Sylvia Alice Earle (født 1935) er en amerikansk marinbiolog, oseanograf, utforsker, aktivist, forfatter og foreleser. Hun har vært utforsker National Geographic siden 1998. Rosenblatt, Roger (5. oktober 1998): «Sylvia Earle: Call Of The Sea». Time. Arkivert fra originalen den 24. desember 2007. «Oceanographer Sylvia Earle», National Geographic. Earle var den første kvinnelige sjefsforskeren i amerikanske National Oceanic and Atmospheric Administration, og ble utnevnt av magasinet Time som dets første Hero for the Planet («Planetens helt») i 1998.
Earle er en del av den globale gruppen Ocean Elders («Havets eldre»), som er dedikert til å beskytte havet og dets dyreliv. «About Us», Ocean Elders. 2. desember 2016
Earle spiser et vegetarisk kosthold.«Sylvia Earle wants you to do unto fish as you would like them to do to you, and eat your veggies» , Scubazoo.tv Hun beskriver den kjemiske opphopningen i kjøttetende fisk, 90 % uttømming av bestander av store fisker, og refererer til helsen til havene i sin kostholdsbeslutning. Dessuten beskriver hun sjømatnæringen som «fabrikkskip som støvsuger fisk og alt annet i veien. Det er som å bruke bulldosere for å drepe sangfugler...» US oceanographer Dr Sylvia Earle, Financial Times. 9. august 2013. Arkivert fra originalen den 10. desember 2022
I en diskusjon på Good Food Conference i California, advarte Earle mot forsvinnende fiskebestander, og at mens kystfolks kosthold har bestått av sjømat i århundrer, gir den kommersielle fiskeindustrien ikke lenger mening. Hun oppfordrer til en overgang til plantebaserte dietter som en løsning.«NatGeo Explorer Sylvia Earle Says Clean and Vegan Seafood Could Save Our Oceans» , LIVEKINDLY. 10 september 2018.
Tidlig liv og utdanning Earle ble født i 1935 i lokalsamfunnet Gibbstown ved bydistriktet Greenwich i Gloucester County i delstaten New Jersey. Foreldrene var til Alice Freas (Richie) Earle og Lewis Reade Earle. Begge Earles foreldre var entusiastiske friluftsmennesker og støttet datteren i hennes tidlige interesser for naturens verden. Holloway, Marguerite (april 1992): «Fire in Water», Scientific American. 266 (4): 37–40. Bibcode:1992SciAm.266d..37H. doi:10.1038/scientificamerican0492-37. Familien flyttet til Dunedin på vestkysten av Florida under Earles barndom. «Sylvia A. Earle», Encyclopedia of World Biography. Detroit: Gale, 1998. Biography in Context. Web. 14. januar 2016.«Legendary ocean scientist to speak at Gulf Coast Community Foundation luncheon» , Gulf Coast Community Foundation, 9. desember 2019 Earle tok en høyskoleeksamen ved St. Petersburg Jr. College i Florida (1952), graden Bachelor of Science fra Florida State University (1955), en Master of Science (1956) og en doktorgrad i fykologi (1966) fra Duke University.
Karriere left|thumb|TEKTITE-II med et hel-kvinnelige team ledet av Earle, i trykk-kammer thumb|Sylvia Earle forbereder seg på å dykke i en JIM-drakt. Earle var forsker ved Harvard Radcliffe Institute (1967–1969) før hun ble forskerstipendiat ved Harvard University (1967–1981). Etter å ha mottatt sin Ph.D. i 1966 tilbrakte Earle et år som stipendiat ved Harvard, og vendte deretter tilbake til Florida som bosatt direktør for det uavhengige forskingsinstituttet Cape Haze Marine Laboratory, etter 1967 hetende Mote Marine Laboratory.Sylvia A. Earle, Ph.D., Academy of Underwater Arts and Sciences. Arkivert fra den 30. november 2008
Earle var forsker ved University of California, Berkeley (1969–1981). I 1969 søkte hun om å bli med i Tektite-prosjektet, en installasjon i underkant av 16 meter under havoverflaten utenfor kysten av Jomfruøyene i Det karibiske hav som gjorde det mulig for forskere å leve nedsenket i sitt studieområde i opptil flere uker. Selv om hun hadde logget mer enn 1000 forskningstimer under vann, ble Earle avvist fra programmet. Derimot ble hun det neste året ble valgt ut til å lede det første kvinnelige laget av akvanauter i Tektite II.Collette, B.B. (1996): , Lang, M.A.; Baldwin, C.C., red.: The Diving for Science ... 1996, ’Methods and Techniques of Underwater Research’, Proceedings of the American Academy of Underwater Sciences Sixteenth Annual Scientific Diving Symposium, Smithsonian Institution, Washington, DC. Arkivert fra originalen den 15. april 2013
Earle var kurator i fysiologi ved California Academy of Sciences (1979–1986). I 1979 foretok hun et åpent havdykk i atmosfærisk dykkerdrakt (JIM-drakt), ikke tilsluttet feste, til havbunnen nær Oahu, en av øyene i Hawaii. Hun satte kvinnenes dybderekord på 381 meter som fortsatt holder til dags dato.Kesling, Douglas E. (2011): «Atmospheric Diving Suits – New Technology May Provide ADS Systems that are Practical and Cost-Effective Tools for Conducting Safe Scientific Diving, Exploration, and Undersea Research», Pollock N.W., red.: Diving for Science 2011. Proceedings of the American Academy of Underwater Sciences 30th Symposium. Dauphin Island, AL: AAUS. Arkivert fra originalen den 15. oktober 2013.«Sylvia Earle: My Wish? To Protect Our Oceans», NPR.org 25. juni 2021 I 1979 begynte hun også som kurator for fysiologi ved California Academy of Sciences, hvor hun tjenestegjorde til 1986.
