thumb| Verneplikt er en plikt et lands statsborgere har til å delta i krigstjeneste, noe som omfatter både forsvar av landets grenser og krigføring utenlands, samt tjenestegjøring i militære styrker i fredstid. Verneplikt har tidligere vært vanlig i mange land, spesielt i krigstid, men de fleste land har nå avskaffet dette, og i den vestlige verden er det bare noen få mindre land som har verneplikt. I vesten og mye av verden ellers er tendensen at verneplikten avskaffes de jure eller de facto, begrunnet særlig med ønsket om et mer moderne forsvar med færre og bedre trente og motiverte, profesjonelle soldater og med at det er problematisk utfra borgernes rett til å bestemme over eget liv og menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater mot deres vilje. Verneplikt er i mange land, blant annet USA, ansett som svært politisk kontroversielt og som et inngrep i borgeres rett til å bestemme over eget liv. De fleste land med verneplikt er i dag i Afrika og av stormaktene er det bare Russland som har verneplikt. Det siste større vestlige landet med verneplikt, Tyskland, avskaffet dette i 2011.
I de fleste land har det bare vært voksne eller tilnærmet voksne menn som avtjente verneplikt, og artikkel 11 i ILOs konvensjon om tvangsarbeid forbyr ekplisitt tvungen og obligatorisk tjeneste for andre enn funksjonsfriske menn over 18 og under 45 år.Forced Labour Convention, 1930 (No. 29) Noen få land, hovedsakelig i den tredje verden, og enkelte opprørsbevegelser, har også tvungen militærtjeneste for kvinner og/eller barn. Følgende land har per 2026 verneplikt for kvinner: Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Nord-Korea, Tsjad, Tunisia og Norge. Folkerepublikken Kina har i teorien verneplikt for alle, men i praksis et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Ufrivillig rekruttering av barn som soldater har vært særlig utbredt i afrikanske land, spesielt i opprørsbevegelser.
Historie I Magnus Lagabøtes landslov fra 1276 har alle frie menn plikt til å delta i landevernet. Plikten var knyttet til gård og eiendom, man måtte stille etter hvor stor gård man eide. Dette er en tidlig form for allmenn verneplikt, og kan sees som forløperen til dagens verneplikts ordning. Verneplikten gjaldt både til sjøs (leidang) og på land (landevern).
Verneplikt (innført 23. august 1793, formalisert ved lov i 1798) gjorde det mulig for den franske republikk å opprette Grande Armée (den store arméen), hadde stor suksess mot Europas profesjonelle hærer.Hobson 2015, s. 137, 151 Ifølge professor Rolf Hobson var dette et vendepunkt, «den viktigste militære revolusjonen før oppfinnelsen av atombomben».Hobson 2015, s. 26
Verneplikt der vernepliktige soldater blir sendt til å krige i utlandet, og dermed ikke direkte påvirker forsvaret av landet, har historisk sett vært et politisk omstridt tema i vestlige demokratier. For eksempel, i løpet av første verdenskrig, utbrøt det bitre politiske krangler i Canada (jmf. Vernepliktskrisen i 1917), Newfoundland, Australia og New Zealand. Lignende problemer oppstod også i mange land under Vietnamkrigen. Verneplikt regnes etter Vietnamkrigen som svært kontroversielt og upopulært i mange land, spesielt i USA.
I store industrialiserte land har det store fokus på teknologiske militære nyvinninger, bedre trente og motiverte soldater, mindre sannsynlighet for krig og erfaring fra blant annet Vietnamkrigen ført til at verneplikt i stor skala er lite sannsynlig i overskuelig fremtid. Fra et militærfaglig synspunkt oppfattes verneplikt i den industrialiserte verden som en foreldet og lite effektiv form for krigføring og forsvarsorganisering i dagens situasjon. Dagens avanserte våpenteknologi både overflødiggjør store vernepliktbaserte forsvar, samtidig som forsvaret i større grad har bruk for profesjonelle soldater med flere års utdannelse eller trening. I de fleste vestlige land har fokus for forsvaret etter den kalde krigens avslutning i økende grad vært på internasjonale operasjoner, eksempelvis krigen i Afghanistan, mens tradisjonelt terrorialforsvar av landets egne grenser anses som mindre aktuelt i dagens verden.
