Det romerske kongedømmet (latin Regnum Romanum) var det monarkiske styret av det eldste Roma og omland, overlevert i sagn i ulike versjoner som først ble nedskrevet i republikkens tid og i keisertiden. Det romerske kongedømmet begynte ved Romas grunnleggelse, tradisjonelt datert til år 753 f.Kr., og endte med etableringen av republikken ca. år 509 f.Kr.
Etruskernes matrilineære arverett Romerne trengte tid før de lyktes med å utradere den etruskiske skikken med arverett gjennom moren. De første romerske kongene ble ikke etterfulgt på tronen av sønnene sine, men av sine søstres sønner, eller av menn som var inngiftet i kongehuset. Titus Tatius ble etterfulgt av sin svigersønn Numa Pompilius. Numas datter Pompilia fikk en sønn - ifølge Cicero med en ukjent mann - som ble Romas fjerde konge. Så kom de etruskiske kongene, først Tarquinius som var gift med den etruskiske prinsessen Tanaquil. Hun var viden kjent som tolker av varsler. Da paret var underveis til Roma og hadde nådd Giancolohøyden, sier sagnet- i Livius' versjon - at en ørn snappet luen av hodet på mannen hennes, sirklet rundt vognen med høye skrik og deretter satte luen tilbake før den fløy bort.Livius: Romas historie § 1.34.6, ToposText]</ref> Tanaquil tolket dette som en spådom om at hennes mann ville komme på tronen i Roma, noe hun fikk rett i. Men det var ikke sønnen deres som etterfulgte TarQuinius, men derimot svigersønnen deres Servius Tullius.<Ref>[https://www.suppressedhistories.net/secrethistory/patriapotestas.html Max Dashu: «Patria potestas», suppressedhistories.net
For romerske skribenter var det et problem å forklare hvordan Servius som var født som slave, kunne bli opphøyd til konge. Livius nekter å tro at han var av lav byrd, og presenterer en versjon der Servius Tullius var overhode for byen Corniculum og ble drept da romerne erobret hjembyen. Hans høygravide kone ble da reddet av romernes dronning som tok imot barnet hjemme hos Priscus Tarquinius, og lot gutten vokse opp i palasset der han artet seg vel. Ifølge Livius var det hans mors ulykke at hun kom til Roma som krigsfange, og dermed ga inntrykk av at Servius var sønn av en slavinne.Livius: Romas historie, bind 1, Perseus digital library]</ref> I noen versjoner utlegges barnefaren som husets lar, andre som smedenes gud Vulcan. Nok en versjon navngir henne som Ocrisia, konen til en Spurius Tullius i Corniculum eller Tibur, og hevder at hun etter bortføringen til Roma ble gift med en mann i kretsen rundt Tarquinius Priscus.<Ref>[https://pantheon.org/articles/o/ocrisia.html «Ocrisia», pantheon.org
Nok en versjon hevder at Ocrisia som fange i dronning Tanaquils palass, oppdaget en fascinus (magisk gjenstand, formet som en fallos) komme ut av flammene på ildstedet. Dronning Tanaquil ga piken beskjed om å ta på seg brudekjole og sette seg ved ildstedet. Angivelig var det slik Ocrisia ble gravid, og sønnen hennes ble oppfostret som en prins av Tanaquil. Hun så en fremtidig konge i ham fordi håret hans tok fyr når han sov. Det sluknet igjen når han våknet. Servius giftet seg med Tanaquils datter og smatt dermed inn i den matrilinære arverekken. Da kong Tarquinius ble utsatt for et attentat, tømte dronningen palasset og innsatte Servius som konge ved å tilsidesette sin sønn Lucius. Livius beklager at Servius angivelig foretrakk allmuen og «den samfunnets berme som han selv stammet fra». Det var «slavekongen» Servius som grunnla Diana-tempelet på Aventinerhøyden rundt 540 f.Kr. og reiste templene for gudinnene Fortuna og Mater Matuta; disse templene stod på det området av Forum Boarium («kvegtorget») der oldtidens romere ifølge Livius skal ha begravd fire mennesker levende i overensstemmelse med skjebnebokens påbud: en galler og en gallisk kvinne, en greker og en gresk kvinne, skjønt romerne også den gang tok sterk avstand fra menneskeofring.Livius: Romas historie, bind 5, hentet fra Wayback Machine</ref> I dag finner man kirken Sant'Omobono over tempelruinene, ved foten av Kapitolhøyden.<Ref>[https://turismoroma.it/en/places/chiesa-di-santomobono Sant'Omobono-kirken ved foten av Kapitol, turismoroma.it] For Romas slaver ble det tradisjon å feire både Diana og Fortuna.Max Dashu: «Patria potestas», suppressedhistories.net]</ref>
Romas fødsel Det som skulle vokse til byen Roma og det veldige Romerriket, begynte som en enkel bosetning på Palatinerhøyden (Palatin) langs Tiberen, som den gang seilbar opp til vadestedet nedenfor Palatin.
