Kosovos frigjøringshær eller UÇK (albansk: Ushtria Çlirimtare e Kosovës) opererte i og utenfor Kosovo på 1990-tallet. Den spilte en viktig rolle i Kosovokrigen som ble etterfulgt av uavhengighet for Kosovo. Flere sentrale personer i UÇK ble ledende politikere i Kosovo. thumb|UÇK, også kjent som Kosovo Liberation Army (KLA), innledet i 1997 væpnede angrep på serbisk politi i Kosovo og ble i 1998 den dominerende aktøren på kosovoalbanske side. Bakgrunn Etniske albanere utgjorde majoriteten i Kosovo og drev fra 1989 en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av Ibrahim Rugova. Motstandskampen hadde bakgrunn i at Kosovo ble innlemmet i Serbia i 1912 og deretter inngikk i Kongeriket Jugoslavia; etter en betydelig autonomi fra slutten av Josip Broz Titos styre ble autonomien innskrenket under Slobodan Milošević. Det var etter 1912 tilløp til væpnet motstand fra etniske albanere som anså det serbiske styret som en kolonisering. Under Kroatiakrigen og Bosnia-krigen styrte Milošević strømmen av etniske serbere som flyktet fra krigssonen mot Kosovo, noe som økte spenningen i provinsen. Etter Daytonavtalen stasjonerte Milošević mye av sikkerhetsstyrkene i Kosovo. I løpet av 1990-tallet var det tautrekking mellom ulike fraksjoner i Kosovo om uavhengighet skulle søkes gjennom voldelige eller ikke-voldelige metoder. Rugovas arbeid ledet ikke til noen innrømmelser fra sentralregjeringen i Beograd og heller ikke internasjonal støtte for Kosovos uavhengighet. Etter de blodig krigene i Bosnia og Kroatia sluttet de fleste kosovoalbanere opp om Rugovas linje, mens noen grupper, blant annet i eksilmiljøene i Tyskland og Sverige, avfeide Rugova som serbisk agent. En liten gruppe menn øvde geriljakrig i en leir i Labinot i Albania. Eksilmiljøene samarbeidet også med yngre radikale inne i Kosovo, blant andre Hashim Thaci.

Oppbygging av UÇK

I 1992 startet den lille gruppen med i base i Labinot en rekke angrep på serbisk politi og sivile i Kosovo. Gruppen ble straks kategorisert som en terrororganisasjon av den serbiske staten, og etter en del angrep ble den satt på USAs liste over terrorgrupper.SCOTT, Peter Dale (2003): Drugs, Oil and War. Rowman & Littlefield. Lanham, USA. side 29 UÇK ble stiftet i 1992 samtidig med Bosnia-krigen. Kjernen var gamle hardhauser som Adem Demaci, unge studenter somHashim Thaci, radikale i eksil som Jashar Salihu, og klanledere/småbanditter som Adem Jashari. UÇK var et svar på serbisk nasjonalisme under Slobodan Milošević som utnyttet Kosovos status serbisk hjemland.

Under Milošević mistet provinsen mistet sitt selvstyre, mange kosovoalbanere ble fengslet og flere hundre aktivister og intellektuelle ble fengslet. Under Rugovas ikke-voldelige motstand ble det etablert en parallell offentlig administrasjon inkludert egne skoler og helsevesen. UÇK hadde i utgangspunkt minimal støtte i befolkning og hadde ikke noe apparat. Med Dayton-avtalen, som ikke tok hensyn til Kosovoalbanernes ønske om få selvstyre gjenopprettet, tapte den ikke-voldelige motstanden.

I 1997 sto UÇK fortsatt oppført som terrororganisasjon på USAs lister. President Bill Clintons spesialutsending til Balkan, Robert Gelbard, uttalte at UÇK var en terrororganisasjon.Moran, M. (ed.) (2006): Terrorist Groups and Political Legitimacy . Rapport publisert av det amerikanske Council on Foreign Relations Gruppen har aldri blitt fjernet fra terrorlisten, men samarbeidet tett med USA gjennom CIA på slutten av Kosovo-krigen."Al Qaeda's Balkan Links", The Wall Street Journal Europe, 1. november 2001 Det finnes bevis fra pålitelige kilder for at representanter fra UÇK hadde møter med de amerikanske, britiske og sveitsiske etterretningstjenestene i 1996 og trolig også flere år tidligere.Time Judah (2002): Kosovo: War and Revenge. Yale University Press. New Haven, USA. side 120 Den britiske avisen The European skrev også at «tyske sivile og militære etterretningstjenester har bistått med trening og våpen til gruppen for å bedre tysk innflytelse på Balkan».Roger Fallgot (1998): "How Germany Backed KLA", i The European, 21-27 september. sider 21-27.

