Eurovision Song Contest 2017 var den 62. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Kyiv internasjonale utstillingssenter i Ukraina, etter at Jamala vant med sangen «1944» i 2016. Dette var andre gang Ukraina arrangerte konkurransen, første gang var i 2005, også det i Kyiv. Konkurransen besto av tre sendinger: en semifinale tirsdag 9. mai, en semifinale torsdag 11. mai og finalen lørdag 13. mai 2017. Programledere for alle sendingene var Oleksandr Skitsjko, Volodymyr Ostaptsjuk og Timur Mirosjnytsjenko. 42 land deltok i konkurransen, det samme antallet som året før. Romania og Portugal, som for øvrig vant konkurransen, kom tilbake etter ett års pause, mens Bosnia-Hercegovina, som deltok i 2016, trakk seg på grunn av økonomiske problemer hos kringkasteren BHRT. Opprinnelig skulle også Russland delta, men trakk seg noen uker før konkurransen siden landets deltaker, Julija Samojlova, ble nektet innreise til Ukraina.
Av deltakerlandene måtte 36 land gjennom én av de to semifinalene, og 20 av dem kvalifiserte seg til finalen lørdag 13. mai. I tillegg deltok vertslandet Ukraina og de fem «store landene» i finalen, slik deltakerantallet i finalen var 26 land. Vinneren av konkurransen ble Salvador Sobral fra Portugal med sangen «Amar pelos dois». Vinnersangen hadde portugisisk tekst og var skrevet av Sobrals søster, Luísa Sobral. Dette var landets første seier i Eurovision Song Contest. Det var også første gangen siden 2007, da Marija Serifovic vant med sangen «Molitva», at en ikke-engelskspråklig sang vant konkurransen. Salvador Sobral fikk den høyeste poengsummen i konkurransen til da, med 758 poeng. Bulgaria kom på andreplass med 615 poeng, fulgt av Moldova med 374 poeng.
Det norske bidraget var sangen «Grab the Moment», fremført av JOWST og Aleksander Walmann. Den norske sangen deltok i semifinale 2, der den endte på femteplass og dermed kvalifiserte seg til finalen. Til slutt endte Norge på en tiendeplass i finalen – landets fjerde topp ti-plassering siden 2013. De tre sendingene ble sett av 182 millioner seere verden over, en nedgang på 22 millioner fra året før.
Bakgrunn Etter seieren med «1944» og Jamala i 2016, var det Ukraina og landets allmennkringkaster UA:PBC som var arrangører for konkurransen. Dette var andre gang Ukraina hadde arrangørjobben, første gang var i Sportspalasset i Kyiv i 2005. Denne gangen ble hovedstaden Kyiv valgt som vertsby, etter en lengre søknadsprosess. Konkurransen ble lagt til byens største arena, Kyiv internasjonale utstillingssenter, med plass til rundt publikummere.
Søknadsprosess Vertsbyen og arenaen ble valgt etter en omfattende søknadsprosess som startet like etter Ukrainas seier i 2016. Allerede 18. mai 2016 kunngjorde Ukrainas nasjonale offentlige kringkastingsselskap (UA:PBC) at det første offisielle planleggingsmøtet med EBU skulle holdes 8. juni. En avgjørelse på hvor konkurransen skulle finne sted, skulle avgjøres etter sommeren. Sammen med Ukrainas regjering lanserte UA:PBC 23. juni en offisiell søknadsprosess der interesserte byer kunne søke om å bli vertsby. En finaleliste på tre byer skulle være klar i siste halvdel av juli, og like etter skulle EBU og den ukrainske organisasjonskomiteen besøke finalebyene og vurdere infrastruktur og arena. EBU hadde flere krav, blant annet måtte arenaen ha plass til minst 7000, og helst minst , tilskuere. I tillegg måtte det være et pressesenter med 1500 plasser, og vertsbyen måtte ha minst 2000 hotellrom i alle prisklasser og av generell europeisk standard. Byen måtte også garantere for sikkerheten til de besøkende og ha moderne infrastruktur som blant annet en internasjonal flyplass. I tillegg måtte arrangørbyen tilby sosiale aktiviteter og konserter for lokalbefolkningen og de besøkende.
