thumb|La Bocca della Verità - Sannhetens munn - i Roma.
Latinsk litteratur er den litteratur som er skrevet på latin. Begrepet favner særlig skriftkulturen fra antikkens Roma (200 f.Kr. til 500 e.Kr.Når antikken slutter er et spørsmål om vurderinger. Noen mener det var i 476 da det vestromerske riket faller for germanerne, andre mener det er 529, året da den østromerske keiseren la ned Akademiet i Athen.), og senere mye av litteraturen i Vest-Europa i løpet av middelalderen (500-1400) og inn i renessansen (1400–1600). Den latinske skriftkulturen hørte opprinnelig til Romerriket og etter Romerrikets oppløsning ble latin språket for den kristne kirken. Via kirken vant latinen stor utbredelse som felles skriftspråk opp til moderne tid. Den latinske litteraturen spenner således over mer enn 2000 år; fra år rundt 200 f.Kr. og fram til 1800-tallet. Latin gikk fra å være et levende tale- og skriftspråk til å bli et ikke-levende talespråk, men fortsatt fungerende skriftspråk. Det skrives imidlertid ikke lenger ny, levende litteratur på latin.
Romerrikets litteratur thumb|200px|Marcellus' teater i Roma.Den latinske litteraturen er først og fremst skriftkulturen fra antikkens Roma, den såkalt klassiske epoken. Romerne produserte verker i mange sjangre: poesi, komedier, tragedier, satirer, historie og retorikk. Romerrikets litteratur ble dannet etter mønster av den greske litteraturen, og fra etterligninger og lån oppsto det etter hvert også en selvstendig litteratur. Lenge etter at Vestromerriket hadde gått i endelig oppløsning rundt år 500 e.Kr., fortsatte latinsk skriftkultur å spille en sentral rolle i den vestlige kulturen.
Det er konvensjon å dele den latinske litteraturen inn i bestemte epoker:
Tidlig latinsk litteratur Romersk gullalder Romersk sølvalder Latinsk litteratur i senantikken Latinsk litteratur i middelalderen
Tidlig latinsk litteratur thumb|Romerne hentet mye fra gresk kultur og gresk mytologi; Laokoon-skulpturen i Vatikanet i Roma viser et motiv fra Trojakrigen.
Roma lå omgitt av store kulturer; etruskerne, kartagerne (punerne) og grekerne var deres læremestre. Den primitive romerske kulturen hadde også spor av en viss litterær aktivitet; hymner, bryllupssanger, klagesanger og lignende. Romernes litteratur hadde sitt utgangspunkt i den greske og karakteristisk nok hadde ikke romerne et eget ord for «dikter», men brukte det greske «poeta».Heggelund, Breitholtz. Side 58.
Dikterkunst i egentlig forstand fikk Roma først ved oversettelser, og den første romerske forfatteren vi kjenner var en greker, Livius Andronicus (død ca. 203 f.Kr.), en frigitt krigsfange fra Tarent som oversatte Odysseen til latin. Gresk heksameter var dog ikke mulig å overføre til latin, men han brukte isteden et romersk versemål som vi kjenner lite til, såkalte «saturniske vers». Han oversatte også gresk drama, såvel tragedier som komedier, i friere vers. Viktigere var det imidlertid at han gjorde romerne kjente med gresk mytologi, som var en betingelse for diktningen.
Etterhvert var det ikke kun etterligning i form av oversettelser som gjaldt, men òg en patriotisk bestrebelse på å fylle de overtatte formene med romersk ånd. «Imitatio» hadde et element av «aemulatio» – konkurranse – med grekerne, som romerne beundret. En dikter fra den italiske halvøya, Naevius, videreførte tradisjonene fra gresk teater, men også ved å skrive nytt skapte han en egen romersk tragedie med emner fra romersk historie, kalt «fabula prætexta». Han forsøkte å gi Roma et nasjonalt epos, Bellum Púnicum (Den puniske krigen). Det første stykket ble satt opp i Roma året etter punerkrigen var over og romerne regner selv år 240 f.Kr. som deres litteraturs fødeår.
Forfatteren Ennius etablerte det heksameter som ble det latinske versemål i fortellende dikt med sitt monumentale verk Annales – Annalene - som fortalte om Romas historie fra de eldste tider. Ennius skrev også satirer, men satirens egentlige romerske opphavsmann er Lucilius. Han kalte sin sjangre for «sátura», et ord som vi ikke kjenner den fulle betydningen av, men i den senere romerske keisertiden ble ordet knyttet til det greske «sátyroi» (= bukker), og dette ga opphavet til det moderne ordet «satire». I antikken ble denne sjangeren betraktet som den latinske diktningens eneste nyvinning.Heggelund, Breitholtz. Side 60.
