August Friedrich Ferdinand von Kotzebue (født 3. mai 1761 i Weimar, død 23. mars 1819 i Mannheim) var en tysk dramatiker og forfatter. Han ble senere russisk statsborger. Hans opprinnelige etternavn var Kotzebue, men han begynte å bruke navnetillegget von da han ble tatt opp i den russiske tjenesteadel i 1785.
Kotzebue var en meget produktiv forfatter. Han skrev mer enn 200 dramatiske verker innenfor ulike genre. Som dramatiker var han publikums yndling, men intellektuelle kritikere mente stykkene hans var både lettbente og umoralske.
Han bodde deler av livet i Weimar, der også Goethe og Schiller levde og virket. Kotzebue oppnådde aldri den respekten og det ettermælet de fikk, men i sin samtid var det han som var den store suksessforfatter. Stykkene hans ble oversatt og spilt over hele Europa, noen av dem også i USA. Han utga og redigerte også flere tidsskrifter, skrev noveller, historier, reiseskildringer og andre verker.
Han fornærmet og kritiserte mange, blant annet skrev han kritisk om studentenes liberale og nasjonalistiske ideer. Dette førte til at en ung student drepte ham, da Kotzebue var 57 år gammel.
Livsløp miniatyr|Gelbes Schloss (norsk: det gule slottet), der A.v. Kotzebue ble født. Barokkbygningen fra 1704, er i dag fredet.Kort om bygningen Kotzebue var yngste sønn av Levin Karl Christian Kotzebue og hans kone Anna Christina, f. Krüger. L.K.C. Kotzebue var legasjonsråd og privatsekretær for hertuginne Anna Amalia av Sachsen-Weimar-Eisenach. Han døde bare noen måneder etter at August ble født.Genealogisches Handbuch der baltischen Ritterschaften, s. 149 Anna Christina giftet seg ikke igjen, men viet all sin tid til å sørge for at deres barn fikk en utdannelse.Kotzebue (1811), s. 1 Også Augusts eldre søster, Karoline, ble forfatter.
Da han var 16 år, begynte Kotzebue å studerte jus, først ved universitetet i Jena, nær barndomshjemmet i Weimar, så en tid i Duisburg, der hans søster bodde, før han i 1779 kom tilbake til Jena og fikk sin juristeksamen der.Mandel (1990), s. 31
Etter avsluttede jusstudier åpnet han advokatpraksis i Weimar, men forlot byen allerede i 1781.Mandel (1990), s. 32 Han reiste til St. Petersburg, og fikk en stilling som sekretær for generalløytnant Friedrich Wilhelm Bauer, som var i Katarina den stores tjeneste. Bauer var på den tiden direktør for det tyske teater i St. Petersburg. Kotzebue ledet teatret sammen med ham, og skrev også egne stykker for det.Coleman, s. 325 Da Bauer døde i 1783, håpet Kotzebue å overta som direktør for teatret, men Katarina utnevnte ham isteden til assessor ved overappelldomstolen i Reval (senere: Tallinn). Etter to år i denne stillingen, avanserte han til sjefsdommerembetet, med rang av oberstløytnant, en rang som automatisk gjorde ham til medlem av den russiske tjenesteadel.Kotzebues stilling i Reval er i enkelte kilder kalt assessor, i andre president for retten, i flere kilder er titlene satt i anførselstegn, og enkelte steder står det at det var en ærestittel Han fungerte som rettens leder til 1795, da han frasa seg embetet.Mandel, s. 33
I 1797 reiste han tilbake til Tyskland, og i 1798 hadde han en kort tid en offentlig stilling som teaterdikter ved hoffteatret i Wien.Geiger (1882), s. 772 (tysk) I Tyskland oppnådde han ikke den anerkjennelse han ønsket, og i 1800 dro han tilbake til Russland. Denne gang ble han anholdt på grensen, feilaktig beskyldt for å være jakobiner, og sendt til Sibir. Etter fire måneder ble han benådet av tsar Paul I, satt fri igjen, og utnevnt til direktør for det tyske hoffteatret i St. Petersburg. Han fikk også et gods i Estland, som på den tiden var del av det russiske riket.