Arkeologisk kan Palatins bosetning dateres tilbake til 900-tallet f.Kr.,<ref>[https://www.romaexperience.com/post/palatine-hill#viewer-dntjm Palatine Hill: History før Romas tradisjonelle stiftelsesdato i april 753 f.Kr. Allerede i Augustus' tid ble det lett etter spor fra oldtiden, og da det ble gravd frem bruddstykker av gryter og redskaper fra bronsealderen, ble Palatin utnevnt til «Romas opprinnelige by».«Palatium», ancientworld]</ref> Aineias seilte over Middelhavet til Italia og grunnla byen Lavinium. Hans sønn Iulus grunnla byen Alba Longa. Fra Alba Longas kongefamilie kom tvillingene Romulus og Remus, som grunnla byen Roma i 753 f.Kr.
Den tradisjonelle redegjørelsen for romersk historie har blitt formidlet for ettertiden av forfattere som Titus Livius, Plutark, Dionysios fra Halikarnassos, og andre. Den forteller at i de første århundrene til Roma ble byen styrt av syv etterfølgende konger. Den tradisjonelle kronologien, slik den er blitt samlet av Marcus Terentius Varro, tildeler 243 år for deres regimer, et gjennomsnitt på minst 35 år (mye lengre enn noe annet historisk dokumentert kongedynasti). Denne kronologien er stort sett blitt avvist, blant annet på grunnlag av Barthold Georg Niebuhrs forskning.
I 390 f.Kr. beleiret gallere den etruskiske byen Clusium, og romerne kom til unnsetning, noe som i første omgang fikk gallerne til å trekke seg tilbake. Men så gikk de til angrep på Roma i stedet. Romerne møtte dem ved elven Allia, men led et knusende nederlag.<ref>[https://www.worldhistory.org/article/879/the-battle-at-the-allia-river-390-bce/ Ludwig Heinrich Dyck: Slaget ved elven Allia 390 f.Kr., worldhistory.org Gallernes etterfølgende herjing i Roma ødela trolig samtidens skriftlige kilder.Isaac Asimov: Asimov's Chronology of the World. New York: HarperCollins, 1991. Side 69 thumb|Romas gamle kvartal. Politiske institusjoner I løpet av Romas første år ble byen styrt av et monarki av konger (latin rex). Kongene, ikke inkludert den legendariske Romulus som fikk posisjonen ved å være byens mytiske grunnlegger, ble alle valgt av Romas befolkning på livstid og hvor ingen av kongene trengte å støtte seg på militærmakt for å skaffe seg tronen. Selv om det ikke er noen referanser til at kongeverdigheten gikk i arv ved valget av de fire første kongene, begynte kongeverdigheten å gå i arv gjennom den tidligere kongens kvinnelige familiemedlemmer fra den femte kongen, Tarquinius Priscus. Av den grunn kunne antikkens historikere hevde at kongen ble valgt på grunn av sine personlige egenskaper, og ikke på grunn av avstamming.
Historikerne i oldtidens Roma har hatt problemer med å avgjøre hvilken makt kongene hadde, og sidestiller makten deres med deres republikanske motparters posisjoner: Konsulene. En del moderne forfattere antar at den høyeste makt i Roma lå i hendene på folket, og at kongen kun var øverste leder for senatet og folket. Andre antar at kongen hadde eneveldig makt, og at senatet og folket bare kunne begrense hans avgjørelser.
Han var imidlertid ledende augur som tok varsler, og ingen offentlige gjøremål kunne utføres uten at gudenes vilje ble gjort kjent ved fuglenes flukt og tolkning av offerdyrenes innvoller. Dette gjorde kongen til leder for den nasjonale religion og øverste religiøse leder. Han kontrollerte den romerske kalender og alle religiøse seremonier og utnevnte mindre religiøse embeter og embetsmenn. Romulus innsatte augurene og skal ha blitt ansett som den beste auguren. På samme måte innsatte kong Numa Pompilius pontifexene (prestene) og la grunnlag for Romas religionsutøvelse.