Russland og flere mindre stater holder fortsatt på verneplikten.
Kvinnelig verneplikt thumb|Kvinnelige rekrutter i Nord-Koreas hær. Nord-Korea er et av dagens 10 land med kvinnelig verneplikt I de fleste land med verneplikt er dette bare obligatorisk for menn, noe som har sammenheng med at krigstjeneste historisk vanligvis bare har omfattet menn og med at ILOs konvensjon om tvangsarbeid forbyr obligatorisk arbeidstjeneste (herunder verneplikt) for kvinner. Unntakene er Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Nord-Korea, Norge, Tsjad og Tunisia, som alle har verneplikt for kvinner. Verneplikt for kvinner i de landene som har dette er begrunnet utfra økt behov for militærpersonell. Ingen av landene med kvinnelig verneplikt, bortsett fra Norge, regnes som fullt demokratiske av Demokrati-indeksen, og flere er militært utsatte eller involvert i krigshandlinger. I Israel er flere års militærtjeneste, ofte i utsatte områder som den okkuperte Vestbredden, obligatorisk for alle, begrunnet ut fra at landet har et stort sikkerhetsbehov som følge av fiendtlige omgivelser. I 2002 vurderte Sverige om kvinner skulle ha verneplikt ut fra et likestillingsargument, men forslaget ble til slutt avvist. Sverige avskaffet verneplikten helt i 2010, begrunnet med ønsket om et profesjonelt forsvar og at det ikke er forenlig med menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater.
I løpet av den 2. verdenskrig ble kvinner i Storbritannia og Sovjetunionen utkommandert i krigen. Også den norske eksil-regjeringen i London innførte verneplikt for kvinner fra 1942. USA var like ved å utkommandere kvinner til Sykepleierkorpset som et ledd i forberedelsene med å invadere Japan, men atombomben og den japanske kapitulasjonen gjorde planene unødvendige.
I Norge I Norge er det fra 1. januar 2015 verneplikt for alle kvinner som er norsk statsborger og født 1. januar 1997 eller senere (gjeldende fra januar 2016). Kvinner født tidligere kan avtjene frivillig førstegangstjeneste. Frem til 1. januar 2015 var det verneplikt for alle menn og sesjonsplikt for kvinner født 1. januar 1992. Kvinner født 1. januar 1992 eller senere kunne avtjene førstegangstjeneste frivillig. Kvinner født før 1992 kan fortsatt søke om å kalles inn til sesjon.
Stortinget bestemmer hvor mange som skal avtjene førstegangstjeneste. I 2014 skrev Forsvaret at de trengte rundt avtjente førstegangstjenesten. I august 2014 var 14 % av soldatene i førstegangstjeneste kvinner.
Verneplikt for kvinner har vært foreslått flere ganger, senest i 2007, 2009 og 2013, og innvendingene har hver gang vært betydelige både innenfor de store politiske partiene,Rødgrønn strid om kvinner i Forsvaret , Aftenbladet fra Forsvaret selv og fra kvinnebevegelsen. Motstanderne har blant annet argumentert med at tvungen verneplikt allerede er avskaffet i de fleste vestlige land og er en foreldet, ineffektiv og problematisk form for forsvarsorganisering, med at verneplikten i Norge i liten grad er reell og med at kvinner som ønsker det allerede kan tjenestegjøre i militæret. Norsk Kvinnesaksforening har gått sterkt mot forslaget og omtalt det som «en total misforståelse av likestillingsbegrepet og likestillingslovens intensjoner». I 2009 vedtok blant annet SV og Senterpartiet at de var mot verneplikt for kvinner. I 2013 gikk programkomiteene og partiledelsene i både Arbeiderpartiet og Høyre mot forslaget om kvinnelig verneplikt; blant annet var partileder Erna Solberg motstander av forslaget om kvinnelig verneplikt. Leder for Høyres programkomité Bent Høie var også mot forslaget og mente det ville føre til mer byråkrati og ikke ha noen fordeler.Bent Høie: - Blir mer byråkrati å kalle inn umotiverte jenter, BT Etter benkeforslag og mot partiledelsens vilje vedtok landsmøtene i Arbeiderpartiet og Høyre i 2013 likevel å jobbe for innføring av verneplikt for kvinner. I etterkant av dette ble verneplikt for kvinner vedtatt av Stortinget, mot stemmene til Kristelig Folkeparti, og Norge ble dermed det 11. landet med kvinnelig verneplikt, etter de landene som hadde dette per 2013 (Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Republikken Kina, Tsjad og Tunisia).