Langsomt etablerte den romerske kulturen sin egenart, og betraktet seg ikke lenger bare som en formidler av gresk åndsliv. Romersk ekspansjon og romersk tradisjonsbevissthet gikk sammen. Romersk forkjærlighet for det pompøse og monumentale satte sitt preg på diktningen, men også impulser fra folkelig spill og opptøyer, hvor løssluppen humor og rammende spott var elementer. De største bedriftene i romersk litteratur finnes i episk og lyrisk poesi, prosa som retorikk og historie, komisk drama og ikke minst satiren.
Det meste fra den tidligste epoken, gammellatin fra de første to hundreårene, som Ennius og Lucilius, er gått tapt, men blant det lille som har overlevd er skuespillene til Plautus og Terents, som har beholdt sin popularitet i alle tider siden. Mange andre latinske verker, blant annet flere av de fremtredende forfatterne fra den klassiske perioden, er forsvunnet, noen ganger for å bli gjenoppdaget i senere århundrer, andre ganger ikke.
Kjente forfattere og verk fra perioden Poesi Ennius : AnnaleneKomedie Plautus Terents Cæcilius StatiusTragedie Lucius Accius Pacuvius
Gullalderen thumb|300px|Cicero fordømmer Catilina: Fresco ved Cesare Maccari (1840–1919).
Perioden med klassisk latin, da man mener at latinsk litteratur nådde sitt kvalitative høydepunkt, er delt i «gullalderen» og «sølvalderen», som dekker keisertiden, omtrentlig tiden fra begynnelsen av det første århundre f. Kr. og fram til året for keiser Diokletians tiltredelse i år 284. Også romerne selv mente dette, og en kanon av de viktigste klassiske verkene ble etablert i det romerske utdanningssystemet allerede mellom 100 og 400 e.Kr. Ettertiden har fulgt denne listen, delvis på grunn av at de verkene som ifølge romerske kritikere ikke var av samme kvalitet, ikke lenger eksisterer. Mens de eldre forfatterne med få unntak kun kjennes ved fragmenter, har Romas gullalder etterlatt stort sett fullstendige verker.
Framfor alt ble prosaforfatteren Cicero imitert, og hans stil og retorikk ble priset som et tårn innenfor latinsk litteratur. Cicero siterte hyppig fra tidligere forfattere, og formildet andres tanker i et klart og elegant språk. Hans forsvarstale for dikteren Archias er blitt stående som et eviggyldig forsvar for kulturen: «Alle bøker, alle vismenns ord, alle eksempler i gammel tid gir dette livssynet. Alt dette ville være gjemt og glemt hvis ikke litteraturen hadde kastet lys over det. Hvor mange finmeislete bilder av store menn har ikke de greske og latinsk forfatterne latt etter seg! Og dem skal vi ikke bare se på, men etterligne! I statsstyringen har jeg alltid hatt dem for øye, og jeg har prøvd å danne hjerte og forstand ved tanken på disse store menn.»Svånå, Trond og Bjerke, André: Fra verdenslitteraturen. «Hvorfor lese bøker?» Side 99. Aschehoug, Oslo 1963.
Det er også etterlatt en god del faglitteratur eller teknisk litteratur som vanligvis ikke regnes innenfor en romersk kanon. Det tidligste prosaverk på latin er Cato den eldres verk Om landbruket, en enkel og praktisk avhandling om hvordan man best skal drive en gård økonomisk. Også Columella og Varro skrev om jordbruket. Av sistnevnte er dessuten bevart en del av et verk om det latinske språket, De lingua latina. Blant samtidshistorikerne rager navn som Julius Cæsar, med hans beretninger om felttoget i Gallia (Commentarii de Bello Gallico) og om borgerkrigen (Commentarii de Bello Civili), og Sallustius, med verker om Catilina (De coniuratione Catilinae eller Bellum Catilinae) og om Jugurthakrigen (Bellum Jugurthinum), som finnes bevart i sin helhet, mens hans hovedverk Historiæ kun finnes som fragmenter.
thumb|Vergil i midten omgitt av muser. Fra et illustrert manuskript (Vergilius romanus, folio 234v).
