Interesseteorien er et emne i straffeprosessen som handler om straffebudenes beskyttelsesinteresse.
En del av interesseteorien beskriver hvordan domstolene har frihet til å anvende et annet straffebud enn det som er anvendt i tiltalebeslutningen eller stevningen. Vilkåret er at straffebudet beskytter den samme interesse som det som den påtaleberettigede (fornærmede eller påtalemyndigheten) har anvendt. Den annen del av interesseteorien beskriver hvordan fornærmedes påtalerett er avhengig av at straffebudet beskytter en privat interesse.
Norge Høyesterettsdom 1911 I 1911 ble det avsagt en dom i Norges Høyesterett som det siden er blitt henvist til i rettspraksis som begrunnelse for at straffebudet må beskytte en privat interesse for at fornærmede kan ha adgang til å anlegge privat straffesak. Retten uttalte:
Straffebudene
Domstolene gjør en konkret vurdering av det straffebudet som er anvendt i stevningen. I dommen fra 1911 var det ikke bare straffeloven av 1902 § 325 (1) nr. 4 som var anvendt, men også § 123. Domstolen måtte måtte derfor også vurdere om dette straffebudet beskyttet en privat interesse. På liknende måte må det gjøres konkrete vurderinger av alle straffebudene når saken kommer opp for domstolen. Etter at et straffebuds beskyttelsesinteresse er avgjort av domstolen er det ikke mulig å komme til en motsatt slutning i en annen sak.
Referanser
Litteratur
Kategori:Straffeprosess