Lucius Cornelius Sulla FelixDet offisielle navnet til Sulla. Det betyr «Lucius Cornelius Sulla, sønn av Lucius, barnebarn av Publius, den heldige.» (latin: L•CORNELIVS•L•F•P•N•SVLLA•FELIX) (født ca. 138 f.Kr., død 78 f.Kr.) var en romersk general og diktator, vanligvis kjent som kun Sulla. Hans tilleggsnavn Felix, «den heldige», fikk han senere i livet på grunn av sitt legendariske hell som general. Sullas navn har også blitt omtalt som «Silla», antagelig på grunn av feilskrivning av den antikke skrivemåten «SVILLA» (Suilla) som utviklet seg i de to retningene Sulla og Silla. I eldre kilder kunne navnet bli skrevet som «Sylla». Det er gresk påvirkning, som «sylva» for latinske «silva», styrket av den årsak at de to fremste kildene, Plutark og Appianòs, skrev på gresk og kalt ham Σύλλα. Jf. Buck, Carl Darling (1933): Comparative Grammar of Greek and Latin Han hadde æren av å bli valgt til konsul to ganger og han gjenopprettet diktaturet i Roma. Sulla ble belønnet med corona graminea, «gresskronen», den fremste og mest sjeldne militære hedersbevisning i Romerriket, under forbundsfellekrigen (mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr.). Rich, Anthony (1875): «Corona», A Dictionary of Greek and Roman Antiquities, London: John Murray. Hans liv var jevnlig omtalt i antikke biografiske samlinger av ledende generaler og politikere, opprinnelig i den biografiske kompendium av berømte romerne som ble utgitt av Marcus Terentius Varro. I Plutarks Sammenlignbare liv (gresk: Bíoi parálleloi) er Sulla sammenlignet med den spartanske general og strateg Lysandros.Plutark: «Comparison of Lysander and Sulla», Life of Sulla]
Sullas diktatur kom i en tid hvor striden mellom popularene og optimatene var på sitt høyeste. De førstnevnte, representert av Sullas samtidige og til sist rival, Gaius Marius, utfordret den eksisterende orden ved å kreve ytterligere rettigheter for plebeierne, mens de sistnevnte forsøkte å bevare den eksisterende maktstrukturen som var dominert av aristokratiet og senatet.
I en tvist over kommandoen av hæren marsjerte Sulla på ikke-konstitusjonelt vis sin hær inn i Roma og beseiret Marius i kamp. Han tok posisjonen som diktator som ikke hadde vært benyttet siden andre punerkrig et århundre tidligere. Han benyttet sin makt som diktator til å gjennomføre en rekke med reformer i den romerske lovgivningen. Disse hadde til hensikt å styrke senatets forrang, og minske makten til tribunene. Etter å ha søkt valg til å bli konsul for andre gang, trakk han seg tilbake til privat liv og døde kort tid etter. Sullas beslutning om å gripe makten som diktator kom til å destabilisere den romerske maktstrukturen og gjorde det mulig for senere ledere som Julius Cæsar å følge hans presedens i å gripe politisk makt ved vold. Sulla hadde alle negative kjennetegn til en diktator: han sammenkalte forsamlinger hvor han holdt storstilte taler, truet og skremte alle som han hevdet var hans fiender, også hans eget publikum. Han la til nye navn til listen av statens fiender, og de som havnet der var ikke trygge. Selv de som søkte tilflukt i templer ble drept. «Lucius Cornelius Sulla (138-78 BC)», Roman Empire
De tidlige årene Sulla ble født inn i en fattig gren av Cornelii gens (slekt) av aristokratisk patrisisk herkomst, men uten innflytelse i byen. Uten penger tilbrakte Sulla sine første år i bakgrunnen av Romas politiske elite. Det er ukjent hvordan han skaffet seg de midler som ga ham muligheten til å stige gradene til å bli senator, selv om noen kilder henviser til arv i familien. Sulla tilbrakte sin ungdom blant Romas skuespillere, komikere, musikere og dansere. Plutark nevner at under bryllupet til sin siste hustru, Valeria, holdt han fortsatt selskap med «skuespillerinner, musikere, og dansere, drakk på sofaen natt og dag.» Plutark: Sulla.
I 107 f.Kr. ble Sulla nominert kvestor av Gaius Marius, som tok kontroll over den romerske hæren i krigen mot nordafrikanske kong Jugurtha av Numidia. Den jugurthinske krig hadde startet i 112 f.Kr. med ydmykende resultat for Roma. Marius' hær beseiret til slutt fienden i 106 f.Kr., takket være Sullas initiativ til å fange den numidiske kongen ved å overtale hans familie til å bedra ham. Omtalen som Sulla fikk gjennom denne hendelsen satte fart på hans politiske karriere, men førte også til at Marius ble svært bitter på ham. Sulla fortsatte likevel å tjene Marius' stab fram til kampanjen mot de germanske teutonske og kimbrerske stammene i Gallia 104–103 f.Kr.. På dette tidspunkt ble Sulla overført til hæren til Quintus Lutatius Catulus, Marius sin rivaliserende konsul. Med Sullas hjelp beseiret Marius og Catalus kimbrerne i slaget om Vercellae i 101 f.Kr..