Seks byer sendte inn anbud innen fristen 8. juli: Dnipro, Kharkiv, Kherson, Kyiv, Lviv og Odesa. I tillegg hadde byer som Tsjerkasy, Irpin, Uzjhorod og Vinnytsia tidligere vist interesse, men valgte til slutt ikke å søke om å bli vertsby. De seks kandidatbyene ble offisielt presentert 20. juli i et to timer langt debattprogram på landets allmennkanal UA:Første. Programleder var Timur Mirosjnytsjenko, som selv skulle lede konkurransen tre kvart år senere. Under programmet presenterte hver av de seks byene søknadene sine for seerne.
Valget av vertsby To dager senere, 22. juli, hadde UA:PBC skåret de seks kandidatbyene ned til tre: Dnipro, Kyiv og Odesa. Det endelige valget skulle opprinnelig ha blitt kunngjort 1. august, men EBU varslet at valget ville bli utsatt. Konkurransesjef Jon Ola Sand uttalte at EBU «virkelig ønsket å ta seg tid til å ta en riktig avgjørelse». Etter flere utsettelser ble vertsbyen offentliggjort under en pressekonferanse 9. september 2016. Valget falt på hovedstaden Kyiv og byens største arena, Kyiv internasjonale utstillingssenter.
Format miniatyr|Vertene Volodymyr Ostaptsjuk og Oleksandr Skitsjko under prøvene. Konkurransen skulle opprinnelig ha funnet sted 16., 18. og 20. mai 2017, men sommeren 2016 skjøv EBU konkurransen frem én uke til 9.–13. mai. Den ukrainske vertskringkasteren UA:PBC kunngjorde 27. februar programlederne til konkurransen. For første gang skulle tre menn lede sendingene: og , med Timur Mirosjnytsjenko som reporter fra artistenes green room. Sistnevnte hadde også ledet Junior Eurovision Song Contest i 2009 og 2013. Bare én gang tidligere, i debutåret 1956, har det ikke vært en kvinnelig vert i konkurransen.
Poengsystemet som ble innført i 2016, ble også bevart dette året. Hvert land ga to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett fra landets nasjonale fagjury, og ett fra landets telefonavstemning. Under finalen kalte programlederne opp alle deltakerlandene som avleverte poengene fra sin fagjury. Poengene 1–8 og 10 ble vist direkte på skjermen, mens hvert lands annonsør leste opp 12 poeng. Etter juryavstemningen ble poengene fra telefonavstemningen i hvert land lagt sammen i én stor pott. Deretter leste programlederne opp de samlede seerpoengene, fra nummer 26 og opp til landet som hadde fått flest poeng fra seerne. Det samme systemet ble også brukt i semifinalen, men der ble de ti finalistene avslørt i tilfeldig rekkefølge som tidligere.
Til sammen meldte 43 land seg på konkurransen. Av disse var seks land direktekvalifisert til finalen: vertslandet Ukraina og de fem store økonomiske bidragsyterne Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland. De øvrige 37 landene måtte gjennom en av de to semifinalene i forkant av finalene. I april trakk Russland seg fra konkurransen, og dermed sank deltakertallet til 42 – det samme antallet som året før.
Semifinale-trekningen Som tidligere ble semifinalistene delt inn i grupper ut fra stemmemønsteret årene før. Deretter ble landene i hver gruppe fordelt på de to semifinalene ved hjelp av loddtrekning. Dette gjøres for å begrense omfanget av nabostemming. EBU innvilget at Sveits fikk delta i semifinale 2, etter ønske fra den sveitsiske kringkasteren SRF. Semifinaletrekningen ble holdt i Kyiv 31. januar 2017. I trekningen ble det avgjort hvilken av semifinalene de seks finalistene skulle stemme i, og deretter ble semifinalistene fordelt på de to semifinalene. Hver semifinalist ble også trukket til første eller andre halvdel av sin semifinale, og den endelige startrekkefølgen ble avgjort av showprodusentene senere. 18 land deltok i den første semifinalen tirsdag 9. mai, mens 19 skulle delta i semifinalen torsdag 11. mai. Deltakerantallet i semifinale 2 ble imidlertid redusert til 18, da Russland trakk seg fra konkurransen i april. Stemmegruppene som de 37 semifinalistene ble fordelt i: Gruppe 1 Gruppe 2 Gruppe 3 Gruppe 4 Gruppe 5 Gruppe 6
Sveits vil delta i den andre semifinalen, etter forespørsel fra den sveitsiske kringkasteren
Grafisk design og logo Temaet for konkurransen var «Celebrate Diversity» (feir mangfoldet), og ble presentert 30. januar av konkurransesjefen Jon Ola Sand. Den offisielle logoen var blant annet stiliserte perler som skulle etterligne Ukrainas tradisjonelle halskjede. 30. april presenterte EBU og Twitter tre spesiallagede emojier som kunne brukes sammen med konkurransens offisielle emneknagger. Hjerte-emojien dukket opp sammen med emneknaggene #ESC2017 og #Eurovision, mens vinnertrofeet kunne brukes sammen med #12Points and #douzepoints. Perlekjede-emojien kunne brukes sammen med emneknaggen #CelebrateDiversity, som var konkurransens slagord.
