Sirius eller hundestjernen (bayerbetegnelse alfa Canis majoris – α CMa) er den lyseste stjernen på nattehimmelen. Den har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,47 og lyser med det nesten dobbelt så sterkt på nattehimmelen som den neste stjernen, Canopus. Navnet «Sirius» er avledet fra det gammelgreske , latinisert til Seirios («glødende» eller «tenneren»). Det våre øyne oppfatter som en enkelt stjerne, er faktisk et dobbeltstjernesystem som består av en hvit hovedseriestjerne av spektraltype A1V, kalt Sirius A, og en svak hvit dverg av spektraltype DA2, kalt Sirius B. Avstanden mellom disse to varierer mellom 8,1 og 31,5 AE.
Sirius fremstår som lyssterk både på grunn av sin egen luminositet og nærheten til jorden. Avstanden til Sirius er 2,6 parsec (8,6 lysår), fastslått av Hipparcos-satellitten, og den er en av jordens nærmeste naboer. For observatører på den nordlige halvkulen ligger den mellom 30 og 73 graders bredde (inkludert nesten hele Europa og Nord-Amerika), og er den nærmeste stjernen (etter solen) som kan observeres med det blotte øye. Sirius beveger seg gradvis nærmere solsystemet, og i løpet av de neste årene vil lysstyrken gradvis øke. Etter den tid vil avstanden begynne å øke, men stjernen vil fortsette å være den lyseste stjernen sett fra jorden i den neste årene.
Sirius A er omtrent dobbelt så massiv som solen og har en absolutt synlig størrelsesklasse på 1,42. Samtidig er den 25 ganger så lyssterk som solen, men har en betydelig lavere luminositet enn andre lyssterke stjerner som Canopus eller Rigel. Dobbeltstjernesystemet antas å være mellom 200 og 300 millioner år gammelt, og at det opprinnelig bestod av to lyssterke, blåaktige stjerner. Den mest massive av disse, Sirius B, forbrant alt av sitt drivstoff og ble en rød kjempe før de ytterste lagene ble kastet ut og stjernen kollapset til sin nåværende tilstand som en hvit dverg. Det antas at dette skjedde for ca. 120 millioner år siden.
Sirius er på folkemunne kalt «hundestjernen», noe som gjenspeiler prominensen i stjernebildet Store hund. Stjernens heliakiske oppgang markerte oversvømmelsen av Nilen i oldtidens Egypt og for antikkens Hellas markerte det hundedagene om sommeren. For polynesierne markerte det vinter og var en viktig stjerne for navigasjon i Stillehavet.
Observasjonshistorie X1:N14-M44 Hieroglyf avSirius/Sopdet Sirius, som i oldtidens Egypt var kjent som Sopdet (, Sothis), er nedtegnet i de tidligste astronomiske registreringene. Under æraen til Mellomriket baserte egypterne sine kalendre etter Sirius' heliakiske oppgang, nemlig dagen den blir synlig like før soloppgang etter at den har forflyttet seg langt nok unna solens blendende lys. Dette skjedde like før den årlige oversvømmingen av Nilen og sommersolverv, og etter 70 dagers fravær på himmelen. Hieroglyfen for Sothis er en stjerne og et triangel. Sothis ble identifisert med den store gudinnen Isis, som dannet en del av triade sammen med mannen Osiris og sønnen Horus, mens perioden på 70 dager symboliserte Isis' og Osiris' passering gjennom duat – det egyptiske dødsriket.
Antikkens grekere observerte at Sirius' utseende varslet varme og tørre somre, og de fryktet at det ville forårsake at planeter visnet, at mennene ble svekket og at kvinnene ble opphisset. På grunn av lysstyrken ble Sirius observert å blinke mer i de urolige værforholdene tidlig på våren. For greske observatører betydde dette visse utstrålinger som forårsaket den onde innflytelsen. Alle som ble utsatt for effektene av stjernen ble sagt å være astroboletos () eller «star-struck». I litteraturen ble stjernen beskrevet som «brennende» eller «flammende». Årstiden som fulgte stjernens fremtreden ble kjent som sommerens hundedager.