Kosovos frigjøringshær (UÇK) sprang ut av LPK (Lëvizja Popullore e Kosovës, «Kosovos folkebevegelse»), et marxistisk og nasjonalistisk parti.Robert Elsie (2011). Historical Dictionary of Kosovo. Historical Dictionaries of Europe 79. Scarecrow Press. , side 138 UÇKs opphav kan spores til de politiske urolighetene tidlig på 1980-tallet. Hashim Thaçi var blant de sentrale personene i UÇK fra tidlig 1990-tall og ble politisk leder i 1999. På et hemmelig møte i Drenica i 1993 ble en firemannsgruppe i LPK utpekt til å forberede geriljakrig. Selv innenfor LPK var det få som før 1996-1997 visste hva som ble forberedt. UÇK hadde i begynnelsen lite tilgang på våpen og inne i Kosovo besto mye av arbeidet med rekruttering av «sovende» sympatisører som var klare til å gripe til våpen og ta kontroll over sin landsby. I perioden 1993-1995 ble en og annen politimann skutt ned og UÇK tok på seg ansvaret. Tidlig i 1998 ble UÇK stadig mer synlig gjennom slike angrep mot politiet fulgt av rask tilbaketrekning.

Ramush Haradinaj (født 1968) var en annen sentral leder. Han oppholdt seg lenge i Sveits der han trente geriljakrig, og på 1990-tallet snek han seg over grensen fra Albania og organiserte treningsleirer for UÇK. Haradinaj hadde tidligere tjenestgjort i den jugoslaviske hæren og i den franske fremmedlegionen. Han hadde kommandoen over Dukagjin-området og ble ansett som den mest kompetente kommandanten i UÇK.

Mange kosovoalbanere i USA og Vest-Europa bidro med økonomiske støtte gjennom et «hjemlandsfond». Denne finansieringskildene var UÇKs viktigste og utgjorde flere titalls millioner dollar årlig. En del av finansieringen kom trolig fra organisert kriminalitet inkludert narkotikasmugling fra Tyrkia. UÇKs ledere avviste enhver forbindelse med kriminell virksomhet. UÇK mottek en del våpen fra Midtøsten, men lederne uttalte at de avviste islamistiske fundamentalister noe som etterhvert førte til våpentilførselsen fra Midtøsten stanset.

I 1996 ble serbisk politi og sivile etniske serbere angrepet av kosovoalbanere. I 1997 dukket UÇK opp og tok på seg ansvaret for angrep på serbisk politi. I januar 1997 ble tre medlemmer av UÇK skutt og drept av politiet. UÇK hadde i utgangspunktet sværte lite tilgang på våpen og ammunisjon inntil våren 1997 da Albania kollapset i en bankkrise og statsapparatet sluttet å fungere. Albanerne var rasende på president Sali Berisha og myndighetenes våpenlager ble brutt opp mens hæren gikk i oppløsning og politiet flyktet. På kort tid var det tilgang på hundretusen khalasjnikover til 10 dollar hver. Sammenbruddet i Albanias statsapparat ga tilgang til tusenvis av våpen og UÇK ny mulighet til å bevæpne seg (primært med lette våpen). Tiltagende misnøye med Rugovas linje førte i 1997 til bedre rekruttering og finansiering til UÇK. Det vekte oppsikt da maskerte UÇK-menn i november møtte opp i en begravelse. Senhøsten 1997 besto UÇK av et par hundre mann.

I 1998 fremsto UÇKs som den ledende politiske gruppe i Kosovo, og Rugova hengte seg på UÇKs offensive strategi for ikke å bli skjøvet helt ut og i verste fall definert som forræder med fare for eget liv. I desember 1992 kom USAs president George H. W. Bush med en klar advarsel: I tilfelle serbisk bruk av våpen ved konflikt i Kosovo ville USA være klare til å bruke militærmakt mot serbiske styrker i Kosovo og i Serbia ellers. Clinton gjentok advarselen i 1993. Det politiske kaoset i Albania våren 1997 førte til en strøm av lette våpen inn i Kosovo og UÇK innledet et åpenlyst væpnet opprør med sikte på å frigjøre etniske albanere i Kosovo (og i Makedonia) for å slutte seg til et «Stor-Albania». USAs utsending Robert Gelbard møtte Milošević 23. februar 1998 og erklærte deretter at UÇK «without any question is a terrorist group» og USA sterkt fordømte terrorisme i Kosovo. Statlige valg og institusjoner ble boikottet og separate albanske institusjoner opprettet. Mange albanere flyktet i denne perioden til utlandet, blant annet til Norge. Fra 1996 av startet den albanske Kosovos frigjøringshær å angripe serbisk politi. I 1997 demonstrerte studenter ved Universitetet i Priština blant annet for rett til bøker på eget språk, noe som ble slått ned av serbisk politi.

