Arnulf av Det tysk-romerske rike

Arnulf av Kärnten (født ca. 850, død 8. desember 899) var hertug av Kärnten og Bayern, østfrankisk konge fra 887 til 889,Østfrankerriket hadde blitt adskilt fra resten av Frankerriket ved traktaten i Verdun i 843. Det utviklet seg til det tysk-romerske rike etter slutten på karolingernes styre. bestridt konge avItalia fra 894 til 895 og fra 896 til 899 og bestridt tysk-romersk keiser fra 896 og fram til sin død i Regensburg i Bayern.

Arnulf var hertug av Kärnten da han styrtet sin onkel, keiser Karl den tykke, i et statskupp i 887, og onkelen døde av sykdom noen få måneder senere. Arnulf var en illegitim sønn av Ludvigs bror Karloman, konge av Bayern. Det store karolinske Frankerriket, som Karl den store hadde samlet, ble brutt opp. Han ble konge av kun Østfrankerriket (nåværende Tyskland) mens Vestfrankerriket (hovedsakelig nåværende Frankrike), Burgund og Italia valgte egne konger. Frankerriket ble aldri igjen samlet til et rike. Arnulf vant tronen i Tyskland bortimot uten en kamp, men han havnet snart i kamp mot ytre fiender. Han viste seg som dyktig i strid og en kompetent leder. Han måtte forsvare sine grenser mot vikingangrep fra nord, og mot madjarer, slavere og andre sentraleuropeiske folk. I Italia var det særlig to italienske adelsmenn som kjempet om å bli konge, og paven fryktet at kirkens eiendommer ville bli rammet. Han tilbød keiserkronen til Arnulf om han kom sørover og innførte fred. Arnulf invaderte Italia flere ganger, men hans autoritet som keiser ble kun respektert så lenge han oppholdt seg i landet. Til sist ble han rammet av slag og måtte trekke seg ut. Planen å gjøre sine sønner utenfor ekteskap til konger i Italia og Lotharingia var ikke vellykket, og tapte seg straks han selv døde.

Liv og virke Tidlig liv Arnulf var den illegitime sønnen til Karloman av BayernCanduci (2010), s. 222 og sin elskerinne LiutswindOgså transkribert som Litwinde eller Litwindie (som kan ha vært søster av Ernst, greve av bayerske Nordgau i området Oberpfalz, eller kanskje borggreve av Passau i henhold til andre kilder. Etter at Arnulf ble født giftet faren seg, kanskje før 861, men en datter av den samme grev Ernst, men som døde etter 8. august 879. Ettersom det er hovedsakelig vestfrankiske historiografiKonecny Silvia (1976): Die Frauen des karolingischen Königshauses. Die politische Bedeutung der Ehe und die Stellung der Frau in der fränkischen Herrscherfamilie vom 7. bis zum 10. Jahrhundert. PhD thesis, Wien, s. 139 som omtaler Arnulf som født utenfor ekteskap, er det mulig at to kvinnene faktisk er den ene og samme person og ved at Karloman giftet seg med Arnulfs mor faktisk betyr at han var født innenfor ekteskapet og var en legitim sønn.Mediaeval Genealogy: Liutswind. Arkivert fra originalen den 2. september 2003 hos Wayback Machine. Det er ulike teorier om hennes avstamming og hennes forhold til Karloman (på tysk)

Arnulf ble gitt styret over hertugdømmet Kärnten, en frankisk vasallstat og etterfølgerrike av fyrstedømmet Karantania, av sin far Karloman. Det skjedde etter at Karloman ble forsont med sin egen far, kong Ludvig den tyske, og gjort til konge av hertugdømmet Bayern.

Arnulf tilbrakte barndommen i Mosaburch, antagelig Moosburg i Kärnten, noen få mil unna en av de keiserlige residenser, det karolingiske Kaiserpfalz ved Karnburg, som hadde vært boligen til fyrstene i Kärnten. Arnulf holdt sitt sete her og fra senere hendelser kan det synes som at folket i Kärnten forholdet seg til ham som deres egen hertug. Senere, etter at han hadde blitt kronet som konge av Østfrankerriket gjorde han om sitt gamle territorier i Kärnten til et grenseområde for hertugdømmet Bayern.

