Diplomatarium Norvegicum

thumb|Side av originalen til DN I.409. Det er et brev fra dronning Margrete til kong Håkon VI, hvor dronningen klager sin nød over forholdene på Akershus. Ca. 1370. vita skulin j thet min kære herra, at jak ok mine thiænara liidhum stora nøødh, vm mat oc dryk, swa at hwargæ iak ælla the fangom vara nøødthorfft. «Vite skal I det, min kjære herre, at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, så at hverken jeg eller de får vår nødtørft.»

Diplomatarium Norvegicum (DN) er en kildesamling av norske brev og dokumenter. Diplomatarieskillet går i dag ved ca. 1572, da stattholderskapet ble opprettet i Norge.

DN er trykte bøker, der kildene gjengis ordrett og på originalspråket. Språket kan være latin, norrønt og ulike former for mellomnorsk. DN er omtalt som «flaggskipet» blant norske kildesamlinger, og et sentralt verk for alle som arbeider med middelalderhistorie.

Det er utgitt 23 bind med tilsammen 19 000 dokumenter. Første bind kom i 1847, og det hittil siste i 2011. Serien utgis ved Seksjon for kildeutgivelse, Riksarkivet.

Etymologi Diplomatarium Norvegicum kan oversettes med «norsk brevsamling». Med brev menes i denne sammenheng såkalte diplomer, det vil si offisielle dokumenter. I tillegg omfatter begrepet vanlige brev, for eksempel privatbrev. Innholdet i diplomatariet gjelder Norge og norske forhold, i vid forstand.

I innledningen til det første bindet av DN beskrives innholdet som «Oldbreve til Kundskab om Norges indre og ydre Forhold, Sprog, Slægter, Sæder, Lovgivning og Rettergang i Middelalderen». DN er en trykt samleutgave av disse middelalderdokumentene.

Historie

Forhistorien I Danmark tok historikeren Hans Gram, allerede i 1731 til orde for et felles dansk-norsk diplomatarium, og begynte også å ta avskrifter.

Hundre år senere, tok professor Gregers Fougner Lundh opp arbeidet igjen, og fikk utgitt en prøvesamling. Under et opphold i København i 1828, hadde kommet over opplysninger om at en stor del dokumenter fra Christian IIs og Olav Engelbrektsson tid, befant seg i München. Han fikk deretter Akademisk Kollegium til å be Regjeringen om å søke om å få dokumentene utlevert til Norge, og ble selv utnevnt til å reise til München. Derfra fikk han med seg hjem til Norge, både norske, danske og svenske dokumenter. Samlingen fra München ga grunnlaget for den senere DN.I 1828 ble den utgitt som Specimen Diplomatarii Norvegicii (Prøve af et norsk Diplomatarium).«Forord» til Diplomatarium Norvegicum, 1. samling, 1. hefte.

Da Lundh fikk utlevert samlingen i München i sin helhet, var det under løftet om senere å skulle dele den med Danmark og Sverige. Dette førte senere til at han fra dansk hold ble beskyldt for å ha lurt dem. Halfdan Koht frifinner stort sett Lundh for anklagene, men mente at hans iver for å få bragt det som var norsk tilbake til Norge, «satte andre hensyn i skyggen.»

I 1830 søkte Lundh Stortinget om bevilgninger til ett av to prosjekter: enten utgivelse av et norsk diplomatarium, eller en samling av Norges gamle lover. Stortinget valgte i første omgang lovene. De mente at kjennskapen til de gamle lovene ville være nyttig, når nasjonalforsamlingen skulle lage lover for den nye nasjonen.

De første heftene Christian C.A. Lange tok i 1843 opp planen om et diplomatarium, og fikk som språkvitenskapelig medarbeider daværende stipendiat Carl Richard Unger. Han oppnådde bevilgning til prosjektet fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.

Blant forbildene for Lange var blant annet det tyske «Monumenta Germaniae Historica» (1826) og Jacob Grimms «Deutsche Rechtsalterthümer» (1828).

Prinsippene for utforming av DN I 1847 kunne Lange og Unger legge frem første halvbind av verket. Her presenterte de i forordet også planen for Diplomatarium Norvegicum:

Diplomatarium Norvegicum skulle utgis i egne samlinger med saks- og navneregister, slik at hvert bind dannet en avsluttet helhet med brevene i kronologisk rekkefølge opp til midten av 1500-tallet. Man trengte dermed ikke å vente til alt materialet var samlet, før man begynte utgivelsen. I andre diplomatarier var det nemlig vanlig å holde seg til en strengt kronologisk rekkefølge. Hver samling skulle inneholde brev fra alle periodens tidsrom og fra alle deler av Norge. Originalen skulle legges til grunn for teksten, ikke avskrifter eller avtrykk, med mindre originalen var tapt. Diplomene skulle trykkes bokstavrett etter originalen. Fra 1848 ble DN finansiert ved årlige bevilgninger fra Stortinget. Støtten er opprettholdt siden, med unntak for begynnelsen av 1930-tallet. Da ble beløpene redusert med begrunnelse i verdensøkonomien. Ved Langes død i 1861 var samlingene 1–5 utkommet.

