Marcus Antonius (latin: M•ANTONIVS•M•F•M•NMarcus Antonius Marci Filius Marci Nepos; på norsk, «Marcus Antonius, sønn av Marcus, sønnesønn av Marcus».) (83 f.Kr.– 30 f.Kr.) var en romersk politiker og general. Etter at Julius Cæsar ble myrdet, allierte Antonius seg med Cæsars grandnevø Octavian (den senere Augustus) og Lepidus i sammenslutningen som kalles det annet romerske triumvirat. Alliansen opphørte i 33 f.Kr. Uenigheten mellom Antonius og Octavian brøt ut i borgerkrig i 31 f.Kr., den siste krigen under den romerske republikk. Antonius ble beseiret i slaget ved Actium i 31 f.Kr. og i et kortvarig slag på land ved Alexandria. Både Antonius og hans elskerinne, den egyptiske dronning Kleopatra, begikk selvmord kort tid etter. Antonius' karriere og nederlag hadde betydning for Romas endring fra republikk til keiserdømme.
Tidlig liv Som medlem av familien Antonia (gens), ble Marcus Antonius født vinteren 87-86 f.Kr., eller så sent som i 83 f.Kr., basert på Plutarks nedtegnelser av to tradisjoner for hans alder ved hans død i 30 f.Kr.Plutarch (Plutark): Life of Antony 86.8 Dagen og måneden for hans fødsel er sikkert attestert til 14. januar.Suerbaum, W.: Chiron 10 (1980), 327-334 Han var homonym, det vil si hadde samme navn som sin far, og var således sannsynlig eldste sønn av Marcus Antonius Creticus, pretor 74 f.Kr., og sønnesønn av den store retorikeren Marcus Antonius Orator, konsul 99 f.Kr., censor 97-96 f.Kr., som ble myrdet og halshugd under terroren vinteren 87-86 f.Kr.
thumb|left|Illustrasjon av den unge Antonius. tegning etter skuespilleren Alexander Barthels i rollen som Antonius. Hans mor Julia Antonia (tidligere Julia Cæsaris), var en datter av Lucius Cæsar (konsul 90 f.Kr., censor 89 f.Kr.), et annet offer under terroren som ble myrdet sammen med Antonius Orator. På sin mors side var Antonius en fjern slektning av Julius Cæsar. Antonius' far døde i 71 f.Kr. mens han bekjempet pirater i Middelhavet, og Julia giftet seg på nytt med Publius Lentulus (Sura) (konsul i 71 f.Kr.), en framstående patrisisk politiker som var med på å lede den berømte Catilina-konspirasjonen, hvor han måtte bøte med livet i 63 f.Kr.
Antonius hadde to yngre brødre, Gaius, pretor 44 f.Kr., som ble født en gang rundt 84 f.Kr., og Lucius, kvestor i 50 f.Kr., konsul i 41 f.Kr., født i 81 f.Kr. eller tidligere. Det kompatible i deres fødselsdato med en eldste bror født i 83 f.Kr. indikerer at tradisjonen som gjør Marcus til 53 år ved sin død, vanskelig.
I henhold til autoriteter som Plutark, tilbrakte Marcus Antonius sin ungdom med rangling i Romas gater sammen med sine brødre og venner, mest kjent er Gaius Scribonius Curio (tribun 50 f.Kr.). Han kom til å gifte seg med Curios hustru Fulvia, et år eller så etter Curios død i 49 f.Kr. Plutark skrev at Marcus allerede før han ble 20 år gammel, hadde fått en gjeld på opp til 250 talenter,Plutarch: Anthony noe som tilsvarer rundt 5 millioner US dollar i dagens penger.En talent hadde en oppkjøpsverdi på rundt $20 000, se Thayers note til Plutarks tekst. En talent tilsvarte ni års lønn for en håndverker, se Darel Tai Engen: The Economy of Ancient Greece
Etter denne perioden med ansvarløshet måtte han flykte til Hellas for å unnslippe sine kreditorer. I Hellas gjorde han det som mange unge, velstående romere gjorde, han studerte retorikk, noe som var av største betydning for en som søkte en politisk karriere. Etter en tid i Athen ble han tilkalt av Aulus Gabinius, prokonsul av Syria, for å delta i et hærtokt mot Aristobulos II av Judea, og i støtte av kong Ptolemaios XII av Egypt. I denne krigen fikk Antonius demonstrert sin dyktighet som kommandant av kavaleriet, og han viste seg fram med kraft og tapperhet. Antonius' liv var en blanding av enestående militært mot og tapperhet som det var preget av forbausende usedelig livsførsel. På tilsvarende vis har Plutark merket seg at hans sjenerøsitet bidro til å løfte ham opp til maktens tinder, og han var likeledes begrenset av sine tallrike mangler.Plutarch: The Parallel Lives. The Life of Antony, Chapter 4, Verse 3
Cæsars høyre hånd thumb|left|Statue av Cæsar foran parlamentsbygningen i Wien. I 54 f.Kr. ble Antonius stabsoffiser i Julius Cæsars hæravdelinger i Gallia og Germania. Han viste seg igjen som en dyktig militær leder i Gallerkrigene, men hans lunefulle personlighet skapte friksjoner. Antonius og Cæsar var gode venner foruten også å være nære slektninger. Antonius gjorde seg alltid tilgjengelig for å støtte Cæsar i å utføre dennes militære hærtokter.