Etter at tsaren ble drept i 1801, bodde Kotzebue en tid i Weimar, deretter i Jena og senere i Berlin.Häntzschel (1979)
Etter Napoleons seier i slaget ved Jena-Auerstedt i 1806, flyktet Kotzebue til Russland, og bosatte seg på godset sitt i Estland. Fra 1813 virket han som russisk generalkonsul og kulturattaché i Königsberg (dagens Kaliningrad). I 1817 ble han sendt til Weimar for å fungere som politisk observatør for tsaren, og sendte månedlige rapporter om politiske og offentlige hendelser. Denne virksomheten gjorde at han ble mistenkt for å være russisk spion.
I desember 1818 skrev han til de russiske myndigheter, viste til sine 37 år i tjeneste for Russland, og ba om å få pensjonere seg, og komme tilbake til Russland. I februar 1819 etterkom tsar Aleksander hans ønske, og sendte ham penger for å dekke reiseutgiftene, men før Kotzebue var klar til å reise, ble han myrdet, den 23. mars 1819.Coleman, s. 326
Ekteskap og etterkommere Kotzebue var gift tre ganger, alle tre ganger med kvinner fra den russiske adel. I 1785 inngikk han sitt første ekteskap, med Friederike Julie Dorothea von Essen, som døde i barsel i 1790.Reck (1829), s. 507
I 1794 giftet han seg på ny, med Christine Gertrude von Krusenstern. Hun døde i 1803.
Det siste ekteskapet inngikk han i 1804, med Wilhelmine Friedrike von Krusenstern, en nær slektning av hans kone nummer to. Hun overlevde ham med mer enn 30 år, og døde i 1852.
Han fikk totalt 18 barn, blant disse var den senere oppdagelsesreisende Otto von Kotzebue, maleren Alexander von Kotzebue og diplomaten Wilhelm von Kotzebue.
Adelskap og heder I 1785 ervervet han adelskap i russisk tjenesteadel gjennom sin stilling som russisk embetsmann,«Präsident des Gouvernements-Magistrats der Provinz Estland». I Häntzchel (1979) og begynte fra da av å bruke «von» foran etternavnet, for å markere dette.Genealogisches Handbuch …, s. 148 Noen år senere forsøkte han å bli utnevnt til ridder av den russiske delen av malteserordenen, men lyktes ikke, til tross for at han sto på god fot med ordenens stormester, tsar Paul I.Kotzebue (1820), s. 184
Han ble medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet i 1802, og i 1815 ble han tatt opp i Det russiske vitenskapsakademi som korresponderende/utenlandsk medlem.Vitenskapsakademiets informasjon om Kotzebues medlemskap, med gal transkripsjon av navnet
Mens han deltok på et møte i den franske organisasjonen La société des Observateurs de l'Homme i Paris i 1804, ble han, helt uventet for ham selv, opptatt som medlem i organisasjonen.Kotzebue (1804) Souvenirs de Paris en 1804, bind 2, s. 348
Tsar Aleksander tildelte ham Sankta Annas orden, 2. klasse i 1815.Mandel (1990), s. 56
Han ble også opptatt i lærde selskap i Antwerpen og St. Petersburg, og fikk et æresdoktorat ved det filosofiske institutt i Königsberg.
Teaterinteressen Kotzebue fikk sitt første møte med teater som liten gutt, da hans onkel, forfatteren Johann Karl August Musäus, tok ham med for å se et stykke av Friedrich Gottlieb Klopstock. Dette ble en skjellsettende opplevelse for gutten, og da den store skuespiller Conrad Ekhof et par år slo seg til i Weimar med sin teatertrupp, benyttet den unge Kotzebue enhver anledning til å se deres forestillinger.Cox, Catharine M. (1926) The Early Mental Traits of Three Hundred Geniuses, s. 538
I 1775 slo Goethe seg ned i Weimar og ble en venn av familien. I en alder av 15 år fikk Kotzebue stå på scenen for første gang. Under en privat teateroppføring i Weimar fikk han rollen som «brevbærer» ved uroppføringen av Goethes Geschwister (norsk: Søsken). Goethe hadde skrevet stykket til ære for Kotzebues søster,Biese (1918), s. 284 og han spilte selv hovedrollen.
Da Kotzebue begynte å studere i Jena, ble han straks med i en amatørteatergruppe, og i den tiden han studerte i Duisburg, organiserte han selv teaterforestillinger.