Innbyggerne på øya Kea i Egeerhavet ga offergaver til Sirius og Zevs for å bringe kjølende bris, og de avventet gjenoppstandelsen av stjernen om sommeren. Hvis det var klarvær når den steg, var det et varsel om lykke og gode tider, men hvis det var tåkete, var det et varsel om pest og dårlige tider. Mynter fra det tredje århundre f.Kr. som er funnet på øya viser hunder eller stjerner med stråler som fremhever Sirius' viktighet. Romerne feiret den heliakaliske oppstigningen til Sirius rundt 25. april ved å ofre en hund sammen med røkelse, vin og en sau til gudinnen Robigo slik at stjernens utstrålinger ikke skulle forårsake rustsopp på årets kornavlinger.
Ptolemaios av Alexandria kartla stjernene bøkene VII og VIII i sitt verk Almagest hvor han brukte Sirius som beliggenhet for verdenens sentrale meridian. Han markerte den som en av seks rødfargete stjerner (se seksjonen rød kontrovers under). De andre fem stjernene er av klasse M og K, slik som Arcturus og Betelgeuse.
Lyse stjerner var viktige for oldtidens polynesiere for å kunne navigere mellom de mange øyene og atollene i Stillehavet. Når de var lave på himmelen fungerte de som stjernekompass til hjelp for sjømennene med å fastsette kursen mot bestemte destinasjoner. De fungerte også som breddemarkører; deklinasjonen til Sirius stemmer overens med breddegraden til øygruppen Fiji på 17°S og passerer dermed direkte over øyene hver natt. Sirius var kroppen til et stjernebilde som så ut som en «stor fugl», kalt Manu, med Canopus som den sørlige vingespissen og Procyon som den nordlige. Dette stjernebildet delte den polynesiske nattehimmelen i to halvkuler.
Akkurat som Sirius' fremkomst på morgenhimmelen markerte sommer i Hellas, markerte det det kjølige utbruddet av vinter for maoriene, hvis navn Takurua beskrev både stjernen og årstiden. Kulmineringen ved vintersolverv ble markert ved feiring på Hawaii, hvor den var kjent som Ka'ulua, «himmelens dronning». En rekke andre polynesiske navn har blitt nedtegnet, deriblant Tau-ua på Marquesasøyene, Rehua på New Zealand Aa og Hoku-Kauopae på Hawaii, og Ta'urua-fau-papa («høytider for opprinnelige storhøvdinger») og Ta'urua-e-hiti-i-te-tara-te-feiai («høytider som stiger med bønner og religiøse seremonier») på Tahiti.
Det innfødte boorongfolket på det nordvestlige Victoria kalte Sirius for Warepil.
Kinematikk I 1718 oppdaget Edmond Halley egenbevegelsen til de hittil antatt «faste» stjernene etter å ha sammenlignet moderne astrometriske målinger med de angitt i Ptolemaios' Almagest. Det ble oppdaget at de lyse stjernene Aldebaran, Arcturus og Sirius hadde flyttet seg betydelig, sistnevnte med 30 bueminutter (ca. tilsvarende diameteren til månen) sørover i løpet av år.
I 1868 ble Sirius den første stjernen som fikk hastigheten målt. William Huggins undersøkte spektrum av denne stjernen da han observerte en merkbar rødforskyvning. Han konkluderte med at Sirius beveget seg bort fra solsystemet med ca. 40 km/s. Sammenlignet med dagens verdier på -7,6 km/s, var dette både en overvurdering og feil retning; minustegnet betyr at den forflytter seg mot solen. Imidlertid er denne målingen kjent for introduksjonen av studiet av radialhastigheter for himmellegemer.
Oppdagelsen av en ledsager mini|Et simulert bilde av Sirius A og B ved bruk av Celestia. Basert på endringer i egenbevegelsen til Sirius beregnet den tyske astronomen Friedrich Bessel i 1844 at den måtte ha en ukjent ledsager. Nesten to tiår senere, 31. januar 1862, gjorde den amerikanske astronomen og teleskopmakeren Alvan Graham Clark den første observasjonen av den svake ledsageren som nå kalles Sirius B, eller mer kjærlig «valpen». Dette skjedde under testingen av 18 tommers teleskop for Dearborn Observatory, som da var den største refraktorteleskoplinsen på den tiden og det største teleskopet i USA.
Den synlige stjernen blir noen ganger i dag omtalt som Sirius A. Siden 1894 har det blitt observert noen tilsynelatende uregelmessigheter i banene til Sirius-systemet, noe som antyder en tredje og svært liten ledsager. Dette har dog aldri blitt endelig bekreftet. Den beste tilpasningen til dataene indikerer en seksårig bane rundt Sirius A og en masse på bare 0,06 solmasser. Denne stjernen ville vært fem til ti størrelsesklasser svakere enn den hvite dvergen Sirius B, noe som ville forklart vanskeligheten med å observere den. Observasjoner publisert i 2008 var ikke i stand til å oppdage hverken en tredje stjerne eller en planet. En tilsynelatende «tredje stjerne» som ble observert på 1920-tallet er nå blitt bekreftet å være et bakgrunnsobjekt.