Poesien fikk en ny vitalitet da Lucretius (Lucrets) fornyet lærediktet gjennom en engasjert formidling av epikureismen. Den såkalte «augustinske diktningen»Gullalderen deles stundom i to deler, i den ciceronianske og den augusteiske perioden. etter år 40 er representert ved de store navnene Vergil, Horats og Ovid, som satte nye normer for diktningens form og uttrykk. Etter at Vergil var ferdig med Georgica, et læredikt om jordbruk i fire bind, begynte han på Æneiden, et storslagent nasjonalt epos, på linje med Iliaden og Odysseen, som skulle hylle romerne ved en sammensmeltning av Homers mystikk med Romerrikets storhet. Horats foredlet Lucilius’ satireform, men dyrket også den personlige uttrykksformen, en form for essay uten satirisk snert, i hans Epistulae (brev). Ovid utviklet den erotiske elegi til en ny form for personlig kjærlighetsuttrykk og hans erotiske læredikt Ars Amatoria, som med sine frivoliteter kom i opposisjon til de moralske reformasjonene som keiser Augustus innførte. Hans formidling av gresk-romersk mytologi i Metamorfoser – Forvandlinger – er det han kanskje først og fremst huskes for:
Han løsner for sitt tordendrønn og slynger mot vognens styrer fra sitt høyre øye et lyn som nu på samme tid berøver ham både liv og vogn, og demper ilden med flammer av en enda større villskap.Svånå, Trond og Bjerke, André: «Faëton». Side 98.
Kjente forfattere og verk fra perioden Poesi Lucretius : De rerum natura Catullus Vergil : Æneiden Horats Ovid : Metamorfoser Tibullus PropertsProsa Julius Caesar : Gallerkrigen Cicero : In CatilinamHistorieskrivning Nepos Sallustius Livius
Sølvalderen thumb|Antikk byste av Seneca. I dag i Berlin.
Sølvalderen strekker seg inn i det andre århundre e.Kr. Litteraturen skrevet fra denne tiden har ofte blitt nedvurdert eller ignorert, spesielt i løpet av renessansen da mange klassiske forfattere ble gjenoppdaget og deres stil bevisst etterlignet. Med grunnlag i påviste stilendringer mener man at gullalderens strenge syntaks og puristiske ordutvalg ble endret til en mer kunstformet stil preget av mer poetiske ord, men også i kortere, mer poengterte setninger, slik man ser hos filosofene Seneca, Tacitus og Juvenal.
Selv om skyggen fra gullalderen overskygget tiden etter ble viktig litteratur skrevet. Lucanus anses på tross av sitt korte liv som sølvalderens største poet. Med Pharsalia, som omtalte konflikten mellom Cæsar og Pompeius, fortsatte han Vergils episke sjanger. Statius ble i ettertid mye beundret i middelalderen, og er kanskje best kjent for å opptre i Dantes Den guddommelige komedie (sammen med Vergil). Hans hovedverk var Thebais, og var et løst og energisk episk dikt som presset sjangeren til det ytterste. Et annet dominerende navn var Seneca den yngre, stoisk filosof, statsmann, dramatiker og i et verk også humorist. Hans filosofiske brev og avhandlinger hadde stor innflytelse, og hans ni uhyggelige tragedier har også i ettertiden fengslet det dramatiske publikum.
Juvenalis og Tacitus regnes som den latinske litteraturens siste store klassikere. Begge var middelaldrende da de begynte å skrive og fikk ingen etterfølgere. Tacitus utga et mindre skrift i 98, Germania, som en advarsel mot Romerrikets svakheter. To år senere utga han Diálogus de oratoribus (En dialog om talere) hvor han kritiserte retorikken. Med retorikkens forfall vil også republikken falle. I motsetningen til Ciceros majestetiske prosa skrev Tacitus kortere setninger preget av pathos.
thumb|Gaius Cornelius Tacitus.
Juvental skrev 16 satirer i friheten etter keiserveldets skrekkperiode og selv refset han Romas forfall. Han gir ikke rom for nyanser, men ga sin forakt fullt utløp, men hadde også en uforlignelig evne til å skrive slagord i heksameter. Sitatet «en sunn sjel i et sunt legeme», som lærere i gymnastikk har misbrukt siden, stammer fra ham.
Kjente forfattere og verk fra perioden Poesi Manilius Lucanus StatiusProsa Petronius : Satyricon