thumb|Earle viser prøver til en akvanaut inne i Tektite-habitatet, 1970 Fra 1980 til 1984 tjenstgjorde hun i National Advisory Committee on Oceans and Atmosphere («Den nasjonale rådgivningskomiteen for havene og atmosfæren»).
I 1982 grunnla hun og hennes senere ektemann, Graham Hawkes, en ingeniør og designer av undervannsteknologi, firmaet Deep Ocean Engineering, for å designe, betjene, støtte og konsultere om menneskestyrte og robotiserte undervannssystemer.Broad, William J. (3. august 1993): Scientist at Work: Graham Hawkes; Racing to the Bottom Of the Deep, Black Sea, New York Times I 1985 designet og bygde Deep Ocean Engineering forskningsubåten Deep Rover, som opererer ned til 1000 meter.English, J.G. (1987): , Lang, M.A., red.: Coldwater Diving for Science ... 1987. Proceedings of the American Academy of Underwater Sciences Annual Scientific Diving Symposium 31 October – 1 November 1987 Seattle, Washington, USA. Arkivert fra originalen den 16. juni 2013Griffin, James J.; Sharkey, Phillip I. (1987): , Lang, M.A., red.: Coldwater Diving for Science ... 1987. Proceedings of the American Academy of Underwater Sciences Annual Scientific Diving Symposium 31 October – 1 November 1987 Seattle, Washington, USA. Arkivert fra originalen den 16. juni 2013 I 1986 hadde Deep Rover blitt testet og Earle ble med i teamet som gjennomførte trening utenfor Lee Stocking Island på Bahamas.
Earle forlot selskapet i 1990 for å akseptere en utnevnelse som sjefforsker ved National Oceanic and Atmospheric Administration, hvor hun ble værende fram til 1992. Hun var den første kvinnen som hadde den stillingen. I løpet av denne posisjonen, gitt hennes ekspertise på virkningen av oljesøl, ble Earle bedt om å lede flere forskningsreiser under gulfkrigen i 1991 for å fastslå miljøskadene forårsaket av Iraks ødeleggelse av kuwaitiske oljebrønner. (I parentes bemerket deltok det norske forskningsinstituttet NILU – Norsk institutt for luftforskning med personell, utstyr og foretok opplæring i Kuwait under oljebrannene i 1991.Sivertsen, Bjarne (2009): «NILU; 40 år i lufta» (PDF), Kjeller: NILU, ISBN 978-82-425-2132-3: s. 45)
I 1992 grunnla Earle selskapet Deep Ocean Exploration and Research (DOER Marine) for å fremme marin ingeniørkunst ytterligere. Selskapet, som nå drives av Earles datter Elizabeth, designer, bygger og driver utstyr for dyphavsmiljøer.«About DOER Marine», DOER Marine
thumb|President Barack Obama i samtale med Sylvia Earle under et besøk på Midwayøyene den 1. september 2016. Dr. Earle viser presidenten et bilde av en nyoppdaget blå fiskart som er hjemmehørende i vannene ved Midwayøyene Fra 1998 til 2002 ledet hun Sustainable Seas Expeditions, et femårig program sponset av National Geographic Society og finansiert av Richard og Rhoda Goldman Fund for å studere United States National Marine Sanctuary, det vil si en sone i amerikansk farvann der havmiljøet nyter spesiell beskyttelse. I løpet av denne tiden var Earle leder for Sustainable Seas Expeditions, styremedlem for Harte Research Institute for studier i Mexicogolfen ved Texas A&M-Corpus Christi, og styreleder av Advisory Council for the Ocean i Google Earth. Hun leverte også undervannsfarkosten DeepWorker 2000 som ble benyttet for å kvantifisere fiskeartene så vel som plassressursene som brukes i Stellwagen Bank National Marine Sanctuary lokalisert ved Massachusetts Bay.Auster, Peter J; Lindholm, James (2005): «The Ecology of Fishes on Deep Boulder Reefs in the Western Gulf of Maine (NW Atlantic)», Godfrey, J.M.; Shumway, S.E.: Diving for Science 2005. Proceedings of the American Academy of Underwater Sciences Symposium on March 10–12, 2005 at the University of Connecticut at Avery Point, Groton, Connecticut. American Academy of Underwater Sciences.
