Henriette Wegner (født Seyler; 1805–1875) var en norsk forretningskvinne, godseier, trelasthandler, bankierarving, filantrop og en av de tidligste kvinnesakspionerene i Norge. Hun etablerte i 1850 Norges første kvinneorganisasjon sammen med sin venninne Hedvig Maribo og deres arbeid for fattige gravide og mødre kan anses som starten på en organisert kvinnebevegelse i Norge. Hun var gift med industrimagnaten Benjamin Wegner.
Henriette Seyler ble født i byrepublikken Hamburg og tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg, en av bystatens ledende familier. Hun var medeier i sin families bank, Berenberg Bank, som hennes forfedre fra Antwerpen grunnla i 1590 etter å ha kommet som protestantiske religionsflyktninger fra De spanske Nederlandene til Hamburg. Faren L.E. Seyler ledet Berenberg-firmaet i nesten femti år og var en ledende politiker i Hamburg i årene rundt Napoleonskrigene, som medlem av byregjeringen. Henriettes mormor Elisabeth Berenberg ble enearving til Berenberg Bank da mennene i familien døde ut og i 1790 også partner i banken, som første og hittil eneste kvinne. Henriettes sveitsiske farfar Abel Seyler var en av opplysningstidens viktigste europeiske teaterledere, kjent for å ha popularisert Sturm und Drang-bevegelsen. Hun vokste opp i en liberal, republikansk og kosmopolitisk familie med slektninger og handelsforbindelser i London, Italia, Portugal og Sør-Amerika, og bl.a. nederlandske, sveitsiske og italienske røtter. Hamburg var under fransk napoleonsk styre i hennes barndom og hun var i noen år fransk statsborger før Hamburg igjen ble en selvstendig bystat.
Som attenåring ble hun i 1824 gift med Jacob Benjamin Wegner, som hadde flyttet til Norge som direktør og medeier i Blaafarveværket to år før. Det unge paret bosatte seg på Fossum hovedgård ved Blaafarveværket. Som attenåring ble hun dermed den ubestridte førstedamen i et gruvesamfunn rundt det som ble Norges største bergverk; ektemannen ble av samtidige omtalt som «en Konge hvis mindste Vink var en Lov for alle der stode i Forbindelse med Værket», men også som rettskaffen, hjelpsom og ansvarsbevisst overfor sine ansatte. Familien Wegner flyttet til Christiania i 1830-årene og bosatte seg på Frogner Hovedgård i 1836. I deres eierperiode utviklet de Bernt Ankers gamle barokkhage til romantisk landskapspark, slik Frognerparken fremstår idag. Mannen hadde også eierinteresser i Hassel Jernværk og Hafslund hovedgård. Etter ektemannens død overtok hun hans trelastfirma Benj. Wegner og eiendommer, og ble hovedeier i Hafslund hovedgård med omfattende sagbruksbruksomhet og 340 000 dekar skog i Østfold og Østerdalen. Hun overtok også Frognerseteren med en del av Nordmarka (Frognerseterskogen) og lystgården Dronninghavn på Bygdøy. Hun og barna solgte Frognerseteren til familievennen Thomas Heftye som utviklet eiendommen som sentrum for skigåing og oppførte det første Tryvannstårnet. Hun var i mange tiår en av hovedstadsområdets ledende damer og i årene etter mannens død en av Norges mest formuende kvinner.
