Carl von Ossietzky (1889–1938) var en tysk journalist og pasifist. Han deltok i første verdenskrig, og ble korporal i infanteriet. Ossietzky var en av Weimarrepublikkens mest innflytelsesrike journalister, og utgiver av tidsskriftet Die Weltbühne fra 1927. Weltbühne avslørte tysk opprustning i strid med Versaillestraktaten, og Ossietzky ble som ansvarlig redaktør dømt til fengsel for forræderi. Han ble løslatt etter et amnesti før jul i 1932, men arrestert på ny samme natt som riksdagsbrannen i februar 1933. Han kom i konsentrasjonsleir, og ble der alvorlig mishandlet.
Det pågikk fra 1934 en internasjonal kampanje for å gi Nobels fredspris til Ossietzky, hovedsakelig motivert av ønsket om å få ham frigitt. Forfatteren Knut Hamsun skrev i 1935 en artikkel der han sterkt kritiserte Ossietzky og en mulig tildeling av fredsprisen til ham. Den borgerlige presse og konservative politiske kretser i Norge støttet Hamsun i hans kritikk. I 1936 fikk Ossietzky likevel prisen for 1935, og han ble løslatt til et sykehus før prisutdelingen. Nazi-myndighetene ved Hermann Göring nektet ham imidlertid å reise til Norge for å motta prisen.
Nobelkomiteen ga en generell begrunnelse for tildelingen, og viste til hans verdifulle bidrag for fredens sak. I ettertid er prisen til Ossietzky vurdert som den første fredspris gitt for deltakelse i kampen for menneskerettigheter. Ossietzky døde på sykehuset i Berlin 4. mai 1938 av tuberkulose og senskader fra mishandlingen i konsentrasjonsleiren.
Biografi
Bakgrunn og tidlige år Ossietzky ble født i Hamburg som eneste barn av ekteparet Carl Ignatius von Ossietzky (1848–1891) og Rosalie Marie, født Pratzka (1866–1921). Faren som kom fra Øvre Schlesien, var soldat inntil 1879 og arbeidet deretter som stenograf. Ved siden av dette drev han et vertshus. Faren var av polsk katolsk familie, moren av tysk-polsk evangelisk slekt.
Etter farens død bodde gutten hos farens strengt katolske søster. I 1898 giftet moren seg med billedhuggeren og sosialdemokraten Gustav Walther og de overtok ansvaret for gutten, som nå kom i et protestantisk hjem. Walter fikk stor innflytelse på Ossietzkys politiske syn.
Ossietzky vokste opp som en stillfaren og fysisk spinkel ungdom. På skolen gikk det bra i språk, men dårlig i matematikk. Han avsluttet i 1904 sin ettårige middelsskole, uten å ta eksamen. Fra 1907 til 1914 arbeidet han som skrivehjelp ved en domstol (Amtsgericht) i Hamburg.
I 1908 meldte han seg inn i det liberale partiet Demokratische Vereinigung og ble fra 1911 medarbeider i partiorganet Das freie Volk. Han var fra 1908 medlem av den pasifistiske organisasjonen Det tyske fredsselskap, og skrev artikler i utgivelsene til Det tyske monistforbund.
Ossietzky giftet seg i 1913 med den engelske kvinnesakskvinnen Maud Lichfield-Woods, født i Hyderabad (Telangana). De fikk datteren Rosalinda von Ossietzky-Palm.
Ossietzky var pasifist, men ikke militærnekter. Under første verdenskrig gjorde han tjeneste i infanteriet på vestfronten og ble forfremmet til korporal. Etter å ha deltatt i slaget ved Verdun, kritiserte han romantiseringen av krigen, og at krigen fikk fortsette. Han fikk i 1914 en bot på 200 riksmark for å ha kritisert en avgjørelse i en militærdomstol i Erfurt. Han ble dimittert fra militærtjenesten i 1918, etter et opphold på lasarettet.
Journalist i Berlin I juli 1919 flyttet han til Berlin og ble medarbeider i Berliner Volks-Zeitung. Han arbeidet som generalsekretær i det tyske fredsselskapet i Berlin, og ble samtidig grunnlegger av det som senere ble kjent som Nie Wieder Krieg- (Aldri mer krig-)bevegelsen. Han fikk utgitt sin eneste selvstendige publikasjon, Der Anmarsch der neuen Reformation (Den nye reformasjonens inntreden), på Hamburger Pfadweiser-Verlag. I dette skriftet betonte han betydningen av den sivile og demokratiske bevissthet i Weimarrepublikken.