Regjeringen i Norge vedtok i 2014 at Norge skal ha verneplikt også for kvinner. Alle kvinner kan teoretisk sett bli tvunget til å avtjene førstegangstjenesten sin for Norge, selv om det i 2016–2017 kun var 22 prosent kvinnelige vernepliktige i den norske hæren. Her går Norge motsatt retning av det resten av verden og NATO gjør, da stort sett all verneplikt er avskaffet fra vestlige land, mens Norge vedtar verneplikt for kvinner som menn.
Siviltjeneste Alternativ til militær verneplikt De fleste land i verden har gjennom FN forpliktet seg til å ha et alternativ for vernepliktige som av en eller annen grunn ikke ønsker militær verneplikt. Som oftest må det begrunnes på et moralsk eller etisk grunnlag, som oftest er det enten på grunn av religion eller pasifistisk overbevisning. En gruppe som er kjent for å nekte militærtjeneste på religiøst grunnlag er Jehovas vitner, som kommer med den begrunnelse at kristne skal være nøytrale til menneskelig krigføring. Syvendedagsadventistene og Kvekerne er andre religiøse grupper hvor medlemmene er militærnektere.
I situasjoner og land hvor det ikke har eksistert noe alternativ for militærnektere har man ofte plassert de i fengsel over en periode på flere år (ofte mellom 2 og 4 år). I Israel hvor man har allmenn militær verneplikt for begge kjønn, og militærnektere blir plassert i fengsel i tre eller fire år i tillegg til at de mister en del rettigheter som rett til bolig og jobb. Bestemte grupper, særlig palestinere som er israelske statsborgere, er imidlertid fritatt for verneplikten.
Norge hadde et siviltjenesteapparat fra 1960-årene til 2012, da det ble avskaffet (se eget avsnitt).
Ikke-militær tjenesteplikt En rekke nasjoner har, eller har hatt, tvungen tjenesteplikt i ikke-militære organisasjoner. Ett eksempel er Botswana, som praktiserer ett års pålagt tjeneste i utviklingsprosjekter etter avgangseksamen for skoleelever. I Norge kan alle menn og kvinner mellom 18 og 65 år etter behov tvangsutskrives til tjeneste i Sivilforsvaret. Grensegangen mellom militær og ikke-militær tjenesteplikt kan ofte være uklar. Det tyske nasjonalsosialistiske-regimets «Reichsarbeitsdienst» fra 1933 hadde eksempelvis så sterke innslag av ideologisk indoktrinering, militær disiplin og -fostring at de tjenestegjørendes faktiske arbeidsinnsats må sies å være en ren bieffekt heller enn hovedformålet.
Verneplikt i Danmark thumb|Lov om almindelig Værnepligt for Kongeriget Danmark fra 1849, på Nationalmuseet. Forløperen for den moderne verneplikt og et stående landhærberedskap var det gamle ledingssystem, kjent fra vikingetiden, hvor herreder og legder stilte med folk: Én våpenfør (i stand til å føre våpen) karl for hver 10 gårde til Kongens tjeneste. Dette overgikk senere til en landmilits opprettet av Frederik 4. i 1701 i forbindelse med den store nordiske krig. Hver fjerde fæstegård skulle stille en soldat, og de ble utvalgt av godseieren, og ble ofte betraktet som en straff, da den fratok karlene deres fritid. Den militære trening foregikk om søndagen etter kirketid, og ble som regel ledet av tysktalende offiserer, og var særdeles forhatt, blant annet så ble de ulydige straffet med å sitte på en trehest. Landmilitsen ble opphevet i en kort periode omkring 1730, men gjeninnført med stavnsbåndet i 1733.
Alminnelig verneplikt ble innført i Danmark som et resultat av stavnsbåndets opphevelse, men stadig kun for landbefolkningen. I kjøpstedene ble verneplikt først innført i 1848, hvor også det særlige danske loddtrekningssystem ble innført, og i hele landet ved lov av 12. februar 1849.
Grunnloven fastsetter i § 81 følgende: