Greyhound Lines, Inc., vanligvis forkortet til Greyhound, er et firma som driver ekspressbussruter i et rutenett med flere enn stoppesteder i Nord-Amerika. Selskapets første rute begynte i Hibbing i Minnesota i 1914, og selskapet tok navnet The Greyhound Corporation i 1929. Siden oktober 2007 har Greyhound vært et datterselskap av det skotske transportselskapet FirstGroup, men fortsetter å ha sitt hovedkontor i Dallas i Texas, hvor det har hatt hovedkontor siden 1987.
Historie Tidlige år (1914–1930) miniatyr|Greyhound aksjebrev fra 1936 (Aksjebrev nummer 0000). Selskapets grunnlegger, Carl Eric Wickman, var født i Sverige i 1887. I 1905 emigrerte han til USA hvor han jobbet i en gruve som en boreoperatør i Alice i Minnesota før han ble sagt opp i 1914. Det samme året begynte han som selger for Hupmobile i Hibbing i Minnesota.Lewis, Mary Beth. Han fant ut at han ikke egnet som bilselger og i 1914 med sin syv-seter personbil,Lewis, p.92. begynte han sammen med Andy (Buss Andy) Anderson og C.A.A. (Arvid) Heed å transportere gruvearbeidere fra Hibbing til AliceLewis, p.92. for 15 cent en vei.
I 1915 slo Wickman seg sammen med Ralph Bogan som drev en lignende tjeneste fra Hibbing til Duluth i Minnesota. Navnet på den nye organisasjonen var Mesaba Transport Company og de fikk dollar i overskudd det første året.
Ved slutten av første verdenskrig i 1918 eide Wickman 18 busser og fikk en årlig fortjeneste på dollar. I 1922 slo Wickman seg sammen med Orville Cæsar, eieren av Superior White Blue Line. Fire år senere kjøpte Wickman to foretak på vestkysten: Pioneer Yelloway System (selskapet med landets første transkontinentale bussruter) og Pickwick Line, et nasjonalt intercity busselskap. Greyhound-navnet hadde sin opprinnelse fra den første ruten fra Superior i Wisconsin til Wausau i Wisconsin. Da bussen passerte gjennom en liten by, så sjåføren, Ed Stone, et gjenskinn av hans støvgrå 1920-talls buss i et butikkvindu. Gjenskinnet minnet ham om en greyhound hund, og det ble opprinnelsen til selskapets navn, for den delen som omfattet Blue Goose Line. Greyhound-navnet ble populært og senere brukt på hele busselskapet. Wickman, som ble president i selskapet, fortsatte å utvide det slik at kjørte bussene transkontinentale ruter fra California til New York i 1927. I 1928 hadde Greyhound en brutto årlig inntekt på seks millioner dollar.Lewis, p.92.
I 1929 kjøpte Greyhound ytterligere interesser i Southland Transport Company, Grey Line, og en del av Colomial Motor Coach. Det selskapet ble til East Greyhound Lines.
Greyhound kjøpte også eierandel i Northland Transport Company og omdøpte det til Northland Greyhound Lines.Walsh, Margaret.
1930–1945 mini|Denne Greyhound-stasjonen i Columbia, South Carolina ble bygget i 1938–1939 i Art Deco -stil, kjent som Streamline Moderne. Nedleggelsen skjedde i 1987. Bildet er tatt året i forveien. Foto: Jack Boucher miniatyr|Fronten på Greyhound Lines Supercoach (Yellow Coach Model 719) fra midten til slutten av 1930-tallet. I 1930 var mer enn 100 busslinjer konsolidert inn i det som ble kalt Motor Transitt Company.
Wickman ledet virksomheten under den store depresjonen, og i 1931 hadde selskapet en million dollar i gjeld.
I 1930-årene ble økonomien bedre. Greyhound Corporation begynte igjen å gå med overskudd. I 1934 transporterte Intercity-linjene (Greyhounds største) om lag passasjerer, nesten like mange passasjerer som de store jernbaneneselskapene. I 1934 kom filmen Det hendte en natt – en publikumsuksess, og den første filmen som vant fem Oscar. Filmen handlet om en arving som reiste med en Greyhound-buss. Filmen fikk æren for at selskapet fikk en vekst i inntekter. I 1935 steg de nasjonale intercity-bussenes passasjertall med 50 % til passasjerer, og overgikk dermed passasjertallet på de store jernbanene for første gang. I 1935 kunne Wickman kunngjøre rekordresultat på åtte millioner dollar. I 1936 var Greyhound det største busselskapet i USA.
