113 I 1875 erklærte den franske regjering at møbeldesignere, tekstilarbeidere, juvelerer, glassarbeidere og andre håndverkere var å betrakte som kunstnere. I forlengelsen av denne offisielle statusendringen ble École royale gratuite de dessin («Den kongelige frie tegneskole»), som var blitt opprettet i 1766 under kong Ludvig XVI av Frankrike for å trene kunstnere og håndverkere i kunstrelaterte håndverksfag, omdøpt til École nationale supérieure des arts décoratifs («Nasjonal høyere skole for dekorativ kunst»). I 1927 skiftet denne skolen navn til École nationale supérieure des arts décoratifs (ENSAD).
På utstillingen i 1925 skrev den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier en rekke artikler om utstillingen for sitt magasin L'Esprit Nouveau, under tittelen 1925 EXPO. KUNST. DÉCO., som ble slått sammen til en bok, L'art décoratif d'aujourd'hui («Dekorativ kunst i dag»). Boken var et livlig angrep på utskeielsene til de fargerike, overdådige gjenstandene på utstillingen, og på ideen om at praktiske gjenstander som møbler ikke skulle ha noen dekorasjon i det hele tatt; hans konklusjon var at «Moderne dekorasjon har ingen dekorasjon».Le Corbusier (1996), s. 70–81.
Selve begrepet art déco dukket ikke opp på trykk før i 1966, i tittelen på den første moderne utstillingen om emnet, holdt av Musée des Arts Décoratifs i Paris, Les Années 25: Art déco, Bauhaus, Stijl, Esprit nouveau, som dekket en rekke hovedstiler på 1920- og 1930-tallet. Les années "25": art déco, Bauhaus, Stijl, Esprit nouveau, Musée des arts décoratifs. 1966. Begrepet ble deretter brukt i en avisartikkel fra 12. november 1966 av Hillary Gelson i The Times, som beskrev de forskjellige stilene på utstillingen.Poulin, Richard (2012): Graphic Design and Architecture, A 20th Century History: A Guide to Type, Image, Symbol, and Visual Storytelling in the Modern World. Rockport Publishers. ISBN 978-1-61058-633-7; s. 85.
Art deco fikk gyldighet som en bredt anvendt stiletikett i 1968 da historikeren Bevis Hillier publiserte den første store akademiske boken om den, Art Deco of the 20s and 30s. Han bemerket at begrepet allerede ble brukt av kunsthandlere, og siterte som eksempler The Times for 2. november 1966 og et essay kalt «Les Arts Déco» i magasinet Elle i november 1967.Benton, Benton & Wood (2003), s. 430. I 1971 arrangerte han en utstilling ved Minneapolis Institute of Arts, som han beskriver i sin bok The World of Art Deco.Hillier, Bevis (1971): The World of Art Deco: An Exhibition Organized by The Minneapolis Institute of Arts, June–September 1971. E.P. Dutton. ISBN 978-0-525-47680-1. Benton, Charlotte; Benton, Tim; Wood, Ghislaine (2010): Art Déco dans le monde- 1910–39. Renaissance du Livre. ISBN 9782507003906; s. 16–17.
I sin samtid ble art deco merket med andre navn, som «style moderne», «moderne», «modernistisk» eller «style contemporain» (samtidsstil), og ble således ikke anerkjent som en særskilt og homogen stil.
Opprinnelse
Société des artistes décorateurs (1901–1945) Framveksten av art deco var nært forbundet med økningen i statusen til dekorative kunstnere, som til sent på 1800-tallet ble ansett som kun håndverkere. Begrepet arts décoratifs (kunstdekoratører) var i bruk i 1858, Gerlinger, Marion (4. mai 2022): «Arts Décoratifs: the history of Art Deco», Linearity og fikk status i 1875 da det ga designere av møbler, tekstiler og annen dekorasjon offisiell status. Société des artistes décorateurs («Foreningen av dekorative kunstnere»), eller SAD, ble grunnlagt i 1901, og dekorative kunstnere fikk de samme rettighetene til rettighetsopphav som malere og skulptører. En lignende bevegelse utviklet seg i Italia. Den første internasjonale utstillingen som utelukkende er viet dekorativ kunst, Esposizione Internazionale d'Arte Decorativa Moderna, ble holdt i Torino i 1902. Flere nye magasiner viet dekorativ kunst ble grunnlagt i Paris, blant annet Arts et décoration og L'Art décoratif moderne. Seksjoner for dekorativ kunst ble introdusert i de årlige salongene til Sociéte des artistes français, og senere i Salon d’automne. Fransk nasjonalisme spilte også en rolle i gjenoppblomstringen av dekorativ kunst, da franske designere følte seg utfordret av den økende eksporten av rimeligere tyske møbler. I 1911 foreslo SAD en stor ny internasjonal utstilling av dekorativ kunst i 1912. Ingen kopier av gamle stiler ville være tillatt, kun moderne verk. Utstillingen ble utsatt til 1914; og deretter, på grunn av krigen, til 1925, da den ga navn til hele familien av stiler kjent som «Déco». Benton, Benton & Wood (2003), s. 165–170.