thumb|300px|En del av Bloomsbury-gruppen i 1915, fra venstre: Lady Ottoline Morrell, Maria Nys (senere gift med Aldous Huxley), Lytton Strachey, Duncan Grant, og Vanessa Bell. Bloomsbury-gruppen (engelsk Bloomsbury Group, på norsk i blant Bloomsbury-kretsen«Forfattere, Virginia Woolf, fra NRK») var en innflytelsesrik gruppe britiske forfattere, intellektuelle, filosofer og kunstnere som i perioden 1904–1940 bodde, arbeidet eller studerte sammen nær Bloomsbury-kvarteret i London.Fargis, Paul (1998): The New York Public Library Desk Reference, s. 262 Blant de mest kjente blant kjernemedlemmene er Virginia Woolf, John Maynard Keynes og Lytton Strachey, mens E.M. Forster og Bertrand Russell var noe løsere tilknyttet. Av kjente forfattere som sto i sporadisk kontakt med kretsen kan nevnes H.G. Wells og T.S. Eliot.
Medlemmene av kretsen var knyttet sammen i et komplisert nettverk av stadig skiftende relasjoner, samtidig var de varig forent gjennom blodsbånd, vennskap, ekteskap, stedstilhørighet og pasjoner.<ref>Pamela Todd: Die Welt von Bloomsbury. Fischer, Frankfurt am Main 2002, s. 80f.: «kompliziertes Beziehungsgeflecht zusammen, das fortwährend in Bewegung war, aber stets verbunden blieb, verwoben durch Blutsbande, Freundschaft und Ehen, durch Orte und Leidenschaften».</ref> Medlemmene selv benektet at de utgjorde en formell «skole», men de var knyttet sammen i den vedvarende troen på kunstens betydning,Ousby, Ian (1995): The Cambridge Guide to Literature in English, s. 95: "although its members denied being a group in any formal sense, they were united by an abiding belief in the importance of the arts" gjennom en felles borgerlig kulturforståelse og en liberal livsholdning.
Verkene til kretsens enkeltmedlemmer var vidt forskjellige, noe som bekrefter at du ikke utgjorde en «skole» i egentlig forstand, men mange verk fikk en gjennomgripende innflytelse på engelsk litteratur, estetikk, kunst- og litteraturanalyse, økonomisk filosofi, foruten synet på feminisme, pasifisme og seksualitet;The Bloomsbury Group: Artists, Writers & Thinkers kort sagt på hele den kulturelle moderniseringen av Storbritannia.«Bloomsbury», Tate GalleryChristine Frick-Gerke (red.): Inspiration Bloomsbury. Der Kreis um Virginia Woolf. Frankfurt am Main 2003, s. 9.
Opprinnelse thumb|upright|Blå plakett, 51 Gordon Square, London De mannlige medlemmene av Bloomsbury-gruppen, unntatt Duncan Grant, var utdannet ved Universitetet i Cambridge, enten ved Trinity College eller King’s College. De fleste av dem, unntatt Clive Bell og brødrene Stephen, hadde vært medlemmer av «det eksklusive Cambridge-samfunnet, apostlene».Blythe, Ronald (1971), s. 54Gadd, David (1974): The Loving Friends Ved Trinity i 1899 ble Lytton Strachey, Leonard Woolf, Saxon Sydney-Turner og Clive Bell gode venner med Thoby Stephen, og det var via Thoby og Adrian Stephens søstre Vanessa og Virginia at mennene møtte kvinnene ved Bloomsbury da de kom ned til London.