Greyhound hadde nå 306 nye busser.
De fleste nye stasjonene som ble bygget mellom 1937 og 1945, hadde arkitektur i Art Deco-stilen, kjent som strømlinjeformet. I 1937 ble merkevare og identitet profilert ved å utstyre både busser og terminaler i denne stilen. Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde selskapet holdeplasser og nesten ansatte.
Utvidelse, raseskille og nye satsingsområder (1945–1983) Utvidelse mini|En Greyhound GMC PD-3751 «Silverside» i fargemønster som ble brukt av Greyhound på 1950-tallet. Bussen er fra 1948, men er avbildet med nederlandske bilskilter. mini|En GMC PD-4106 avbildet høsten 1965, klar for ombordstigning i Salem, Oregon for en tur nordover til Seattle på den nye Interstate 5. Wickman trakk seg som president av Greyhound Corporation i 1946 og ble erstattet av hans mangeårige forretningspartner, Orville Cæsar.
Etter andre verdenskrig begynte byggingen av det nye Interstate Highway System i 1956. Bruk av privatbil økte i USA. Dette kombinert med stadig lavere billettpriser på flyreiser førte til problemer for Greyhound og andre intercity-busselskap.
Raseskille I 1955 vedtok Interstate Commerce Commission i saken Keys mot Carolina Coach Co. at busselskaper med ruter fra en av USAs delstater til en annen – Greyhound var en av disse – ikke kunne beholde raseskillet. I 1960, i saken Boynton mot Virginia, vedtok USAs Høyesterett at en afroamerikaner hadde urettmessig blitt nektet adgang til et whites only-toalett ved venterommet til en bussterminal. I mai 1961 organiserte Borgerettsbevegelsens aktivister en «frihetsreise mellom delstater»-aksjon for å støtte denne avgjørelsen. Den 14. mai angrep en folkemengde et par busser (en Greyhound og en Trailways) underveis fra Washington, D.C. til New Orleans i Louisiana og kuttet dekkene på Greyhound-bussen. Flere mil utenfor Anniston i Alabama tvang en annen folkemengde Greyhound-bussen til å stoppe, og slo i stykker vinduene og angrep med brannbomber.av en utbombet Greyhound-buss utført av en folkemengde in Anniston, Alabama. Folkemengden stengte dørene [angivelig] for å brenne passasjerene til døde. Kildene er uenige, men enten eksploderte en drivstofftank eller en sivil politimann svingte med en revolver, noe som førte til at folkemengden trakk seg noe tilbake. Da passasjerene forlot bussen ble de slått av folkemengden, mens det ble skutt advarende skudd i luften fra en patruljebil som hindret dem fra å bli lynsjet. I 1964 kom borgerettighetsloven, Civil Rights Act, som påla flyselskaper og busselskaper som Greyhound og andre tjenesteytende foretak et forbud mot diskriminering i hoteller, restauranter og andre offentlige rom, samt i offentlige bygninger.Sandoval-Strausz, A.K. (Spring 2005).
Nye satsingsområder mini|Del av bussbillett som beholdes av passasjeren; Billetten som lå oppå pleide å fjernes av busselskapet i forbindelse med ombordstigning.Bilaget er fra 1975, og er i seg sjøl ikke gyldig som billett Senere på 1960-tallet så Greyhounds ledelse en trend med fallende passasjerantall og begynte med betydelige endringer, blant annet ved hjelp av midler fra den lønnsomme bussdriften til å investere i andre bransjer.
På 1970-tallet flyttet Greyhound sitt hovedkvarter til Phoenix i Arizona og var nå blitt et stort og diversifisert selskap med eierandeler i alt fra konservesbedriften Armour – til en såpefabrikk. Firmaet kjøpte i 1970 Travellers Express som utstedte resesjekker, de investerte i MCI som bygde bussene og var også involvert i leasing av passasjerfly. Faktisk, Greyhound hadde gått inn i en tid med store endringer. De begynte også å ansette både afroamerikanske og kvinnelige sjåfører på slutten av syttitallet.Jackson, Carlton.
I 1972 innførte Greyhound det spesielle «Ameripass»med ubegrenset kjørelengde. Passet ble opprinnelig markedsført som «99 dager for 99 dollar» eller med andre ord, reis til hvor som helst når som helst for en dollar om dagen. I flere tiår var det var et populært valg for turister på et lavbudsjett som ønsket å reise Amerika på kryss og tvers. Over tid hevet Greyhound prisen på passet, forkortet gyldighetsperioden og gjorde det til et Discovery Pass, før det til slutt ble avviklet i 2012.