Henriette Wegner arbeidet i flere tiår for Christianias bostedsløse og vanskeligstilte kvinner. Hun var sentral i den aller tidligste kvinnebevegelsen i Norge og det sosiale arbeidet som gikk forut for den politiske kvinnebevegelsen. Hun var med i Understøttelsesselskabet for Husarme siden starten i 1838 og satt i styret i 20 år. Rundt 1843 ble hun kjent med Hedvig Maribo, som kom til Norge fra Wien og som ble en nær venn og samarbeidspartner i en rekke foreninger. Deres felles arbeid i Understøttelsesselskabet fikk Wegner, Maribo og fire andre kvinner i 1850 til å stifte Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse, som arbeidet for fattige gravide og mødre og der Wegner var en av foreningens «direktricer». Wegner og hennes fem medstiftere skrev at de gjennom arbeidet i Understøttelsesselskabet hadde lært «menneskelige Lidelser af ethvert Slags at kjende». De mente ingen var så trengende som fattige, gravide kvinner, og appellerte til kvinnelig solidaritet og til kvinner som samfunnsborgere. Wegner og Maribo var i 1862 medstiftere og styremedlemmer i en forening som hadde som formål å «fremme Udviklingen af Kvindernes Arbeide». Samarbeidet deres ble for Maribo starten på et omfattende engasjement som kulminerte med Kristiania Læseforening for Kvinder. Wegner etablerte også et legat for bostedsløse.
Wegners engasjement for kvinnesak og sosialt arbeid var forankret i en borgerlig-liberal tradisjon preget av opplysningstidens idealer om fornuft, ansvar og gradvis samfunnsforbedring. I borgerrepublikken Hamburg i hennes barndom så eliten på seg selv som rasjonelle, opplyste og moderne. Wegners filantropiske arbeid kan derfor forstås som et uttrykk for tidlig liberal reformtenkning, der kvinners rolle som samfunnsborgere ble utvidet innenfor rammen av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner. Henriette Wegners paviljong i Frognerparken var en bryllupsgave til henne og brukes idag som kunstgalleri. En av Blaafarveværkets koboltgruver, «Henriette Grube», minner også om henne. Frognerparkens venner omtalte henne som en sterk kvinne med et stort hjerte og en tydelig posisjon i norsk historie. Blant hennes seks barn var kvinnesakspionéren Henriette Pauss, som sammen med sin mann B.C. Pauss eide og ledet Nissens Pikeskole og var sentral i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning. Hun har etterkommere i familiene Wegner, Paus og Nørregaard.
Liv og virke Bakgrunn og oppvekst i Hamburg (1805–1824)
Henriette Seyler, i familien også kalt Jette, ble født i byrepublikken Hamburg, der all viktig pengehandel i Nord-Europa foregikk på den tiden. Hun var yngste datter av mangeårig leder og hovedeier i Hamburgs eldste bank (Berenberg Bank; formelt Joh. Berenberg, Gossler & Co.) L.E. Seyler og Anna Henriette Gossler.
På hele 1800-tallet var morsslekten Gossler regnet som en av bystaten Hamburgs to fremste familier, ved siden av sine nære slektninger, familien Amsinck, som Henriette også var etterkommer av. Richard J. Evans beskriver familien Gossler som en av Hamburgs «store handelsfamilier».Richard J. Evans, «Family and Class in Hamburg», i D. Blackbourn (red.), The German Bourgeoisie, s. 122, Routledge, 1993 Gossler Islands i Antarktis er oppkalt etter familien. Hennes familie har blitt omtalt som såkalt «pengeadel». Hamburg var strengt republikansk, men hadde likefullt sin egen borgerlige elite. Den var utpreget urban, merkantil og internasjonalt orientert, og så seg selv som rasjonell, opplyst og moderne. Hennes familie hadde et stort internasjonalt nettverk, med slektninger og handelsforbindelser i London, Italia, Portugal og Sør-Amerika.
Faren L.E. Seyler var sønn av den berømte teaterlederen Abel Seyler. Slekten Seyler var opprinnelig en patrisierfamilie og kalvinistisk presteslekt fra Basel i Sveits, men Henriettes farfar hadde dratt til Hamburg og etablert seg som bankier, før han fra 1760-årene brøt over tvert med forretninger og innledet en omflakkende tilværelse som teaterdirektør ved tyskspråklige hoff og teatre i Europa med sitt omreisende teaterkompani, Seylersche Schauspiel-Gesellschaft, et av samtidens mest anerkjente, nyskapende og litterært ambisiøse teaterkompanier i Europa som spilte en avgjørende rolle i Sturm und Drang-perioden og utviklingen av en seriøs tyskspråklig teater- og operatradisjon. Farfaren Abel Seyler var gift i andre ekteskap med Friederike Sophie Seyler, samtidens mest kjente kvinnelige skuespiller i Europa. Friederike Sophie Seyler var også kjent for sitt syngespill Oberon eller Alvekongen (eller Huon og Amanda), som ble satt opp av Emanuel Schikaneders teater og etablerte deres tradisjon for eventyroperaer, og også var en av inspirasjonene for Tryllefløyten.