Walter Syrney Adams brukte i 1915 en 60 tommer (1,5 m) stor reflektor ved Mount Wilson Observatory for å observere spektrum av Sirius B. Han fastslo at den var en svak, hvitaktig stjerne. Dette førte til at astronomer konkluderte med at den var en hvit dverg, den andre i historien til å bli oppdaget. Diameteren tl Sirius A ble først målt av Robert Hanbury Brown og Richard Q. Twiss i 1959 ved Jodrell Bank ved bruk av et intensitetsinterferometer for stjerner. I 2005 ble det ved bruk av Hubble-teleskopet fastslått at Sirius B har en diameter nesten som jorden, km, og en masse som tilsvarer 98 % av solens.
Rød kontrovers Rundt 150 e.Kr. beskrev den greske astronomen Klaudios Ptolemaios Sirius som rødaktig, sammen med de fem andre stjernene Betelgeuse, Antares, Aldebaran, Arcturus og Pollux som alle er tydelig oransje eller rødaktige. Dette avviket ble først nevnt av amatørastronomen Thomas Barker, meteorologen for Lyndon Hall i Rutland, som forberedte og holdt en tale under et møte i Royal Society i London i 1760. Det faktum at andre stjerner endret seg i lysstyrke ga tilslutning til idéen om at noen kunne endre farge også. John Herschel bemerket dette i 1839, muligens påvirket av å ha sett Eta Carinae to år tidligere.
Thomas Jefferson Jackson See gjenopptok diskusjonen om røde Sirius med publiseringen av flere artikler i 1892, og med en oppsummering i 1926. Han siterte ikke bare Ptolemaios, men også poeten Aratos, taleren Cicero og general Germanicus når det gjaldt farge på stjernen. Han erkjente imidlertid at ingen av de tre siste forfatterne var astronomer, de siste to hadde bare oversatt Aratos' dikt Phaenomena. Seneca hadde også beskrevet Sirius som dypere rød i fargen enn Mars. Det var imidlertid ikke alle av oldtidens observatører som så Sirius som rød; Poeten Marcus Manilius beskrev den som «havblå», og det samme gjorde Avienus. Den er standardstjernen for fargen hvit i det gamle Kina, og flere nedtegnelser fra det andre århundre f.Kr. og frem til det syvende århundre e.Kr. beskriver alle Sirius som hvit i fargetonen.
I 1985 publiserte de tyske astronomene Wolfhard Schlosser og Werner Bergmann en redegjørelse for det lombardiske manuskriptet fra det 8. århundre, som inneholder De cursu stellarum ratio av Gregorius av Tours. Den latinske teksten lærte lesere hvordan de kunne fastsette tidspunktene for aftenbønner etter stjernenes posisjoner, og Sirius blir beskrevet i teksten som rubeola – «rødaktig». Forfatterne foreslo at dette var ytterligere bevis for at Sirius B hadde vært en rød kjempe på den tiden. De eldre lærde svarte imidlertid at Gregorius sannsynligvis hadde henvist til Arcturus i stedet.
Sannsynligheten for at stjerneutviklingen til enten Sirius A eller Sirius B kunne forårsake dette avviket har blitt avvist av astronomer på grunnlag av tidsskalaen på tusener av år er for kort tid og at det ikke finnes noen tegn til tåke i systemet, noe som ville vært forventet hvis en slik endring hadde funnet sted. En vekselvirkning med en tredje stjerne, som til dags dato er uoppdaget, har også blitt foreslått som en mulighet for et rødt utseende. Alternative forklaringer er enten at beskrivelsen som rød er en poetisk metafor for dårlig hell, eller at den dramatiske scintillasjonen til stjernen da den ble observert stigende etterlot observatøren med et inntrykk av at den var rød. For det blotte øye kan den ofte synes å blafre med rød, hvit og blå fargetoner når den er nær horisonten.
Synlighet mini|left|Sirius A og B fotografert av Hubble-teleskopet. Sirius B er den lyse prikken ned til venstre. Diffraksjonstoppene og de konsentriske ringene er instrumenteffekter.