Deltakere 43 land meldte seg på konkurransen i 2017. Portugal og Romania kom tilbake etter ett års pause, mens Bosnia-Hercegovina trakk seg etter å ha deltatt i 2016. Bare én måned før konkurransen trakk også Russland seg på grunn av strid om landets deltaker, Julija Samojlova. Dermed gikk det totale deltakerantallet ned fra 43 til 42.
Striden om Russlands artistvalg Utdypende artikkel: Eurovision-striden mellom Russland og Ukraina i 2017 miniatyr|Julija Samojlova fikk ikke innreisetillatelse til Ukraina. Den russiske kringkasteren Pervyj kanal offentliggjorde 12. mars 2017 at artisten Julija Samojlova skulle representere Russland i Eurovision Song Contest 2017 med sangen «Flame Is Burning». Samojlova var blant finalistene i russiske X Factor i 2013, og hun er kraftig lammet og sitter i rullestol på grunn av den arvelige nevrologiske sykdommen spinal muskelatrofi.
Kort tid etter kunngjøringen ila den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU Julija Samojlova et tre-årig innreiseforbud til Ukraina. Årsaken var at hun hadde holdt konsert på Krim i 2015, og SBU mente at Samojlova hadde tatt seg ulovlig inn på ukrainsk territorium. EBU foreslo flere løsninger, blant annet at Samojlova kunne synge direkte via satellittoverføring. Russisk fjernsyn avviste forslagene og valgte til slutt å trekke seg. Kanalen opplyste at den heller ikke ville overføre sendingene fra Kyiv. EBU bekreftet 13. april 2017 at Russland hadde trukket seg fra Eurovision Song Contest 2017.
Tilbakevendende artister Den nederlandske søstertrioen O'G3NE deltok med låten «». Trioen hadde tidligere representert Nederland i Junior Eurovision Song Contest 2007. De ble nummer elleve i finalen.
, som representerte Slovenia i Eurovision Song Contest 2005 i Kyiv, deltok igjen med sangen «». I likhet med 2005 kvalifiserte han seg ikke til finalen.
, som representerte Moldova i Eurovision Song Contest 2010 på Fornebu, deltok med sangen «». De kom på tredjeplass, Moldovas beste plassering til da.
Koit Toome, som representerte Estland i Eurovision Song Contest 1998 i Birmingham, deltok med sangen «» sammen med . Põldvere hadde tidligere deltatt i Eurovision Song Contest i 2005 som en del av gruppen . Duoen kvalifiserte seg ikke til finalen.
Valentina Monetta, som representerte San Marino i 2012, 2013 og 2014, deltok for fjerde gang. Denne gangen deltok hun sammen med og sangen «». San Marino kvalifisert seg ikke til finalen.
Andre land For å kunne delta i Eurovision Song Contest, må et land ha en allmennkringkaster med et aktivt medlemskap i Den europeiske kringkastingsunion. Men et land kan også få delta gjennom en spesialinvitasjon, slik tilfellet er med Australia. I tillegg til de 42 deltakerlandene, var også flere andre land inne i bildet med tanke på en deltakelse i 2017. : Deltok i konkurransen fra 2004 til 2009. Men den andorranske kringkasteren Ràdio i Televisió d'Andorra (RTVA) kunngjorde at Andorra ikke kom til å delta i Eurovision Song Contest 2017. : 28. september 2016 kunngjorde den bosniske kringkasteren BHRT at Bosnia-Hercegovina ikke kom til å delta på grunn av den økonomiske situasjonen hos kringkasteren. : 21. september 2016 kunngjorde den liechtensteinske kringkasteren 1 FL TV at Liechtenstein ikke kom til å debutere i Eurovision Song Contest i 2017. Kringkasteren har heller ikke et aktivt medlemskap i EBU.