Henriettes far ble født i Hamburg, men vokste opp hos morbroren, naturforskeren J.G.R. Andreae i Hannover, etter at moren døde og faren innledet sitt omreisende teaterliv. Han begynte som lærling i handels- og bankierfirmaet Berenberg i Hamburg som 17-åring i 1775, ble medeier da han i 1788 giftet seg med den eldste datteren av firmaets eiere Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg – Henriettes besteforeldre – og ble firmaets leder i 1790. Mormoren Elisabeth Berenberg tilhørte en opprinnelig nederlandsk familie fra Antwerpen som grunnla handelshuset Berenberg i Hamburg i 1590. Elisabeth hadde blitt enearving til Berenberg-firmaet da hennes eneste og kanskje sinnslidende bror Rudolf døde tragisk i Sør-Amerika i 1768, 20 år gammel. Historikeren Percy Ernst Schramm skrev at Elisabeth var noe «forkrøplet» og ble kalt «skeive Lisbeth», men at hun var intelligent, kultivert og omtenksom. Hun behersket en rekke språk, herunder latin. Samme år som broren hennes døde, giftet faren hennes Johann Berenberg bort 19 år gamle Elisabeth til sin medarbeider Johann Hinrich Gossler, nylig hjemvendt fra læreår i Cádiz i Spania. Dette fornuftsekteskapet ble likevel svært lykkelig. Da Gossler døde i 1790 og Elisabeth ble enke bare 41 år gammel, ble hun den første kvinnelige partneren i Berenberg Bank. Schramm beskrev henne som «en Maria Theresia i miniatyr» og «en praktisk kvinne, som helt til slutten styrte familien sin med uforminsket vitalitet.»Percy Ernst Schramm, Neun Generationen: Dreihundert Jahre deutscher Kulturgeschichte im Lichte der Schicksale einer Hamburger Bürgerfamilie (1648–1948), bd. 1, Göttingen, 1963.«Johann Hinrich Gossler». Hamburgische Biografie: Personenlexikon. Wallstein Verlag, 2001, s. 153–154. Både Henriettes far og morfar hadde kommet til posisjon og velstand gjennom å gifte seg med rike kvinnelige arvinger, og dette bidro nok til kvinners sterke stilling i hennes familie.
Henriettes far var fra 1790-årene en av Hamburgs ledende kjøpmenn og bankierer, som spilte en betydelig rolle i utviklingen av handel med Amerika og Asia, og var også en av Hamburgs ledende politikere i årene rundt Napoleonskrigene. Henriette var kusine til førsteborgermester, dvs. statsoverhode, i Hamburg Hermann Gossler. Hun var også niese av Sturm und Drang-dramatikeren Johann Anton Leisewitz, forfatteren av den romantiske tragedien Julius von Tarent. Skuespillet med sitt motiv om striden mellom to brødre og kvinnen som elskes av begge er et av Sturm und Drang-epokens mest karakteristiske. Felix Hoppe-Seyler, grunnleggeren av biokjemi og molekylærbiologi, var adoptivsønn av Henriettes fetter.
Hennes far hadde et byhus i Wandrahm og et landsted utenfor byen. Byhuset i Wandrahm lå like i nærheten av paléet Mortzenhaus som morfaren Johann Hinrich Gossler kjøpte i 1788 og som var både bolig for Gosslerfamilien og sete for familiens bank- og handelshus. Mormoren Elisabeth Berenbergs store landsted i Frustberg var også et viktig samlingssted for familiens sosiale liv i hele hennes barndom.