I 1905 begynte Vanessa med «Fredagsklubben» og Thoby drev «Torsdagskveldene», som ble grunnlaget for Bloomsbury-gruppen,Bloomsbury Group, timeline , Tate Gallery noe som for enkelte faktisk var «Cambridge i London». Thobys for tidlige død i 1906 førte dem enda tettere sammen, og de ble hva som nå er karakterisert som «den gamle Bloomsbury-gruppen» som møttes for alvor i 1912. I 1920- og 1930-årene endret gruppen seg da de opprinnelige medlemmene døde og den neste generasjonen hadde blitt voksen.Rosenbaum, Stanford Patrick (1995): The Bloomsbury Group, s. 142
Bloomsbury-gruppen, som hovedsakelig kom fra øvre middelklasse, dannet en del av «et intellektuelt aristokrati som kunne spore seg selv tilbake til Clapham-sekten». De sistnevnte var en gruppe medlemmer av den engelske kirke som ønsket samfunnsmessige reformer, lokalisert i Clapham i sørlige London, og var aktive i tidsrommet 1790–1830. De var knyttet sammen på like linje som Bloomsbury-kretsen ved et nettverk av venner og familie, og delte en felles moral og åndelige verdier.Tomkins, Stephen Michael (2010): The Clapham Sect: How Wilberforce’s circle changed Britain, Oxford: Lion Hudson ISBN 978-0-74595-306-9, s. 1 Bloomsbury-gruppen var et uformelt nettverkGadd, David (1974): The Loving Friends, s. 1, 45Kuper, Adam (2010): Incest and Influence, s. 224 av innflytelsesrike kunstnere, kunstkritikere, forfattere og en økonom — mange av dem bodde i distriktet i London som er kjent som Bloomsbury.Avery, Todd (2006): Radio Modernism, s. 33. De var «åndelig» lik Clapham-gruppen som støttet hverandres karrièrer: «Bloomsberriene fremmet hverandres verker og karrièrer akkurat som de opprinnelige claphamittene gjorde, foruten også de innblandede generasjoner av deres besteforeldre og foreldre.» Kuper, Adam (2010): Incest and Influence, s. 241.
Et historisk trekk for Bloomsbury-gruppen er at deres nære vennskap og slektskap ble opprettet før de ble kjent som forfattere, kunstnere og filosofer.Clarke, Peter (2009): Keynes, s. 56
Deltagelse thumb|upright|Portrett av Clive Bell av Roger Fry, ca. 1924. thumb|upright| Vanessa Bell, 1902.
thumb|upright|Roger Fry, selvportrett, 1928. thumb|upright| Duncan Grant (venstre) og John Maynard Keynes, før 1913. thumb|upright| Lytton Strachey, malt av Dora Carrington, 1916. thumb|upright| Leonard Woolf, byste av Charlotte Hewer. thumb|upright| Portrett av Virginia Woolf av George Charles Beresford, 1902.
Medlemmer Gruppen hadde ti kjernemedlemmer (listet alfabetisk): Clive Bell (1881-1964), kunstkritiker Vanessa Bell (1879-1961), senimpresjonistisk maler E.M. Forster (1879-1970), skjønnlitterær forfatter Roger Fry (1866-1934), kunstkritiker og senimpresjonistisk maler Duncan Grant (1885-1978), senimpresjonistisk maler John Maynard Keynes (1883-1946), økonomisk filosof Desmond MacCarthy (1877-1952), litteraturjournalist Lytton Strachey (1880-1932), biograf Leonard Woolf (1880-1969), essayist og sakprosaforfatter Virginia Woolf (1882-1941), skjønnlitterær forfatter og essayist
I tillegg til disse ti, er Leonard Woolf i 1960-årene listet som «gamle Bloomsbury», foruten Adrian og Karin Stephen, Saxon Sydney-Turner, og Molly MacCarthy, sammen med Julian Bell, Quentin Bell og Angelica Bell, og David GarnettKnights, Sarah (2015): Bloomsbury's Outsider som senere tillegg.Lee, Hermione (1996): Virginia Woolf, s. 263 Med unntak av Forster, som utga tre romaner før den meget suksessfulle Howards End (1910), kom gruppens kreative utslag sent i gang.Gadd, David (1974): The Loving Friends, s. 103-107
Det var stabile ekteskap og samtidig varierte og kompliserte affærer blant de enkelte medlemmene. Lytton StracheyManuscripts and Woodcuts: Visions and Designs from Bloomsbury , Duke University Libraries Digital Collections. Det inkluderer 12 tresnitt av Roger Fry og manuskriptet til Elizabeth and Essex, håndskrevet av Lytton Strachey sammen med 7 ulike håndskrevne brev. og hans fetter og elsker Duncan GrantKuper, Adam (2010): Incest and Influence, s. 231–232 ble nære venner med Stephen-søstrene Vanessa Bell og Virginia Woolf. Duncan Grant hadde seksuelt forhold til søskenparet Vanessa Bell og Adrian Stephen, foruten også David Garnett, Maynard Keynes, og James Strachey. Clive Bell giftet seg med Vanessa i 1907, og Leonard Woolf kom tilbake fra Ceylon Civil Service (CCS) i 1912 for å gifte seg med Virginia. Vennskapet med Cambridge-apostlene brakte Desmond MacCarthy, hans hustru Molly (Mary), og E. M. Forster inn i gruppen.