I sin tid som dommer i Reval, var han både direktør for, og skuespiller i, en amatørteaterklubb der. Overskuddet av forestillingene ble donert til de fattige. Dette teatret levde videre i mange år etter at Kotzebue flyttet fra stedet.
Da han trakk seg tilbake fra dommerstillingen, og slo seg ned på sitt gods på landet i Estland, startet han et amatørteater der også.
Kotzebue og Goethe Det kjølige forholdet mellom Kotzebue og Goethe er behandlet i de fleste biografiene om dem, og i mange artikler. De to var gjensidig skeptiske til hverandre og dypt uenige når det gjaldt teater, men begge hadde en viss respekt for den andres talent. Goethe mislikte den populariteten Kotzebues stykker oppnådde, men var avhengig av hans komedier og andre stykker for å fylle hoffteatret i Weimar i de 27 årene han var direktør der.Stock, Frithjof (1971) Kotzebue im literarischen Leben der Goethezeit: Polemik, Kritik, Publikum s. 36–40. Düsseldorf Kotzebue forsøkte forgjeves å komme inn i kretsen rundt Goethe og Schiller. Goethe hadde en intellektuell og litterær klubb, Mittwoch-KränzchenMittwoch-Kränzchen: onsdagsklubben. Kränzchen betyr egentlig liten krans, som møttes annenhver onsdag. Der var også Schiller medlem, og der forsøkte Kotzebue i 1802 å få innpass, men Goethe sørget for at reglene for opptak var slik at han kunne avvise ham. Man kunne bare bli opptatt som medlem etter invitasjon. Dette førte til stor uenighet innad i klubben, som dermed ble oppløst.Drummer, E.H. (1949) «Goethe's literary clubs». I: The German Quarterly, vol. 22, nr. 4, s. 198–199
Forfatter og dramatiker upright|miniatyr|Kotzebue var den store suksessdramatiker i sin tid, men det er Goethe og Schillers verk som lever videre. Her: Goethe- og Schillermonumentet foran Nasjonalteatret i Weimar Kotzebue skrev mange noveller, historier og anekdoter som hadde en stor leserskare.Williamson (2000), s. 891 Han skrev også historiske verker, blant annet tobindsverket Geschichte des Deutschen Reiches von dessen Ursprüngen bis zu dessen Untergange (1814–1815) (norsk: Det tyske rikes historie fra dets opprinnelse til dets undergang), men det var hans rolle som dramatiker som ga ham berømmelse i sin samtid, og delvis etterpå.
Han skrev rundt 230 teaterstykker, som ble oppført både ved amatørteatre og profesjonelle teatre i hele Europa, i ulike oversettelser. Enkelte av hans stykker ble til og med oppført i New York.
I de årene Goethe var direktør ved hoffteatret i Weimar (1791–1817), hadde teatret forestillinger, av disse var 667 oppføringer av nesten 90 av Kotzebues stykker.Mandel (1990), s. 50 I Encyclopedia of Romantic Literature, blir han omtalt som «et enestående europeisk fenomen».
I perioden 1790–1810 ble 36 av hans stykker oversatt til engelsk og oppført i England.Gladsø (2015), s. 262 Das Kind der Liebe, som ble oversatt til engelsk i 1798, ble oppført 42 ganger på Covent Garden i sesongen 1798–1799.Gladsø (2015), s. 263 Også i Skandinavia sto Kotzebue i en særstilling blant spilte dramatikere, både i dramatiske selskab og ved institusjonsteatrene. Ved Det Kongelige Teater var det for eksempel rundt tre Kotzebue-premierer per sesong (utregnet fra teatrets spillelister) mellom 1790 og 1820. Det dramatiske selskab i Bergen hadde en Kotzebue-komedie som åpningsstykke, og hans stykker ble oppført av dramatiske selskaber både i Christiania (dagens Oslo) og Trondheim.For Trondheims vedkommende: omtalt flere steder i Skagen (2015)
Samtidig som hans verker var populære blant tysk middelklasse og aristokrati, og blant publikum i andre land, ble han sett på med motvilje, og tildels hat, av de intellektuelle kritikerne, som mente stykkene hans var umoralske. Denne kritikken må sees i lys av datidens holdning til teater. Ifølge opplysningstidens estetikk skulle teatret ha en positiv innflytelse på menneskenes moral.