Opphevet ved Cæsars innflytelse til posisjonene som kvestor, augur og tribun for plebeierne (50 f.Kr.), støttet han sin beskytters sak med stor energi. Cæsars to prokonsulerkommandoer i løpet av ti år gikk ut i 50 f.Kr., og han ønsket å dra tilbake til Roma for å bli valgt til konsul. Men motstand fra den konservative fraksjonen i det romerske senatet, ledet av Pompeius, krevde at Cæsar gikk av som prokonsul og gi fra seg kommandoen av sin hær, før han kunne få tillatelse å søke gjenvalg.
Det var noe Cæsar ikke kunne gjøre. En slik handling ville gjøre ham til en privat borger og dermed åpne for at han kunne bli rettsforfulgt for sine handlinger som prokonsul. Det ville også plassere ham hjelpeløs overfor Pompeius' soldater. For å forhindre dette, bestakk Cæsar tribunen Curio til å bruke sitt veto for å forhindre en bestemmelse i senatet som ville frata ham sine soldater og kommando. Deretter sikret han seg at Antonius ble valgt til tribun for den neste perioden. Som tribun benyttet Antonius seg deretter av sin rett til å nedlegge veto, med det mål å forhindre at senatet vedtok krigsrett mot vetoet, og ble voldelig utvist fra senatet sammen med Cassius, også tribun og en støttespiller for Cæsar.
thumb|Medaljong med Antonius' profil Cæsar krysset elven Rubicon med sin hær da han hørte hva som hadde skjedd, og med det begynte han den republikanske borgerkrigen. Antonius forlot Roma og slo seg sammen med Cæsar og hans hær ved Ariminium. Cæsar presenterte ham for sine soldater mens han fortsatt var blodig og med sårmerker etter slag, som et eksempel på de ulovligheter hans motstandere drev med, og som et casus belli. Tribunene for plebeierne var ment å være urørbare og deres veto umistelige, i henhold til romersk mos maiorum. Antonius kommanderte soldatene i Italia mens Cæsar dro til Spania og knuste Pompeius' legioner der. Antonius ledet hærforsterkningene til Hellas før han kommanderte høyre ving av Cæsars hær ved Farsalos.Battle of Pharsalus (48 BCE) , Livius.org
Da Cæsar ble romersk diktator for andre gang, ble Antonius gjort til magister equitum («herre over hestene»), diktatorens hovedoffiser, og i denne egenskapen ble han i Italia som halvøyas administrator i 47 f.Kr. mens Cæsar bekjempet de siste av slekten til Pompeius som hadde søkt tilflukt i provinsen Afrika. Antonius' egenskaper som administrator var langt svakere enn hans evner som general, og han benyttet seg av de mest overdrevne virkemidler, i henhold Cicero slik denne framstilte det i sitt verk Philippicae. I 46 f.Kr. synes det som om Antonius ble fornærmet ettersom Cæsar insisterte på betaling for de eiendommene som hadde tilhørt Pompeius og som han angivelig hadde kjøpt, men som han faktisk bare hadde lagt beslag på. Konflikt oppstod, og som ved andre anledninger forsøkte Antonius å løse den med vold. Hundrevis av borgere ble drept, og Roma selv lå på kanten av kaos. Cæsar var svært lite begeistret med hele affæren og fjernet Antonius fra alle formelle politiske posisjoner. De to mennene så hverandre ikke på to år. Den kjølige adskillelsen ble dog ikke varig, og Antonius møtte diktatoren ved Narbo (i dag Narbonne) i 45 f.Kr. og avviste forslaget fra Gaius Trebonius om å bli med i konspirasjonen mot Cæsar som allerede var i oppløp. Det kom til full forsoning i 44 f.Kr. da Antonius ble valgt til konsul for Cæsars femte tid.