Forbundsfellekrigen Etter at Sulla vendte tilbake til Roma ble han valgt til praetor urbanus, ifølge ryktene gjennom utstrakte bestikkelser.Keaveney, Arthur (2005): Sulla: The Last Republican, s. 30. Etterpå ble han utnevnt til provinsen Kilikia (i dagens Tyrkia). I 92 f.Kr. forlot Sulla Østen og reiste tilbake til Roma hvor han allierte seg med opposisjonen til Gaius Marius. Rett før Forbundsfellekrigen (91–88 f.Kr.) begynte det romerske aristokratiet og senatet å frykte ambisjonene til Marius som allerede hadde gitt ham fem konsulperioder på rad fra 104 f.Kr. til 100 f.Kr. I dette siste opprøret blant de italiske allierte, viste Sulla sin genialitet som general, og viste større dyktighet enn både Marius og konsulen Gnaeus Pompeius Strabo (far til Pompeius). Resultatet var at han ble valgt som konsul for første gang i 88 f.Kr., med Quintus Pompeius Rufus som kollega.
Den første borgerkrigen
Som konsul i Roma forberedte Sulla seg på å reise tilbake østover for å utkjempe den første krigen mot Mithridates etter bestilling av senatet. Men han ville etterlate seg problemer. Marius var nå en gammel mann, men hadde fremdeles ambisjoner om å lede de romerske arméene mot kong Mithridates VI av Pontus. Marius overbeviste tribunen P. Sulpicius Rufus til å sammenkalle en forsamling og endre senatets beslutning om å gi Sulla kommandoen. Da nyhetene nådde Sulla, som fremdeles lå i leir sør i Italia og var klar til å krysse over til Hellas, tok han en uvanlig beslutning. Sulla tok seks av sine mest lojale legioner og forberedte seg på å marsjere inn i Roma. Dette var en hendelse uten sidestykke. Ingen general før ham hadde krysset bygrensene, pomerium, med sin hær. Det var så uetisk at de fleste av hans kommandanter nektet å slutte seg til ham og Sulla tok knapt noen tiltak mot dem. Livredd for dette uvanlige tiltaket flyktet Marius og hans tilhengere byen, mens Sulla konsoliderte sin posisjon og talte til senatet i harde ordelag. Han framstilte seg selv som et offer, antagelig for å rettferdiggjøre sin voldelige ankomst til byen. Borgerkrigen var fryktelig, og noen italiske byer ble ødelagt. Forlì ble ødelagt i 88 f.Kr. og gjenoppbygd av praetoren Livius Clodius etterpå. Etter noen betydelige omstruktureringer av byens politiske trender og med senatets makt styrket, vendte Sulla tilbake til leiren og fortsatte den opprinnelige planen med å bekjempe Mithridates i Pontos.
Med Sulla ute av veien, begynte Marius å få tilbake kontrollen over situasjonen på slutten av 87 f.Kr. Med støtten fra Lucius Cornelius Cinna (svigerfar til Julius Cæsar), erklærte Marius Sullas reformer og lover ulovlige og Sulla selv offisielt i eksil. Sammen utførte Marius og Cinna et betydelig blodbad blant Sullas tilhengere og ble valgt til konsuler for året 86 f.Kr. Marius døde noen få dager etter valget og Lucius Valerius Flaccus ble nominert som hans erstatter. Cinna var da i praksis herskeren av Roma og ble valgt til konsul uten motstand i de følgende årene.
Imens beseiret Sulla Mithridates i øst og i 86 f.Kr. erobret han Athen og beseiret deretter Arkelaus ved Chaeronea og på nytt i 85 f.Kr. ved Orkomenus. Mens han var i øst, var han den første romerske embetsmann som møtte en partisk ambassadør, men fornærmet ham uten å vite det ved å sette seg mellom Mithridates og ambassadøren. Han forlot Østen i 84 f.Kr. da han hørte nyhetene om Cinnas død.
Slaget ved Porta Collina thumb|Porta Collina. Sulla marsjerte mot Roma og oppdaget da til sin forferdelse at mange av hans venner og tilhengere var myrdet av bypretoren Lucius Junius Brutus Damasippus«Damasippus, 82 f.Kr.», historyofwar.org]</ref> på Marius' ordre. Ikke engang eldre senatorer var spart i en regulær massakre som styrket Sulla i hans beslutning. Han trakk sine styrker ut av Roma igjen og dro nordover for å konfrontere Gnæus Papirius Carbo (ca 130–82 f.Kr.) i Etruria. Uten forsterkninger måtte Carbo gi opp og valgte å flykte til Libya; han ble henrettet av Pompeius samme år.<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Carbo «Carbo», 1911 Encyclopedia Britannica Med Carbo på flukt og Marius beleiret i Praeneste, torde ikke veteranene annet enn å overgi seg til Sulla eller flykte. Men samnitter og lukanere hadde kjempet så lenge forgjeves mot optimater som Sulla for å oppnå borgerskap, at de satte kurs mot Praeneste for å komme Marius til unnsetning. Samlet utgjorde de rundt 70 000 mann, og Sulla fikk travelt med å sende sine legioner dit til hjelp for dem som allerede beleiret byen. Samnittenes leder Pontius Telesinus ga ordre om angrep på Sullas styrker som var vesentlig færre enn dem Telesinus selv disponerte. Kampen ble likevel uavgjort, og da Telesinus forstod at Pompeius nærmet seg bakfra til støtte for Sulla, tok Telesinus et overraskende grep. I skjul av nattemørket bega hans samnitter og lukanere seg på en hastemarsj til Roma, som Sulla i hastverket hadde etterlatt ubeskyttet. Sulla delte nå styrkene sine og sendte kavaleriet for å avskjære fienden, mens han selv skyndte seg til Roma med resten av hæren.Barry Porter: Blodbad ved Porta Collina, warfarehistorynetwork.org]</ref>