Senere utgivelser Fra og med samling 6 var H. J. Huitfeldt-Kaas utgiver. Unger fortsatte som språkvitenskapelig medarbeider til og medutarbeidelsen av samling 15, som utkom etter hans død. Etter Huitfeldt-Kaas’ død i 1905 ble utgivelsen overdratt til Alexander Bugge og Chr. Brinchmann. Fra dette tidspunkt var utgivelsen mindre knyttet til Riksarkivet. Det ble også slutt på å gi ut et halvbind i året. Frem til 1915 ble det bare utgitt ett eneste helt bind (XIX). I tillegg ble det utgitt et halvt bind, det uferdige XX. Deretter gikk det 61 år før det i 1995 forelå et bind i komplett utgave, bind 22.

I disse årene gikk man over til en ny plan, som gitt ut på å samle ensartede dokumenter i samme bind. For eksempel inneholder samling 17 pavebrev, mens samling 19 inneholder brev fra England.

I 1919 var de første 19 bindene utgitt. Etter 1919 er det bare utkommet tre nye bind, nr. 21 (1970–76), nr. 22 (1990–95) og nr 23 (2011).

Series topographica I 1919 ga Alexander Bugge og Oluf Kolsrud ut begynnelsen til en Series topographica, med et bind diplomer fra Fyresdal. Denne serien skulle omfatte lokale diplomatarier, men prosjektet ble ikke fortsatt.

Forholdet til Regesta miniatyr|Regesta Norvegica. Diplomatariet er kronologisk ordnet for hvert bind, men ikke som samling. Dette førte til at man kunne starte utgivelsen av enkeltbind før hele samlingen var komplett. Det var likevel behov for en samlet kronologisk oversikt, og denne ble avhjulpet gjennom Regesta Norvegica (RN). RN inneholder en kronologisk oversikt over alle bevarte og omtale dokumenter. I RN er ikke selve dokumentet gjengitt, men et innholdsreferat.

Tidsavgrensning av DN Da G.F. Lundh utga sitt prøvehefte i 1828 forestilte han seg at grensen mot nyere diplomer, måtte settes ved utgangen av 1500-tallet. Lange og Unger gikk opprinnelig inn for 1550 som en grense, men endte med 1570. Alexander Bugge mente at også senere brev burde med i samlingen, og argumenterte med dette overfor departementet. Bugges ønske førte ikke til noen endring. Diplomatarieskillet går idag ved ca. 1572, da stattholderskapet ble opprettet i Norge.

Innsamling Brevene stammer fra mange forskjellige kilder. Mange fantes i statsarkivet i København, noen i biblioteker og private samlinger i Norge. Enkelte var å finne omkring på gårdene, og enkelte forelå bare i avskrift, fordi originalene var gått tapt. Det siste gjaldt særlig etterreformatoriske skrifter.

I Norge Under første verdenskrig ble det foretatt innsamlinger i Norge, av dokumenter som fantes utenfor de offentlige arkiver og biblioteker. Alexander Bugge foretok reiser i Telemark og Oluf Kolsrud i Setesdal. I 1918 instruerte Kirkedepartementet amtmennene til å pålegge alle som behandlet gamle skrifter i å samle inn gamle dokumenter som kunne være aktuelt for diplomatariet.

Kildemateriale utenfor Norge Bibliotekar Erich Christian Werlauff i København, foreslo i 1854 for Chr. Lange at Norge skulle sende en forsker til Det Kongelige Bibliotek og Rigsarkivet i København. Forskeren skulle registrere materiale i Danmark som manglet i Norge. I 1874 ble translatøren Anton Larsen fast ansatt i en slik stilling.

P. A. Munch besøkte Vatikanets hemmelige arkiv i Roma fra 1859 til 1861 for å lete etter diplomer som angikk Norge. Arkivet inneholder blant annet korrespondansen mellom pavestolen og norske konger og geistlige. Undersøkelsene ble fortsatt av Gustav Storm, Alexander Bugge og Oluf Kolsrud i perioden 1894 til 1910. DN XVII er i stor grad basert på avskriftene til disse tre. I 1919 ble det innledet et samarbeid med Danmark og Sverige om undersøkelsene i Vatikanet og dette samarbeidet varte til 1939.

I 1928 forsøkte man å få adgang til domstolen Det apostoliske Pønitentiariets arkiv i Vatikanarkivet, der det ble oppbevart ansøkninger om syndsforlatelse, men fikk avslag. Først på 1980-tallet ble dette arkivet åpnet.

Innhold Foruten selve teksten inneholder Diplomatarium Norvegicum et lite sammendrag på norsk av innholdet i hvert brev, opplysninger om dato og avsendersted, samt enkelte bibliografiske opplysninger. Brevene i Diplomatarium Norvegicum er skrevet på en rekke språk, og mer enn halvparten på et annet språk enn norsk.

Siden de mange bindene av Diplomatarium Norvegicum er vanskelig tilgjengelige utenom de største bibliotekene, finnes de 21 første bindene i søkbar versjon på internett som en del av Dokumentasjonsprosjektet. Selv om utgaven skal være en nøyaktig gjengivelse av diplomene på originalspråket, er det påvist mange feil. DN anses for eksempel ikke lengre som en pålitelig kilde for studier i norrønt språk. Det skyldes avskriftsfeil, men også at kopistene ofte forkortet ordene.

Samlinger Her angis tittel og ansvarlige utgivere, den gitte nummereringen innen samlingen, og årene som omfattes av hvert hefte. +SamlingUndertittel til DNRedaktører SamlingSide PeriodeUtgivelsesår1.OldbreveChristian C.A. Lange og Carl Richard UngerI1-5461196–1390 1847II528–11221390–1560 1849