Uansett hvilke konflikter som eksisterte mellom de to mennene, forble Antonius trofast til Cæsar, men det er verd å nevne at i henhold til Plutark i paragraf 13, hadde Trebonius betraktet ham som «ikke påtrengende og forsiktig»... Antonius hadde forstått hans hentydninger, men gitt oppmuntringer og heller ikke rapportert samtalen til Cæsar. Den 15. februar 44 f.Kr. i løpet av festivalen Lupercalia, hadde Antonius offentlig tilbudt Cæsar et diadem, en form for krans, og som ble oppfattet som et symbol for en konge. Da Cæsar ikke tok imot den, hadde han demonstrert at han ikke hadde til hensikt å ta tronen som konge.
thumb|Mordet på Cæsar, maleri av Vincenzo Camuccini (1771–1844) thumb|Mordet på Cæsar, maleri av Carl Theodor von Piloty (1826–1886) Den 14. mars 44 f.Kr. ble Antonius skremt da han ble fortalte at gudene ville slå Cæsar ned.Marcus Antonius , The Roman World: «...was alarmed by a talk he had with a Senator named Casca, who told him the gods would make a strike against Caesar in the Roman Forum.» Neste dag, den 15. mars 44 f.Kr. (Idus Martiæ) dro han ned for å advare Cæsar, men de sammensvorne nådde fram til Cæsar først og myrdet ham. Da Cæsar sank sammen ved foten av en statue, skal han ha tatt imot 23 dolkestikk. I det opprøret og uroen som fulgte hendelsen, skal Antonius ha rømt fra Roma forkledd som en slave, i frykt for at mordet ville føre til en massakre av Cæsars tilhengere. Da dette ikke skjedde, reiste han snart tilbake til Roma, diskuterte en våpenhvile med attentatmennenes fraksjon, og for en tid synes det som om Antonius, som konsul, søkte fred og en avslutning på den politiske spenningen. Etter en tale av Cicero i senatet, ble det enighet om å gi amnesti til dem som hadde deltatt i mordet.
Ved Cæsars gravferd var det naturlig at Antonius, som Cæsars høyre hånd, medkonsul og fetter, holdt gravtalen. I sin tale kom han med beskyldninger om mord og sørget således for et endelig brudd med konspiratørene. Med adskillig talent for retorisk og dramatisk innlevelse, grep han togaen fra Cæsars lik og viste fram stikksårene, pekte mot hver av dem og navnga gjerningsmennene, og lyste skam over dem. Under gravtalen leste han også opp Cæsars testamente hvor Cæsar etterlot det meste av sin rikdom til folket i Roma og demonstrerte således, i motsetningen til hva konspiratørene hadde hevdet, at Cæsar absolutt ikke hadde til hensikt å danne et kongelig dynasti. Folkets mening snudde, og den samme natten ble husene til de som var knyttet til mordet på Cæsar angrepet, og konspiratørene ble nødt til å flykte for livet.
Statens fiende og triumvirat thumb|left|Romersk aureus som bærer portrettene av Antonius (venstre) og Octavian (høyre). Mynten ble utgitt i 41 f.Kr. og utstedt for å feire etableringen av Det andre triumvirat bestående av Antonius, Octavian og Lepidus i 43 f.Kr. Begge sider har inskripsjonen «III VIR R P C», i betydningen «En av Tre Menn for Reguleringen av Republikken».Sear, David R.: «Common Legend Abbreviations On Roman Coins»
Antonius, etterlatt som enekonsul, omga seg med en livvakt fra Cæsars veteraner og tvang senatet til å overføre ham til provinsen Gallia Cisalpina i dagens nordlige Italia, som til da hadde vært blitt administrert av Decimus Junius Brutus Albinus, en av konspiratørene. Brutus nektet å overgi provinsen, og Antonius dro ut for å angripe ham i begynnelsen av 43 f.Kr. Han beleiret Brutus ved Mutina (dagens Modena). Oppmuntret av Cicero sa senatet opp Antonius, og i januar 43 f.Kr. ga de Octavian imperium (kommanderende makt), noe som ga ham lovlig kommando over hæren og sendte ham, sammen med konsulene Aulus Hirtius og Gaius Vibius Pansa Caetronianus, for å avløse beleiringen. I april 43 f.Kr. ble Antonius' styrker beseiret i slaget ved Forum Gallorum og Mutina, noe som tvang ham til å trekke seg ut av Gallia Cisalpina. Hos Octavian ble begge de nevnte konsulene drept og etterlot ham med enekommando over hæren.