Gruppen møttes ikke bare i sine hjem i Bloomsbury, sentralt i London, men også på landsteder utenfor London. Det var to særskilte steder i nærheten av Lewes i East Sussex: eiendommen Charleston Farmhouse,«Charleston House», A Bloomsbury Home and Garden. hvor Vanessa Bell og Duncan Grant flyttet til i 1916; og Monk's House (i dag eid av National Trust),Monk's House Photograph albums at Houghton Library, Harvard University: 1863-1938, 1909-1922., 1890-1933, 1890-1947, 1892-1938 and 1850-1900. i Rodmell, eid av Virginia og Leonard Woolf fra 1919.Rosenbaum, Stanford Patrick (1995): The Bloomsbury Group, s. 208, 430-431, 437
Kirkegården Ascension Parish Burial Ground i Cambridge er det siste hvilestedet for to av Bloomsbury-gruppen: Desmond MacCarthy og hans hustru Molly McCarthy.«Sir Desmond MacCarthy (1877 - 1952)», Find A Grave Memorial.«Lady Mary Josepha "Mollie" Warre-Cornish MacCarthy (1882 - 1953)», Find A Grave Memorial. Her er det også gravlagt ni Cambridge-apostler, inkludert filosofen G. E. Moore som utøvde en stor innflytelse på Bloomsbury-kretsen.
Andre Mye om Bloomsbury-gruppen framstår som kontroversielt, inkludert medlemskap og navn; faktisk har en del framholdt at «de tre ordene 'the Bloomsbury group' har blitt så mye brukt at det har blitt bortimot ubrukelig.»Lee, Hermione (1996): Virginia Woolf, s. 262
Nære venner, brødre, søstre, og selv noen partnere av venner var ikke nødvendigvis medlemmer av Bloomsbury-gruppen: Keynes’ hustru Lydia Lopokova, en kjent russisk ballerina, ble kun motstrebende akseptert i gruppen, og det var bestemt «forfattere som ved et tidspunkt var nære venner av Virginia Woolf, men som var bestemt ikke 'Bloomsbury': T.S. Eliot, Katherine Mansfield, Hugh Walpole.» En annen var Vita Sackville-West, som ble «Hogarth Press' bestselgende forfatter.»Lee, Hermione (1996): Virginia Woolf, s. 447 Hogarth Press var et lite privat trykkeri og forlag som ble opprettet i 1917 av Leonard Woolf og Virginia Woolf. Andre medlemmer sitert i listen over «andre» kunne være Ottoline Morrell, eller maleren Dora Carrington, eller psykoanalytikerne James og Alix Strachey. De sistnevnte ekteparet oversatte Sigmund Freud til engelsk.
Kritikk Bloomsbury-kretsens radikalisme og pasifisme gjorde dem åpen for latterliggjøring i media. Deres private liv ble mindre privat da sladder om utenomekteskapelig forhold ble spredt, og deres ukonvensjonelle liv gjorde det enkelt for deres samtidige i å avvise dem. Poeten Roy Campbell drev satire på dem i diktet «The Georgiad»«The Georgiad», AllPoetry som «intellektuelle uten intellekt». De ble avvist som snobber, ateister og upatriotiske, men «i det store og hele var slik kritikk overdrevet og urimelig.» Rahn, Josh (2011): «The Bloomsbury Group», The Literature Network
Om «forakt eller mistanke — det miljøet som en person eller gruppe skaper rundt seg selv — er kanskje en form for alter ego, en vesentlig og avslørende del av produksjonen,»Phillips, Adam (1994): On Flirtation, s. 149 er det kanskje mye å lære fra den (omfattende) kritikken som oppsto om Bloomsbury-kretsen. Tidlig klager fokuserte på at de ble oppfattet som en eksklusiv klikk,Lee, Hermione (1996): Virginia Woolf, s. 267 men etter den første verdenskrig, da enkeltmedlemmene i kretsen «begynte å bli kjente, økte fordømmelsene, og karikaturen av en doven, snobbete og selvforherligende samfunnsklasse som levde på renter, som promoterte sin egen utgave av finkultur, begynte å ta form.» Slik Forster formulerte selvhånende det: «Inn kom det fine, feite renteutbyttet, opp steg de luftige tankene.»Forster, E.M. (1965): Two Cheers for Democracy, s. 65