I 2001 mottok Earle National Parks Conservation Associations Robin W. Winks Award for Enhancing Public Understanding of National Parks («Forbedre offentlig forståelse av nasjonalparker»). «Awards and Recognition», National Parks Conservation Association
Earle grunnla Mission Blue (også kjent som Sylvia Earle Alliance, Deep Search Foundation og Deep Search) i 2009.
I 2009 mottok hun også TED-prisen på en million dollar som gjorde det mulig for henne å fortsette sitt arbeid med å kjempe for havet.TED Prize Wish: «Sylvia Earle's TED Prize wish to protect our oceans» (TED2009)
På grunn av sin tidligere erfaring med oljeutslippene Exxon Valdez og Mega Borg, ble Earle kalt til konsultasjon under Deepwater Horizon-katastrofen i Mexicogulfen i 2010. I løpet av dette året holdt hun også en 14-minutters tale foran 3500 delegater og FNs ambassadører på Haag International Model United Nations Conference.
thumb|Sylvia Earle og Wyland deler sitt første dykk sammen på Midwayøyenes National Wildlife Refuge, 2012 I juli 2012 ledet Earle en ekspedisjon til NOAAs Aquarius’ undervannslaboratorium, som ligger utenfor Key Largo, helt i sørspissen av Florida. Ekspedisjonen, med tittelen «Celebrating 50 Years of Living Beneath The Sea», feiret femtiårsjubileet for Jacques Cousteaus Conshelf I-prosjekt og undersøkte korallrev og havets helsetilstand. Mark Patterson ledet ekspedisjonen sammen med Earle. Akvanautteamet deres omfattet også undervannsfilmskaperen D.J. Roller og oseanograf M. Dale Suckers. «Celebrating 50 Years of Living Beneath The Sea», University of North Carolina Wilmington. 2012. Arkivert fra originalen den 2. juni 2012Rosser, Saul (juli 2012): «A Personal Perspective on 50 Years of Living Beneath the Sea», National Undersea Research Center. Arkivert fra originalen den 21. juli 2012
Earle dukket opp i den daglige tegneseriestripen Lagunen i uken som begynte 17. september 2012, for å diskutere stengingen av Aquarius’ undervannslaboratorium. «This Week in Comics: What To Read», DailyInk Blog. Arkivert fra originalen 19. september 2012
I mai 2013 ble Science Laureates of the United States Act of 2013 (H.R. 1891; 113th Congress) introdusert i den amerikanske kongressen. Det var ment som tilsvarighet til poet laureate, en form for «rikspoet». Earle ble omtalt av en kommentator som en mulig nominert til stillingen som Science Laureate, feiret «riksforsker», om loven skulle bestå.Marlow, Jeffrey (9. mai 2013): «The Science Laureate of the United States», Wired Magazine
I januar 2018 ga akvariet i Seattle sin første utmerkelse, en Lifetime Achievement Award, til Earle og omdøpte akvariets medalje til hennes ære.Chairman's Dinner 2018: «Creatures in the ocean don't have a choice. We do» , Seattle Aquarium Blog Akvariets første bragdmedalje ble tildelt Earle.Chairman's Dinner 2018: «Creatures in the ocean don't have a choice. We do» , Seattle Aquarium. 8. februar 2018.
Ved siden av arbeidet i Mission Blue, sitter hun også i flere styrer, blant annet Marine Conservation Institute.«Mission», Marine Conservation Institute