thumb|Russiske krigsfanger i fangeleir på Saltfjellet, ved frigjøringen etter andre verdenskrig i mai 1945. Ukjent fotograf. Fra bladet Aktuell nr. 1, juni 1945.
Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig bestod av om lag 102 000Tallene er usikre, men synes å variere mellom 99 ' og 102' krigsfanger, østarbeidere, tvangsarbeidere og sivile - som ble transportert til Norge av den tyske krigsmakten under 2. verdenskrig. De bygde festningsanlegg, aluminiumsverk, veier og jernbaner; de arbeidet med vedhogging og i fiskeindustrien. Mange døde av sykdom eller underernæring eller de ble drept. Mange ble henrettet for bagateller. Et stort antall døde i to katastrofale skipsforlis, forårsaket av allierte flyangrep.
Dette er et faktum: Antallet døde sovjetiske tvangsarbeidere på norsk jord er langt større enn det totale tap av norske liv, ute og hjemme, sivile og militære, til sammen. Marianne Neerland Soleim: Sovjetiske krigsfanger i Norge under andre verdenskrig. I tidsskriftet "Fortid" 2007: 2. web.archive.org www.abcnyheter.no besøkt 5.1.2026
thumb|Botn krigsfangeleir ved Rognan i Saltdal kommune. På dette stedet ligger fremdeles Blodveien, Nordlandsbanen og en krigskirkegård. Foto: Blodveimuseet. De ble kalt russerfanger av nordmenn under krigen, slik betegnes de fremdeles av enkelte. Men de var fra Sovjetunionen og representerte minst 16 av de sovjetiske republikkene og autonome republikker. Mange var fra Ukraina. Den korrekte betegnelsen er sovjetiske krigsfanger.Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 9
Det store flertall var soldatkrigsfanger, men noen var sivile; 7 000 såkalte østarbeidere ble sendt til Norge. De fleste var menn, men 1 800 østarbeidere var kvinner og barn.Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 23
Om lag 13 700 av de sovjetiske fangene døde og ble gravlagt i Norge.
Sett på bakgrunn av disse tørre fakta er det påfallende hvor lite norske historikere har skrevet om de sovjetiske fangene de første 50 år etter krigen. En yngre historiker som hevder dette er Ole-Jacob Abraham.
Krigsfangene left|mini|Lykkefuglen var en tradisjonell trefigur i Nordrussland.
Tyske myndigheters bruk av krigsfanger som tvangsarbeidere under 2.verdenskrig er et stort og viktig tema, og historikernes undersøkelser er bare såvidt begynt. Vi vet nå at mer enn 7 millioner militære krigsfanger fra alle de allierte nasjoner ble brukt som tvangsarbeidere i bygging av fangeleirer, veier, jernbaner og i gruvevirksomhet, tømmerhogst, jordbruk og industri. Forskningen på dette temaet tok først (1980-tallet) utgangspunkt i kravene om erstatning fra de berørte, deretter mer detaljert om de ulike aktørenes roller og betydningen for krigens gang. Wehrmachts soldater og offiserer var ikke alltid korrekte profesjonelle soldater, dette viste seg særlig på Østfronten; de var grundig indoktrinert av nazi-propagandaens raseteorier. Ikke bare jødene, men også slaviske folkeslag ble plassert i kategorien «Untermenschen». Dette fikk stor betydning for kampene på østfronten, som fra tysk side var en utslettelseskrig. Vanlig militære prinsipper og praksis ble lagt til side. Av betydning var det også at Sovjetunionen ikke hadde ratifisert Genève-konvensjonen; det betød at sovjetiske soldater sto uten formelle rettigheter som krigsfanger.Prisoners of War and Forced Labour. Histories of War and Occupation. ed. by Marianne Neerland Soleim. Cambridge Scholars Publishing, Newcastle upon Tyne 2010. vi, 247 pp.
Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941. Tyske tropper gjorde raske framstøt mot øst, og sovjetiske styrker ble lett omringet i knipetangsmanøvere. Det ble på kort tid tatt store mengder sovjetiske krigsfanger. Nazistenes mål med invasjonen var ikke bare militær seier over motstanderen. Sovjetunionen skulle tilintetgjøres, områdene i øst skulle utnyttes, utbyttes og koloniseres. Innbyggerne i øst, de slaviske folk, var ansett som en "mindreværdig" rase og skulle utryddes. De var i beste fall tiltenkt en rolle som rettsløse slavearbeidere. I løpet av hele krigen ble 5,7 millioner sovjetiske soldater tatt til fange. Da krigen var over, fire år seinere, var 3,3 millioner av disse døde.Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 10-11
Partifunksjonærer, ledende personligheter, jøder og asiater skulle skilles ut fra de andre fangene, sendes i konsentrasjonsleirer og drepes. Men drapene på krigsfanger var ikke begrenset til dette. I 1941 og -42 var regelen den at sovjetiske krigsfanger skulle henrettes. Det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd og slaktekniv. Mange var også offer for eksperimenter med gass som drapsvåpen.Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 12 -15
De 10 000 sovjetiske krigsfangene som bygde IG Farbens industrianlegg i Monowitz fra 1941 og utover var de første som ble tatt livet av med gassen Zyklon B – som det første forsøk på industriell henrettelse av store mengder mennesker.Prisoners of War and Forced Labour. Histories of War and Occupation. Ed. by Marianne Neerland Soleim. Cambridge Scholars Publishing, Newcastle upon Tyne 2010. VI, 247 pp.
Først i 1942–1943 ble krigsfangene i større grad satt i tvangsarbeid. Selv om de ble behandlet dårlig ga det faktisk større muligheter til å overleve.Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 16
Overløpere Mange soldater i den røde hær støttet ikke landets kommunistregime. Disse kunne la seg overtale til å kjempe mot Sovjetunionen. Slike overløpere begynte nazistene å eksperimentere med. I 1942 ble det dannet en tyskvennlig russisk frigjøringshær som skulle delta i nedkjempelsen av sovjetregiment, ledet av Andrej Andrejevitsj Vlasov. I løpet av krigen ble over en million krigsfanger vervet til tysk tjeneste. Også i Norge drev Vlasovs offiserer en vervekampanje for å hente krigsfanger ut av leirene og sende dem til Østfronten i tysk uniform.
Tvangsarbeidere i Norge, antall og kategorier thumb|Krigsfanger i arbeid på Blodveien. Hvor mange var de sovjetiske fangene? De tyske fangearkivene ble overlatt til Sovjetunionen, og forskning i Russland viser at 84 775 sovjetiske fanger ble repatriert i 1945. Av disse var 77 812 krigsfanger. Krigsgravtjenesten har registrert 12 678 sovjetiske krigsgraver i Norge. Antallet sivile tvangsarbeidere, østarbeidere, som ble hjemsendt var 6 963. Det totale antall sovjetiske tvangsarbeidere var større enn 99 443. En regner i dag med at fra august 1941 til 1944 ble det sendt 95 000 sovjetiske krigsfanger og 7 000 sivile sovjetborgere til Norge.Bjørn Bratbak: Svensgrunnen 12. april 1943 - uskyldige måtte ofte lide. Norsk Tidsskrift for Sjøvesen - Nummer 8. 2000. s 43.
Tyskerne sendte også krigsfanger og sivile tvangsarbeidere fra andre land enn Sovjetunionen til Norge. De som ble behandlet mest brutalt var jugoslavene. 4 113 jugoslaver, de fleste serbere, ble ikke betraktet som krigsfanger; de var partisaner. 2 360 av dem døde og dødsprosenten var 57. De var politiske fanger under SS til 1943 da Wehrmacht overtok. Jugoslavene var sendt til Norge for å tilintetgjøres.Norsk krigsleksikon. 1940 – 45, 376, 229-230
Det var ca. 9 100 polakker i Norge, og av disse var 1 700 krigsfanger og 7 400 sivile tvangsarbeidere. I tillegg var det sivile tvangsarbeidere fra mange land i Europa, blant annet var det 2 200 franske borgere blant dem.
