Samuel Josef Agnon (1888–1970) var en israelsk, hebraiskspråklig forfatter. I 1966 ble han tildelt nobelprisen i litteratur, som han delte med Nelly Sachs.
Blant hans bøker som er oversatt til norsk finnes blant annet Og det krumme skal bli rett og andre fortellinger (1968) og Troskapseden (1966).
Agnon ble født Butsjatsj, en by sentralt i det historiske området Galicia, som i dag tilhører Ukraina. I 1908 emigrerte han til Palestina, som da var en del av Det osmanske rike. I 1912 flyttet han tilbake til Europa, til Tyskland, der han ble værende de neste 12 årene. I 1924 flyttet han igjen til Palestina, som i mellomtiden var blitt til Palestinamandatet, og ble værende der resten av sitt liv.
Den første novellen han publiserte i Eretz Yisrael het «Agunot» og utkom i 1908. Etter dette endret han etternavnet sitt fra Czaczkes til Agnon, avledet av novellens tittel. Agnon utga en rekke bøker hos forlaget Schocken, et forlag som ble etablert av hans venn Shlomo Zalman Schocken primært med det formål å publisere Agnons tekster. Bøkene hans er blitt oversatt til mange språk; i norsk oversettelse finnes Troskapseden (1966) og novellesamlingen Og det krumme skal bli rett. Sentrale temaer for hans forfatterskap er det jødiske folket og dets religion, dikterkunsten, menneskets psykologi, og brytningen mellom tradisjon og modernitet. Blant hans mest kjente verk finner vi romaner som Hakhnasat Kallah (Brudeutstyr), Ore’ah Noteh Lalun (Nattegjesten), Temol Shilshom, Shira og Sipur Pashut, samt noveller som Bi-levav Yamim og Tehilah.
Livet til Agnon I Galicja Agnon ble født Shmuel Yosef Halevi Czaczkes i byen Butsjatsj i det østlige Galicja, som på den tiden tilhørte det østerriksk-ungarske monarki. Han pleide selv å hevde (uriktig) at han var født på Tisha B'av, en jødisk helligdag. Opprinnelig var årsaken til at han oppgav feil fødselsdato at han slik ville slippe militærtjeneste; det at han senere fortsatte å gjenta påstanden hadde sannsynligvis det formål å tillegge fødselsdatoen en symbolsk betydning. Agnon var den eldste sønnen til Esther (født Farev) og Shalom Mordechai Czaczkes. Hans far var ordinert rabbiner, men arbeidet i pelshandelen. Hans foreldre fikk ytterligere fire barn: én sønn og tre døtre. Tre år gammel begynte Agnon å studere ved en cheder. Fra han var ni år gammel studerte han Talmud. Halvannet år senere avbrøt han disse studiene og begynte å motta undervisning fra sin far. Om faren sa Agnon: «Fra ham fikk jeg mesteparten av min unnselige form, og han plantet også i meg poesiens ånd.»
Som barn skrev Agnon både på hebraisk og på jiddisch, og han leste verker fra opplysningstiden samt klassikere som Goethe, Schiller og Shakespeare. I tillegg leste han skandinaviske forfattere som Hamsun, Bjørnson og J. P. Jacobsen.
I 1903, som femtenåring, publiserte han sin første tekst, et dikt på jiddisch om kabbalisten Yosef De La Reina, en figur han fortsatte å være opptatt av senere i livet. Seksten år gammel publiserte han sitt første dikt på hebraisk, kalt «En liten helt.» Om utgivelsen av dette diktet skrev Agnon mange år senere: «Før dette diktet hadde jeg utgitt i trykk en ballade på jiddisch, og rundt samme tid en tekst på hebraisk om Minchat Yehuda, en samling aggadot til Rabbah bar bar Hana. Senere har jeg utgitt enda mye mer. Men følelsen som ble vekket i mitt hjerte da jeg så diktet på trykk i Ha-Mitzpe, den har ingen bok jeg har gitt ut de siste seksti år gitt meg. Lik en utvandret sønn som mottar et heders-brev, forseglet med et hellig segl, som forteller at han må vende tilbake til sitt hjemsted, slik var jeg i mine øyne. Frem til da så jeg meg selv i min hjemby, blant mitt eget steds folk – hvis sted liekvel ikke var mitt sted, og hvis språk ikke var mitt språk – men fra det øyeblikk da jeg så mitt navn og mitt dikt i en hebraisk avis, i lasjon ha-kodesj, fra det øyeblikk forstod jeg hva som var min plass og hva som var mitt språk.»Den unge Agnon fortsatte å publisere dikt og noveller i forskjellige tidsskrifter i Galicja. På denne tiden fortsatte han å skrive både på jiddisch og på hebraisk.