Videre utover i 1920-årene arbeidet han for venstreorienterte publikasjoner som Das Tage-Buch og Montag Morgen. De første årene skrev han en rekke teaterkritikker og kulturkritiske artikler. Etter å ha begynt i Die Weltbühne, økte hans produksjon av politiske og samfunnskritiske analyser og kommentarer. Ossietzky deltok i etableringen av et politisk parti, Republikanische Partei, men etter nederlaget ved valget i 1924, var det slutt på partipolitikken for hans del.
Utgiver av Die Weltbühne Ossietzky overtok etter Kurt Tucholsky som utgiver av Die Weltbühne i mai 1927. I denne posisjonen ble han en av de mest innflytelsesrike journalister i Weimarrepublikken. Som følge av sin kritikk mot gjenopprustningen ble han straffedømt flere ganger.
Han kritiserte i sine lederartikler uthulingen av Weimarforfatningen og partisystemet, og han forsvarte demokratiet mot militarismen og det monarkistiske og høyreorienterte justisvesenet. Blant de venstreorienterte i Tyskland var han vel ansett. For kommunistene var han imidlertid for borgerlig, og de liberale demokratene anså ham som en radikal motstander av den demokratiske republikken. De konservative og nasjonalsosialistene la ham for hat, blant annet for hans samarbeid med Tucholsky.
I en artikkel i Die Weltbühne med overskriften «Tyskernes fabelaktige politiske udannethet» (fabelhafte politische Unbildung), viste han hvordan han vurderte samtiden: «Vi tyskere er ikke modne for demokratiet før vi lærer å bekjempe den militære streben i margen av vårt eget vesen.»
Ossietzkys kritikk av militarismen, Feme-mordene og det aggressive Reichswehr var nådeløs, men alltid saklig og ridderlig. Forfatteren og pasifisten Arnold Zweig karakteriserte ham som journalist på denne måten: «Under den kortvarige republikk fikk keisertidens og krigens krefter først riktig anledning til å utfolde seg. Mot dem kjempet bare få forfattere som brente av sannhetens, rettferdighetens og tankefrihetens patos.» Zweig mente at mellom disse få var Carl von Ossietzky slik sett, den eneste gentleman.
Weltbühne-saken miniatyr|Foran fengselet i Berlin i 1932 fra venstre: Kurt Grossmann og Rudolf Olden, begge Deutsche Liga für Menschenrechte; Carl von Ossietzky, Alfred Apfel, advokat og Kurt Rosenfeld. Ossietzky ble tiltalt en rekke ganger, enten som følge av egne skriverier, eller som ansvarlig redaktør. Den mest kjente var Weltbühne-saken fra 1929. Artikkelen «Windiges aus der Deutschen Luftfahrt» (Luftig fra den tyske luftfarten) av Walter Kreiser, avslørte at flyvåpenet i Reichswehr ble opprustet. Dette var i strid med Versaillestraktaten. Artikkelen bygget kun på åpent tilgjengelige kilder, men Reichsgericht dømte likevel Kreiser og Ossietzky til ett og et halvt års fengsel for landsforræderi og spionasje. Ossietzky ble frifunnet for å ha publisert en artikkel av Tucholsky der det ble uttrykt at «soldater er mordere». Rettssaken ble holdt for lukkede dører, dommen kunne ikke ankes og heller ikke kritiseres.
Kreisler rømte til Paris. Ossietzky møtte til soning i Tegel-fengselet ikke av lojalitet, men fordi han ville være mer brysom for myndighetene i fengselet enn utenfor. Han opplevde anklagen om forræderi som sterkt krenkende. Han var redd for at høyresiden ville ha brukt en rømning til å kaste ytterligere mistanke mot ham. Etter åtte måneder ble han benådet som en del av juleamnestiet i desember 1932.
Ossietzkys datter, Rosalinda von Ossietzky-Palm, begjærte i 1980-årene gjenopptakelse av saken, men kravet ble avslått av Berlins øverste domstol. Den føderale høyesterett Bundesgerichtshof forkastet anken. Avgjørelsen ble begrunnet med at en feil anvendelse av reglene i den opprinnelige dom i 1931, ikke var tilstrekkelig grunn for gjenopptakelse etter straffeprosessordningen.