Regional hersker Etter kong Karloman ble ufør etter et slagtilfelle i 879, arvet Ludvig den yngre Bayern, Karl den tykke ble gitt kongeriket Italia, og Arnulf ble bekreftet som hertug i Kärnten i en avtale med Karloman. Imidlertid ble Bayern allerede mer eller mindre styrt av Arnulf,Reuter, Timothy (1992): The Annals of Fulda. Manchester Medieval series, Ninth-Century Histories, Volume II. Manchester: Manchester University Press, s. 104 og note 3 og hadde beviselig styrt Bayern i løpet av sommeren og høsten 879 mens hans far arrangerte sin etterfølgelse. Han ble også gitt «Pannonia», i henhold til krøniken Annales Fuldenses, eller «Carantanum» i henhold til Regino av Prüm.MacLean, Simon (2003): Kingship and Politics in the Late Ninth Century: Charles the Fat and the end of the Carolingian Empire. Cambridge University Press, s. 135 Delingen av riket ble bekreftet i 880 etter Karlomans død.

Da Engelschalk II av Pannonia gjorde opprør i 882 mot Aribo, markgreve av Pannonia, og utløste det den såkalte vilhelminerkrigen. Engelschalk fikk han støtte fra Arnulf og aksepterte hans og hans brors underkastelse (brødrene ble kalt «vilhelmerne»). Det ødela Arnulfs forhold til sin onkel Karl den tykke og plasserte ham i krig med Svatopluk av Mähren. Pannonia ble invadert, men Arnulf nektet å gi opp de unge vilhelmerne og han inngikk ikke en fredsavtale med Svatopluk før sent i 885 på en tid da herskeren Svatopluk var blitt lojal til keiseren. Krigen ødela muligens Arnulfs håp om å etterfølge Karl den tykke.

Konge av Østfrankerriket thumb|Arnulf av Kärnten, framstilling fra 1200-tallet I 881 hadde paven besluttet å krone Karl den tykke som keiser. Det hadde mest å gjøre med at Karl allerede hadde kontroll over det meste av nordlige Italia og paven trengte beskyttelse i tilfelle vatekanstatene ble truet av sine naboer, særlig den ambisiøse Guido III av Spoleto. Karl aksepterte tittelen, men kom aldri tilbake til sørlige Italia. Problemet var at Karl den tykke var ingen kriger, og ville neppe komme til Italia for å beskytte paven, selv om det var hensikten med keisertittelen.Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, ISBN 978-0-393-05975-5, s. 466-467 Karl den tykke var i utgangspunktet en yngre bror uten utsikt til å arve noe som helst, men tilfeldigheter ført til at innen 882 døde to frankiske konger hver for seg av naturlige årsaker, en tredje døde på jakt, og deres respektive frankiske riker ble lagt til kongeriket til den gjenværende arvingen. Tilfeldighet og skjebne forente de adskilte delene til det gamle riket. Men Karl den tykke, svak og uten noe legitim arving, og heller ingen planer for sitt store rike, havnet umiddelbart i problemer. I 885 ble det økte problemer med vikingangrep og Ludvig var ute av stand til å gjøre noe med det.

Arnulf tok en lederrolle i å få avsatt sin onkel, Karl den tykke. Han marsjerte med hær inn i frankisk område, og med støtte fra den frankiske adelen innkalte Arnulf et rådsmøte ved Tribur og avsatte onkelen i november 887 under trusselen av militær makt.Comyn (1851), s. 78Mann (1925, bind III, s. 376 I møte med denne fiendtligheten valgte Karl å gå frivillig, men ikke uten å ha refset sin nevø for hans forræderi og krevd noen få kongelige residenser i Schwaben, noe Arnulf innrømmet hamDuckett (1968), s. 12 og hvor han levde sine siste måneder. Hans vilje til å gå av og oppgi sine titler som konge og keiser var knyttet til hans helse: han slet med en alvorlig lidelse i hodet og gjennomgikk en trepanasjon (åpne skallen operativt) for å slippe unna smerter. Han døde i januar 888, kun noen få måneder etter at han abdiserte.Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 468 Etter at Arnulf hadde utmerket seg i krigen mot slaverne, valgte adelen i Østfrankerriket ham som konge.Comyn (1851), s. 80 Riket smuldret opp i enda mindre deler enn før: Arnulf ble konge av Østfrankerriket og Lotharingia, Odo av Vestfrankerriket, Province, og Burgund valgte deres egne konger. Striden om tittelen som romersk keiser, og ble utkjempet mellom to italienske adelsmenn: Guido III av Spoleto og Berengar av Friuli.