Greyhound kjøpte Premier Cruise Line i 1984. Mellom 1985 og 1993 ble Premier drevet som det Offisielle Cruise Line for Walt Disney World med Disney-figurer om bord. Forsøk på å forlenge denne avtalen førte ikke frem da Disney ønsket å drive dette selv.
Konsolidering, streik, og konkurser (1983–2001) 1983 Greyhound-sjåførene streiker I 1983 opererte Greyhound en flåte på busser og fraktet ca 60 prosent av USAs bussreisemarked. Fra 2. november 1983 til 20. desember streiket sjåfører i firmaet.
Spin-off, fusjon og konkurs (1986–1990) Etter en tid med lønns- arbeidsforhandlinger med fagforeningen Transitt Union (ATU) på slutten av 1986, var busselskapet i ferd med å bli solgt til en Dallas-basert investor. Tidlig i 1987 ble Greyhound Lines et frittstående busselskap. Under administrerende direktør Fred Currey, tidligere direktør for det rivaliserende Continental Trailways, flyttet Greyhound sitt hovedkvarter til Dallas i Texas.
I februar 1987 ble 'Greyhound Lines og ATU enige om en ny 3-års arbeidsavtale.
Greyhound-sjåfører streiker igjen (1990) I begynnelsen av 1990 utløp sjåførenes avtale fra 1987. I mars begynte ATU sin streik mot Greyhound. Denne streiken var like bitter som streiken i 1983, med vold mot både angripere og ledelsen som satte inn streikebrytere. En fagforeningsleder i California ble drept av en Greyhound-streikebryter, og et skudd ble avfyrt på en Greyhound-buss. Streiken omfattet sjåfører og de fleste av de bussene var inaktive og 80 % av avgangene ble kansellert. På samme tid måtte Greyhound stri med fremveksten av low-cost flyselskaper som Southwest Airlines, noe som ytterligere reduserte markedet for langdistanse inter-city busstransport.
Tidlig i 1990-årene: Konkurs og antitrust Ved utgangen av 1990 hadde selskapet 488 millioner dollar i aktiva og 654 millioner dollar i gjeld. Under konkursen måtte selskapet til slutt innfri et krav på 142 millioner dollar til de streikende sjåfører og 384 millioner dollar av konkursgjelden til investorgruppen ledet av Fred G. Currey. Ifølge selskapet hadde Greyhound under konkursen i august 1991, redusert den totale arbeidsstokken til ansatte (fra før konkursen) og reduserte sin flåte til busser og sjåfører.
I august 1992 avsluttet Greyhound sin terminalavtale (BTL) med andre operatører for 200 terminaler og stilte krav om at Greyhounds billetter skulle være de eneste som ble solgt innenfor en 25-kilometer radius av en Greyhound-terminal. I 1995 anla United States Department of Justice Antitrust Division søksmål for å stoppe denne praksisen med påstand om at det var en ulovlig avtale, dårlig for forbrukerne, og den førte til redusert konkurranse. I februar 1996 vant USA sin sak og Greyhound sa seg enig i å tillate sine agenter å selge billetter i nærheten, og å akseptere interline-billetter fra konkurrenter.
Trailways-Laidlaw fusjoner og konkurs i 2001 mini|Greyhound MCI MC-12 Americruiser som skal til Cleveland, Ohio i 2003. På slutten av 1990-tallet kjøpte Greyhound Lines to av National Trailways Buss-Systems selskaper. De kjøpte Carolina Trailways i 1997 etterfulgt av intercity-selskapet Southeast-Trailways i 1998.
Laidlaw-år (2002–2007) miniatyr|En Greyhound MCI G4500 avbildet i 2008 i Atlantic City, New Jersey. Det Naperville, Illinois-baserte Laidlaw International, Inc. kjøpte aksjer på New York Stock Exchange 10. februar 2003 og kom fra re-organiseringen 23. juni 2003 som etterfølgeren til Laidlaw Inc.
Etter Laidlaws konkurs og lav etterspørsel – og med færre holdeplasser langs veiene, begynte Greyhond å konsentrere seg om de tette inter-city rutene. De kuttet nesten 37 prosent av sitt rutenett. I enkelte landsens områder tok lokale operatører over de gamle stoppesteder (ofte med offentlige subsidier) spesielt i øvre deler av Midtvesten (for eksempel Wisconsin) og nordlige deler av stillehavskysten.