I årene 1906-07 arbeidet han som redaktørassistent i Der Yodisha Weker («Den jødiske stemme»), et kortlevet jiddischspråklig tidsskrift som utkom mellom 1905 og 1907. Flere av hans tidlige tekster, både poesi og prosa, utkom i dette bladet. I februar 1907 flyttet han til Lviv på invitasjon fra Gershom Bader, som hadde tilbudt ham en stilling som redaktørassistent i en nystartet avis. Avisen måtte legge ned etter en og en halv måned grunnet finansielle problemer. I 1908 bestemte Agnon seg for å flytte til Palestina. På veien reiste han igjen gjennom Lviv, der han ble introdusert til forfatteren Yosef Haim Brenner av en felles bekjent. Brenner skrev et anbefalingsbrev til Agnon som han tok med til Palestina. Senere reiste han gjennom Wien, der han ble tilbudt studieplass ved universitetet av en slektning som hadde stilling som professor, men Agnon takket nei til tilbudet og fortsatte reisen mot Palestina.
Første opphold i Palestina Agnon påsto selv at han ankom Palestina på Lag ba’ómer i det jødiske året 5668, men i virkeligheten ankom han trolig omtrent tre uker senere, i begynnelsen av juni 1908. I Jaffa bosatte Agnon seg i bydelen Neve Tzedek og begynte i en administrativ stilling i tidsskriftet «Ha-Omer.» I denne stillingen fortsatte han i tre år. I den tredje utgaven av «Ha-Omer» publiserte Agnon novellen «Agunot,» hans første utgivelse i Palestina. Fra novellens tittel avledet han navnet «Agnon,» som han signerte teksten med, og deretter antok som sitt nom de plume; fra 1924 ble det også hans offisielle navn. «Agunot» skulle bli den tidligste teksten Agnon-teksten i senere novellesamlinger, og regnes ofte som hans debut til tross for at den ikke var den første teksten han publiserte.
Samtidig som han bygget seg opp et navn som forfatter i den jødiske Yishuv i Palestina begynte Agnons tekster på denne tiden å bli publisert også i aviser og tidsskrifter i Europa, i byer som Odessa og Warszawa.
I 1909 ankom poeten Hayim Nahman Bialik for første gang «Eretz Yisrael» og ble introdusert for Agnon. De to reiste sammen på Bialik’s rundtur gjennom de jødiske bosetningene i landet, og forble venner helt til Bialik’s død i 1934.
I årene 1909-1911 publiserte Agnon en rekke noveller i tidsskrifter «Ha-Poel,» flere av dem med selvbiografiske trekk. I perioden han bodde i Jaffa oppgav Agnon i stor grad sin religiøse livsstil, men han frekventerte likevel forelesninger med Jaffa’s sjefsrabbi, Abraham Isaac Kook].
Mot slutten av 1911, over en firedagers periode med intens skriving , skrev Agnon novellen Og det krumme skal bli rett. Novellen ble først utgitt som føljetong i «Ha-Poel,» og senere utga hans venn Brenner den i form av en 64-siders bok. I januar 1912 flyttet Agnon fra Jaffa til Jerusalem, etter at Brenner hadde gjort det samme. Han vendte tilbake til Jaffa samme vår, men returnerte så igjen til Jerusalem samme sommer.
Perioden i Tyskland I 1912 ble Agnon spurt av Arthur Ruppin fra foreningen Zionist Organization (senere World Zionist Organisation, WZO) om å bli med ham på en reise til Tyskland. Agnon samtykket, til tross for at Brenner oppfordret ham til ikke å reise. Den 28. oktober 1912 reiste Ruppin og Agnon fra Jaffo med kurs mot Berlin.
Ruppin returnerte kort tid senere til Palestina, men Agnon ble igjen i Berlin. Han livnærte seg først som hebraisklærer før han fikk seg en stilling (på anbefaling av filosofen Martin Buber) i forlaget Jüdischer Verlag. Agnon ble tett knyttet til Buber, som hjalp ham å få innpass i Berlins jødiske kulturelle miljø. Agnon ble kjent med poeter, forfattere og forlagsfolk. Han tilbrakte mye tid i Berlins biblioteker, og særlig i biblioteket til den jødiske menigheten. Gershom Sholem, selv en fast bruker av dette biblioteket, fortalte senere om et møte han hadde hatt med Agnon der. Agnon hadde stått lenge og bladd gjennom bibliotekets katalog, og da Sholem spurte hva han lette etter, svarte Agnon at han «lette etter en bok han ennå ikke hadde lest.» Om Agnons tid i Berlin skrev Sholem: «Han skrev mange dikt i denne perioden, dikt med en ånd av forferdelig ensomhet.»