Som alle tidlige germanske herskere var Arnulf også tungt involvert i kirkelige disputter. Ved rådsmøtet i Tribur i 895 ledet han en strid mellom bispedømmene Bremen, Hamburg og Köln over deres respektive autoritet, og hvor Bremen og Hamburg forble et kombinert bispedømme, uavhengig av Köln erkebispedømme.Mann (1925), bind IV, s. 66

Arnulf var mer en kriger enn en forhandler. I 890 bekjempet han med hell slaverne i Pannonia.Duckett (1968), s. 16 Tidlig eller i midten av 891 invaderte vikinger LotharingiaDuckett (1968), s. 17 og knuste en østfrankisk hær ved Maastricht.Duckett (1968), s. 20 Ved det påfølgende slaget ved Leuven i Lotharingia i september 891, i henhold til Annales Fuldenses, klarte Arnulf å slå tilbake vikingene og i all vesentlighet forhindret flere angrep fra denne fronten i Nederlandene. Annales Fuldenses hevdet at det lå så mange like igjen etter nordboerne at de blokkerte elvens strøm. Etter denne seieren fikk Arnulf bygget en nye festning på en øy i elven Dijle. Den ble kalt for Luvanium på latin, lokalt for Lovon.«History of Leuven», Visit Flanders

Innblanding i Vestfrankerriket thumb|Arnulf av Kärnten (1387). Etter at Karl den tykke var død dro Arnulf fordel av problemene i Vestfrankerriket ved å sikre seg området Lotharingia. Han gjorde det i 895 til et kongerike for sin utenomekteskapelige sønn ZwentiboldComyn (1851), s. 82 og som sønnen styrte fram til sin død i 900.Collins, Roger (1999): Early Medieval Europe 300–1000, 2. utg., Palgrave Macmillan, s. 360 I 889 støttet Arnulf kravet til Ludvig den blinde til kongeriket Provence etter å ha mottatt en personlig appell fra Ludvigs mor Ermengard, som kom for å møte Arnulf ved Forchheim i mai 889.Mann (1925), bind III, s. 382

Ved å anerkjenne Arnulfs framstående posisjon, aksepterte i 888 formelt kong Odo i Paris Arnulfs overherredømme.Bryce (1913), s. xxxv I 893 endret Arnulf sin støtte fra Odo og til Karl den enfoldige etter å ha blitt overtalt av Fulk, erkebiskopen av Reims, om at det var i hans beste interesser.Mann (1925), bind IV, s. 55 Arnulf dro fordeler av den påfølgende striden mellom Odo og Karl ved å overta flere områder fra Vestfrankerriket.Mann (1925), bind IV, s. 56 Ved et tidspunkt ble Karl den enfoldige tvunget til å flykte til Arnulf og be om hans beskyttelse.Duckett (1968), s. 25 Arnulfs innbland tvang snart pave Formosus til å bli involvert da han var bekymret for at et delt og krigstrett Vestfrankerriket ville bli et lett bytte for vikingene.

I 895 innkalte Arnulf både Karl og Odo til sin residens i Worms. Karls rådgivere overbeviste ham om ikke å reise, og han sendte en representant i sitt sted. Odo møtte derimot personlig opp sammen med et stort følge og med mange gaver til Arnulf.Duckett (1968), s. 26 Rasende over at Karl unnlot å møte, ønsket Arnulf Odo velkommen ved rådsmøtet i Worms i mai 895, og støttet på nytt Odos krav til Vestfrankerrikets trone. Ved det samme rådsmøtet kronet han sin illegitime sønn Zwentibold som konge av Lotharingia.

Krig med Mähren Så tidlig som 880 hadde Arnulf en utforming av Stormähren, og fikk den frankiske biskop Wiching av Nitra til å blande seg inn i misjonsaktiviteten til den østortodokse presten Methodios (bror av Kyrillos) med det må å forhindre enhver fare for en forent Mähren.Mann (1925), bind III, s. 243

Arnulf greide ikke å erobre hele Stormähren i krigene for 892, 893, og 899, men han oppnådde en del suksess, særlig i 895 da hertugdømmet Böhmen brøt ut av Stormähren og ble hans vasallstat. Han oppnådde en enighet med Bořivoj, hertug av Böhmen, og landet ble således fri for faren av en frankisk invasjon. I 893 eller 894 tapte antagelig Stormähren en del av sitt område til ham, omtrentlig det som i dag er vestlige Ungarn. Som belønning ble Wiching hans kansler i 892.Mann (1925), bind III, s. 244 I hans forsøk på å erobre Mähren inngikk Arnulf en form for allianse med madjarerne som hadde bosatt seg i Pannonia — omtrentlig dagens Ungarn —og med deres hjelp utøvde han en form for kontroll over Mähren.Comyn (1851), s. 83Mann (1925), bind IV, s. 13

Konge av Italia og tysk-romersk keiser thumb|Arnulf og Ludvig barnet, maleri av Johann Jakob Jung (1800-tallet).