Tanka (短歌, «kort dikt») er en gammel japansk diktsjanger uten rim, som består av 31 moraer fordelt over fem verslinjer: 5/7/5/7/7. Denne diktformen er den dominerende diktformen i klassisk japansk poesi, kalt waka, fra 7. århundre og frem til i dag. Diktene har ingen tittel.
Tanka-dikt ble først funnet i diktsamlingen Man'yōshū fra 13. århundre, og navnet ble brukt til å skille denne diktformen fra chōka («lange dikt»). Tanka-formen ble raffinert i Kokinshū, en diktsamling fra Heian-perioden (794-1185). Etter at «chōka»-diktformen, og andre mindre diktsjangre, praktisk talt forsvant på slutten av 8. århundre, ble tanka så å si synonym med «waka». Siden omtrent 1900 har ordet «tanka» erstattet ordet «waka» når man snakker om tradisjonell japansk lyrikk (til forskjell fra kanshi, japansk lyrikk skrevet i kinesisk stil).
Den japanske keiserfamilien holder hvert år en diktopplesningsseremoni ved Keiserpalasset i Tokyo, på nyåret, der en orator leser opp tanka-dikt som keiserfamiliemedlemmene selv har skrevet om et gitt tema.
Kjente tanka-diktere Naobumi Ochiai (1861-1903) Masaoka Shiki (1867–1902) Akiko Yosano (1878–1942) Takuboku Ishikawa (1886–1912) Mokichi Saitō (1882–1953) Sachio Itō (1864–1913) Hakushū Kitahara (1885–1942) Takashi Nagatsuka (1879–1915) Kanoko Okamoto (1889–1939) Bokusui Wakayama (1885–1928) Shinobu Orikuchi (1887–1953) under pseudonymet «Shaku Choku» Shūji Terayama (1935–1983) Tawara Machi (1962- ) Yukio Mishima (1925–1970) Akiko Baba (1928- ) Fumiko Nakajō (1922- 1954) Fumi Saitō (1909- 2002)
Referanser
Litteratur Japan: An Illustrated Encyclopedia, Kodansha Ltd., 1993, s. 1527 Keene, Donald, Dawn to the West: Japanese Literature of the Modern Era - Poetry, Drama, Criticism (A History of Japanese Literature, Volume 4), Columbia University Press, 1999
Kategori:Japansk litteratur Kategori:Lyrikk