Agnons hovedverk fra denne perioden er fortellingen «Ha-Chupa Ha-Schora,» som ble publisert i tidsskriftet «Ha-Shiloah.» Mot slutten av 1915 introduserte filosofen Buber Agnon for forretningsmannen Shlomo Zalman Schocken, som med tiden skulle bli en viktig økonomisk og sosial støttespiller. De to førte resten av deres liv en kontinuerlig brevkorrespondanse med hverandre. Etter hvert ble Schocken Agnons faste utgiver: alle hans senere bøker ble utgitt på Schockens forlag, og fra og med 1935, da Schocken kjøpte opp avisen Ha’aretz, ble novellene hans ofte publisert der.
I 1916, to år etter den første verdenskrigs utbrudd, ble Agnon oppkalt i den tyske hæren. Han påførte seg selv en skade for å slippe unna verneplikten. Slik lyktes han i å unngå militærtjeneste, men han måtte tilbringe fem måneder på det jødiske sykehuset i Berlin.
I Tyskland skrev Agnon en rekke fortellinger og arbeidet dessuten sammen med Buber om å samle og skrive ned hasidiske sagn og historier. I tillegg omskrev og polerte han flere av sine egne, tidligere utgitte tekster. Han gjorde blant annet store endringer i Og det krumme skal bli rett, som ble gjenutgitt på Jüdischer Verlag.
I 1919 sendte Schocken Agnon til München for å arbeide med en illustrert undervisningsbok om det hebraiske alfabetet for barn sammen med maleren Thom Freud. (Boken ble til slutt ikke utgitt før mye senere, i 1984, og da kun med Agnons tekst og uten Freuds illustrasjoner.) I München møtte han igjen Esther Marx, en tidligere hebraiskstudent til Agnon som studerte ved byens kunstakademi. Agnon og Marx ble forlovet mot viljen til Marx’ far, bankmannen Georg Marx, som var imot at hans datter skulle gifte seg med en «ostjuden» (det vil si jøde fra Øst-Europa, i motsetning til Marx-familien, som var tyske «westjuden») som livnærte seg ved å skrive. De to ble likevel gift den 6. mai 1920. Paret bosatte seg en stund i Wiesbaden. I 1921, etter at deres første datter ble født, flyttet paret til Bad Homburg. Et år senere ble sønnen Shalom Mordechai født. Han var oppkalt etter Agnons far, men Esther foretrakk kallenavnet «Hamad,» som også er navnet på en karakter fra to av Agnons fortellinger. I Bad Homburg var de del av et stort jødisk samfunn. I 1922 flyttet poeten Bialik også til byen, og vennskapet mellom ham og Agnon ble tettere.
Agnon fortsatte å utgi noveller på Jüdischer Verlag. I 1922 utkom Al-Kapot Ha-Manul, en samling kjærlighetsfortellinger. I brev fra perioden beskrev Agnon til sine bekjente mange planlagte prosjekter, inkludert to forskjellige romaner og et skuespill satt til korstogenes tid. Han fortsatte også samarbeidet med Buber om å utgi en samling av hasidiske fortellinger.
I 1924 brøt det ut brann i Agnonfamiliens hus i Bad Homburg, og alle hans manuskript samt en omfattende boksamling forsvant i flammene. Schocken sendte hjelpere for å forsøke å redde ut rester av manuskriptene, men disse fant tilnærmet ingenting i lesbar stand. Agnons kone og barn ble reddet ut av huset i siste liten, og han selv måtte innlegges på sykehus etter hendelsen. Denne traumatiske opplevelsen dukket senere opp forskjellige steder i hans litteratur. Agnon selv beskrev skaden fra brannen slik: «Blant bøkene som gikk opp i brann var et romanmanus på seksti trykte sider, hvis første del min forlegger var klar til å trykke. Sammen med denne romanen, som skulle hete Be-Tsror Ha-Chaim, gikk alt jeg hadde skrevet siden jeg forlot Eretz Yisrael opp i brann, inkludert boken jeg skrev med Martin Buber. I tillegg var det fire tusen hebraiske bøker, hvorav de fleste var arvet fra mine fedre, mens enkelte var kjøpt for egne penger mens jeg knipet på brød.»
Tilbake til Palestina