Fangeleirene i Norge
thumb|Russerveien på Skåetangen ved Verdens Ende på Tjøme i Færder kommune. Veien førte til en tysk lyskasterstilling utenfor Torås fort. Ifølge databasen kulturminnesoek er dette en tidlig bruk av sovjetiske krigsfanger som arbeidskraft i Norge. I dag er veien et kulturminne og en del av kyststien i Færder nasjonalpark. thumb|Stokk av eik med "Norwegen" skåret inn. Har tilhørt en tysk vaktsoldat og ble brukt til å pryle fanger. Gjenstanden tilhører Aust-Agder museum og arkiv i Arendal. Hovedartikkel: Okkupasjonsmaktens fangeleirer og fengsler i Norge Tvangsarbeiderne ble satt i arbeid for å bygge riksvei 50 (i dag E6), Nordlandsbanen og Polarbanen, flyplasser, festningsanlegg, gruvearbeid, bygging av aluminiumsverk og i fiskeindustrien.Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 17 Arbeidene var i stor grad organisert innen Organisasjon Todt.
Det ble transportert fanger til Norge både fra nordfronten og fra polske havner. Allerede 4. august 1941 kunne de første sovjetiske fangene observeres i Kirkenes. Noen dager senere var to skip på vei fra Stettin til Nord-Norge, hver med 800 fanger ombord. De ble sendt til Narvik for å bygge vei, og til arbeid på AS Nordags bedrift i Glomfjord, der det skulle produseres aluminium for tysk krigsindustri.
Det ble opprettet fire store hovedleirer (Stalag) for de sovjetiske fangene: På Jørstadmoen (Stalag 303) ved Lillehammer, på Sagen ved Alta (Stalag 330) (i 1944 flyttet til Beisfjord ved Narvik), i Drevja (Stalag 380) på Oppdal og (Stalag 322) på Elvenes ved Kirkenes. Fangene ble plassert i 500 ulike leirer, fra Kristiansand i sør til Kirkenes i nord. Ved krigens slutt var det 284 leirer i tillegg til de fire hovedleirene. Omkring 75 000 av fangene var plassert fra Nord-Trøndelag og nordover. Det var 30 000 i Nordland, der store vei- og jernbaneprosjekter var satt i gang. Det var også her forholdene var dårligst, og dødeligheten størst.
I brakkene lå fangene i køyesenger uten madrasser, tre og tre i høyden. Omkring leirene var det flere lags piggtrådgjerder. Det var også vakttårn med lyskastere.
Arbeidstiden i leirene var ti timer daglig, fra klokken 07.00 til 17.00. Påkledningen var dårlig, matrasjonene var små. Underernæring var utbredt. 8–9 % av fangene var syke og ute av stand til å arbeide. Noen hadde tuberkulose, andre akutt gastritt. De ble ofte utsatt for fornedrende og brutal behandling av vaktmannskapene. Slag og mishandling var vanlig. Rømning ble straffet med døden.Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 18-19
Tyskerne to grusom hevn når noe hendte. Ved Maberg steinknuseri på Lista kom en russisk fange og en tysk soldat i klammeri med hverandre. Russeren greip pigghakka og slo tyskeren i hodet så han døde på flekken. Tyskerne hevnet seg ved å skyte 8 uskyldige russere samt gjerningsmannen. Dette hendte ved månedsskiftet juli - august 1942.
Kontakten med nordmenn thumb|Plakat fra Hammerfest med ordrer til sivilbefolkningen fra byens politimester. Enhver kontakt med sovjetrussiske fanger er forbudt. Den som trosser dette stilles for krigsrett. Sympatiytringer overfor fienden eller fangene trekker de alvorligste følger med seg for befolkningen. thumb|left|Skrin laget av halm. Gave fra en sovjetisk fange på Møvik fort ved Kristiansand til en nordmann som hjalp ham.
All kontakt mellom sivile nordmenn og de sovjetiske fangene var forbudt, ifølge en forordning utstedt av Josef Terboven fra september 1941. Kontakt med fanger ble straffet med fengsel, bøter eller tukthus.Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 396 - 397
Det kom aldri noe opprop fra Hjemmfronten eller regjeringen i London om å hjelpe de sovjetiske krigsfangene. Likevel fikk de hjelp av det norske folk. Denne hjelpen var basert på enkle menneskelige reaksjoner fra dagliglivet. Når mennesker var i så stor nød som de sovjetiske krigsfangene sto mange opp for å hjelpe. I lokalsamfunn der det var fangeleirer så lokalbefolkningen fangene mer eller mindre daglig. De marsjerte ut fra leirene om morgenen til en arbeidsplass og tilbake på ettermiddagen. Noe av kontakten foregikk også gjennom piggtrådgjerdene.Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 509 -510