Bislim Zyrapi var under Kosovokrigen leder for UÇKs militærstab. Han deltok som brigadekommandant for den muslimske militisen i Bosnia-krigen 1992-1995. Hashim Thaci var den politiske lederen under krigen. Azem Syla (født 1951) antas å ha vært øverstkommanderende for UÇK under krigen. Den tidligere fotballstjernen Suleiman Sulemi hadde en uklar rolle sentralt i UÇK. Eulex, EUs politistyrke i Kosovoa, arresterte i 2017 Syla for korrupsjon.

Kosovokrigen

Ifølge Le Monde Diplomatique ble UÇK utrustet og lært opp av den tyske etterretningstjenesten som også hadde vært involvert i opplæring av kroatisk milits noen år tidligere. Personell fra Tysklands militære spesialstyrker (Kommandos Spezialkräfte) sto for den praktiske opplæringen, skaffet våpen og de svarte uniformene som skal ha blitt hentet fra lageret etterlatt av Stasi, DDRs sikkerhetspoliti. I løpet av 1998 innledet USA og NATO kontakt med UÇK og bestemte seg for å støtte organisasjonen. Sunday Telegraph meldte 18. april 1999 at UÇK fikk bistand av leiesoldater fra det amerikanske firmaet Military and Professional Resources International. Britiske SAS drev våren 1999 opplæring UÇK på albansk side av grensen. UÇKs hadde stort sett lette håndvåpen (som AK-47 «Kalasjnikov» og rakettdrevet granat) og taktikken besto i stor grad av raske angrep (ofte bakhold) mot serbiske styrker fulgt av rask tilbaketrekking. I 1998-1999 fremsto UÇK klønete med uklar organisering og flere fraksjoner, samtidig som de stadig overrasket den serbiske ledelse og vesten med effektivitet og evne til å hente seg inn. De bygget i 1998 opp lager av våpen og ammunisjon med sikte på forventede kamper våren 1999, disse lagrene gikk tildels tapt under trefninger i vinteren 1998-1999 og våren 1999 klaget UÇKs ledelse over konstant knapphet på ammunisjon. De serbiske styrkenes strategi baserte seg særlig på å fordrive sivilbefolkningen slik at UÇK skulle miste støtte fra sivilbefolkningen samt å skape en logistisk forstyrrelse. Sokol Bashota i UÇKs politiske ledelse innrømmet at strategien i stor grad virket fordi det var for lite mat og annen hjelp, og UÇK selv hadde små muligheter til å bistå. I april 1999 kontrollerte UÇK en korridor fra Tropaje i Albania til nær byen Junik inne i Kosovo. I april 1999 begynte albanske myndigheter å støtte UÇK-geriljaen direkte ved å gi dem lastebiler og ammunisjon. UÇK hevdet at de under kampene våren 1999 ikke fikk støtte fra vestlige land.

Opptrapping våren 1998 Tidlig i 1998 trappet UÇK opp angrepene på politiet og andre offentlige mål i den hensikt å provosere motaksjoner fra regimet. Strategien lykkes godt: En runddans av angrep og motangrep økte oppslutningen om UÇK og skjerpet kosovoalbanernes gruppefølelse. Rekrutteringen til UÇK økte sterkt og det samme gjorde pengetilstrømmingen.Brubaker, R. (2004). Ethnicity without groups. Harvard University Press. UÇK angrep politibiler og drepte antatte kollaboratører. I løpet av februar 1998 hadde politiet trukket seg ut av mesteparten av Drenica. Fire serbiske politimenn ble drept i et attentat 28. februar 1998. Politiet angrep 4. mars i landsbyen Donji Prekaz en eiendom tilhørende Adem Jasheri (som flere år tidligere hadde drept en politimann), og 58 personer ble drept hovedsakelig Jasheris slektninger.