Utenfor sin religiøse autoritet ble kongen gitt øverste militære og dømmende autoritet ved bruk av imperium. Kongenes imperium ble gitt på livstid og beskyttet ham for rettforfølgelse. Han var den eneste i Roma med imperium, og ga ham full kontroll som kommandant over alle romerske legioner. I kongetiden fantes ikke lovene som beskyttet borgerne mot misbruk fra magistrater med imperium.
Kongen var også øverste dommer i Roma. Selv om han kunne utnevne pontifexer som mindre dommere, hadde han suveren autoritet i saker som ble fremlagt for ham, både sivile og kriminelle. Dette gjorde kongen suveren både i krig og fred. Et råd hjalp kongen i alle saker, men hadde ikke makt til å tilsidesette hans avgjørelser, selv om det mulig de kunne påankes av patrisiere møter i kurien.
Kongen hadde makt til enten å utnevne eller nominere alle embetsmenn. Kongen utnevnte en tribunus celerum til å tjene som tribun over ramnes-stammen i Roma, men også som kommandant over kongens personlige livvakt i likhet med de [romerske keiser og pretorianergarden. Kongen måtte utnevne tribunen etter at han overtok makten og tribunen forlot embetet når kongen døde. Tribunen var nestkommanderende etter kongen og hadde også makten til å sammenkalle Curiate-forsamlingen og legge lovforslag frem for den.
Et annet embete utnevnt av kongen var praefectus urbanus som fungerte som byens vokter. Når kongen var borte fra byen, hadde prefekten hele kongens makt og muligheter, han hadde til og med imperium mens han var i byen. Kongen fikk til og med makten til å være den eneste personen med rett til å utnevne patrisiere til senatet for å fungere som senatorer.
Under kongene hadde senatet og curiate-forsamlingen veldig lite makt og autoritet, De var ikke uavhengige forsamlinger med rett til å møtes og diskutere statens spørsmål. De kunne bare kalles sammen av kongen og kunne bare diskutere sakene kongen la frem for dem. Mens Curiate hadde makt til å godkjenne lover lagt frem av kongen, var senatet bare et æresråd for kongen. De kunne gi kongen råd om hans gjøremål, men hadde ingen midler til å hindre ham fra å gjøre noe. Det eneste kongen ikke kunne gjøre uten godkjennelse i senatet, var å erklære krig mot andre nasjoner.
Symbolene for kongen i Roma var tolv liktorer som hevet fasces med øks (også en etruskisk arv), retten til å sitte på en curule-stol og kle seg i purpurrød kappe (toga picta), røde sko og et hvitt diadem. Av disse symbolene var den purpurfargede kappen det viktigste, og purpur var lenge en farge forbeholdt konger.
Senatet
Se hovedartikkel, Det romerske senatetRomulus etablerte senatet etter at han hadde grunnlagt Roma ved å håndplukke de mest edle menn (de av rikdom og med legitime hustruer og barn) for å tjenestegjøre som byens råd. Som sådan var senatet kongens veiledende råd. Senatet besto av 300 senatorer, og hvor 100 senatorer representerte hver av de tre oldtidsstammene i området: ramnes (latinere), tities (sabinere) og luceres (etruskere). I hver stamme ble en stamme valgt for hver av stammens ti curiæ («samling av menn», egentlig en form for underavdeling). Kongen hadde enerett i å utpeke senatorene, men dette valget ble gjort i henhold til gammel skikk.
Under monarkiet hadde senatet liten makt og autoritet da kongen hadde det meste av den politiske makten. Lederfunksjonen av senatet var å tjene som kongens råd og være hans lovgivende koordinator. Straks en lovgivning foreslått av kongen hadde passert kurieforsamlingen, kunne senatet enten akseptere den som lov eller nedlegge veto. Kongen kunne, etter sedvane, søke råd fra senatet større saker, men det var uansett opp til ham til å beslutte hvilke saker, om noen, og han stod fritt til å akseptere eller avvise deres råd. Kun kongen hadde makt og myndighet til å kalle sammen senatet, unntatt under interregnum («avbrudd», «periode mellom regenter») hvor senatet hadde myndighet til sammenkalle seg selv.
Valget av kongen