Ny arrestasjon miniatyr|Ossietzky som fange i konsentrasjonsleiren Esterwegen i 1936, samme år som utdelingen av fredsprisen. Da Adolf Hitler ble rikskansler, fikk Ossietzky vite at han selv sto på en arrestasjonsliste. Han ønsket likevel ikke å emigrere. Den 28. februar 1933, samme natt som Riksdagsbrannen, ble han arrestert på ny. Fra politiarresten på Alexanderplatz ble han 6. april 1933 overført til konsentrasjonsleiren Sonnenburg. Den 15. februar 1934 ble han overført til konsentrasjonsleiren Esterwegen i Emsland ved grensen til Nederland.
Hans medfanger fortalte senere hvordan Ossietzky ble mishandlet særlig brutalt. Det skyldtes for det første at han ganske uredd hadde opponert mot nasjonalsosialismen, og for det andre at vokterne holdt ham for å være jødisk.
I oktober 1935 fikk Røde Kors sende inn den sveitsiske diplomaten Carl Jacob Burckhardt i leiren. Han beskrev møtet blant annet slik:
Etter ti minutters venting kom to SS-folk som mer slepte og drog enn ledsaget en liten skikkelse. Et skjelvende, dødsens blekt vesen som virket helt følelsesløst, med et opphovnet øye, tennene øyensynlig slått inn, og som slepte på et brukket og dårlig helet ben. Jeg rakte ham hånden, men han tok den ikke. «Avgi melding!» skrek kommandant Loritz. En uartikulert, lav lyd kom ut av strupen på det forpinte mennesket. «Trekk Dem tilbake!» sa jeg til Loritz. «Herr von Ossietzky,» sa jeg. «Jeg bringer Dem hilsen fra Deres venner. Jeg representerer Røde Kors og er her for å hjelpe Dem – så langt det er mulig.» Ingen reaksjon. Foran meg, så vidt i live, stod et menneske som var nådd til den ytterste grense for hva det kunne tåle. Uten et ord til svar. Jeg trådte nærmere. Da fyltes det ene, seende øyet med tårer, og lespende, avbrutt av hulk, sa han: «Takk. Si til mine venner at det er slutt med meg; snart er det forbi; det er godt slik.» Stille føyde han til ganske stille: «Takk. Jeg har fått nyheter her en gang. Min hustru har vært her en gang. Det var freden jeg ville. (Ich wollte den Frieden).»
Nobels fredspris Kampanjen for Ossietzky Ideen om å gi Ossietzky fredsprisen oppsto i 1934 blant hans tyske venner som levde i eksil etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse. Det ble opprettet en «Freundeskreis Ossietzky» (Vennekretsen Ossietzky) i Paris, ledet av journalisten Hilde Walter (1895–1976). «Vennekretsens» fremste mål var i utgangspunktet ikke å gi prisen til Ossietzky, men å få oppmerksomhet rundt de forholdene han levde under i konsentrasjonsleiren.
Kretsen drev et omfattende arbeid for å verve fremstående intellektuelle og politikere til å støtte Ossietzkys kandidatur. I Paris deltok blant andre de tyske intellektuelle Hellmut von Gerlach og Emil Julius Gumbel. Politikeren Willy Brandt, som levde i eksil i Norge, var kretsens mann i Oslo. Walter fikk ved hjelp av fredsforkjemperne Mimi Sverdrup Lunden og Aase Lionæs, møte daværende komitemedlem Martin Tranmæl i Oslo i 1936. Den tyske regjeringen oppdaget aldri hvem det var som styrte kampanjen.
Nasjonalsosialistene fryktet på sin side at dersom Ossietzky skulle dø i leiren, ville det gå utover et stort propagandamøte i forbindelse med de planlagte olympiske leker i Berlin. Tyskerne arbeidet derfor for at prisen skulle gå til grunnleggeren av den internasjonale olympiske komité, franskmannen Pierre de Coubertin. De kalte Ossietzky for en forræder, fordi han hadde avslørt Tysklands ulovlige opprustning.
Ingen pristildeling i 1935 I løpet av 1935 kom det inn seks forslag på Ossietzky, men han ble ikke foreslått av noen av komiteens medlemmer. Nobelkomiteen kom i det hele tatt ikke frem til enighet om noen kandidat, og bestemte den 20. november 1935 at det ikke skulle utdeles noen nobelpris dette året. Beslutningen ble fattet i hemmelig møte og det ble ikke laget noe referat.
Brandt og den tyske historiker Elke Suhr mente at komiteen nølte etter press fra den tyske regjering. Dette blir imøtegått av historikerne Elisabeth Thue og Øivind Stenersen som udokumentert.