Norge under Napoleonskrigene. omhandler perioden mellom 1807 og 1814, da Danmark-Norge var en del av konfliktene i de europeiske Napoleonskrigene. Danmark-Norge allierte seg med Frankrike og gikk til krig mot både Storbritannia og Sverige. For Norge førte deltakelsen i krigene til økonomiske nedgangstider, fattigdom og sult, forsterket av misvekst og uår. Krigene førte også til bruddet mellom Danmark og Norge, avløst av ny union, denne gang med Sverige.
Bakgrunn Napoleonskrigene er betegnelsen på en rekke kriger i Europa mellom 1800 og 1815, først og fremst mellom Frankrike, ledet av general Napoléon Bonaparte, og Storbritannia.
Den dansk-norske regenten, kronprins Frederik (fra 1808 kong Frederik VI av Danmark og Norge), hadde i realiteten vært konge fra 1784, fordi hans far, kong Christian VII var psykisk syk. Den unge regenten førte en aggressiv utenrikspolitikk.
Danmark-Norge var sammen med Portugal de siste nøytrale statene i Europa. Nøytraliteten var en fordel, fordi Danmark-Norge fikk gode handelsbetingelser, og den norske eksporten, hovedsakelig trelast og fisk, økte kraftig og skapte gode økonomiske tider. Storbritannia forsøkte å avgrense den nøytrale handelen med Frankrike, mens Danmark-Norge lot franske kapere bruke norske havner som baser for angrep på britiske handelsskip. Dette førte selvsagt til misnøye hos britene.
I januar 1798 gav kronprins Frederik ordre om å beskytte handelsskipene med krigsskip. I desember 1800 dannet kronprinsen et væpnet nøytralitetsforbund med Russland og Sverige. Dette førte til at britene våren 1801 sendte en ny flåtestyrke mot Danmark, der de nedkjempet den dansk-norske flåten i slaget på Københavns red. Etter dette gikk nøytralitetsforbundet i oppløsning, og kronprinsen oppgav alt som kunne provosere britene. Fra 1805 oppholdt han seg i Kiel, som den gangen var en del av Danmark, som ble hans residensby. Der var også den danske hæren på grensevakt for å opprettholde nøytraliteten.Norgeshistorie.no, Øystein Rian: «Danmark-Norges utenrikspolitikk 1797‒1807». Hentet 15. des. 2016.
Krigen med Storbritannia Flåteranet
Sommeren 1807 så det ut til at Napoleon skulle vinne krigen; kun Storbritannia, Napoli og Sverige var de eneste motstanderne etter at Russland måtte skifte side. Storbritannia tilbød-Danmark-Norge å bli med i alliansen, mot at de overgav den dansk-norske flåten til britene, da britene var bekymret for en norsk-dansk allianse med Frankrike. Man mente også at dersom Danmark-Norge ble trukket med i krigen, burde det være på britisk side. Det danske veldet var et maritimt imperium, prisgitt britisk velvilje. Kronprins Frederik nektet imidlertid å bøye seg for den britiske ultimatumet, og 2. september 1807 angrep Storbritannia København og konfiskerte den dansk-norske flåten. 31. oktober 1807 allierte kronprinsen seg med Napoleon og erklærte Storbritannia krig.
Sjøblokaden 1807-1814 thumb|Dansk-norsk kanonbåt. Ukjent kunstner. mini|left|Europa i 1811. Fargekoder: - Mørk blå - Det franske keiserdømme, – Lys blå – Franske vasallstater, – Blågrå – Stater som deltok i fastlandssperringenStorbritannia og Portugal var tilnærmet de eneste land i Europa som ikke ble formelt dekket av blokaden.
Da krigen brøt ut også i Norge i september 1807, ble det slutt på de gode økonomiske tidene. Danmark-Norge ble dradd inn i en gjensidig blokade av Storbritannia, fastlandssperringen. Storbritannia var Norges største handelspartner, og blokaden rammet derfor Norge hardt. Britene blokkerte også samvirket mellom Danmark og Norge. Norges viktigste importvare var korn, og dette var nå utenfor rekkevidde. Blokaden førte dermed til både arbeidsledighet, dårligere økonomi og sult.Norgeshistorie.no, Finn Erhard Johannessen: «Fra gyldne tider til nød og konkurs». Hentet 15. des. 2016. I september 1735 ble det ved forordning vedtatt forbud mot import av korn til Danmark og det sønnenfjellske Norge, dette for å avhjelpe den danske jordbrukskrisen, og et ledd i enevoldstidens helstatspolitikk. Når Norge ble rammet av misvekst og uår, måtte regjeringen i København gi dispensasjon fra kornmonopolet, ofte over lengre tidsrom; men importforbudet vedvarte helt til 1788.Amelung, Erik: «kornmonopolet» i Lex på lex.dk. Hentet 20 august 2026 fra
Under napoleonskrigene ble det kjøpt opp store mengder korn for statens regning i Jylland og hertugdømmene, og staten stilte garanti for skippere som tok risikoen på å frakte kornet til Norge, der det dels ble solgt på det åpne marked, dels rasjonert ut og fordelt under offentlig kontroll.Ståle Dyrvik: Norsk historie 1625-1814, Samlaget 1999, ISBN 9788252151831 (s. 212) En større del av de norske skatteinntektene kom dermed Norge til gode, i stedet for å overføres til Danmark. Nå gikk pengestrømmen motsatt vei, for en stor del av kornkjøpene i Danmark ble betalt med danske midler.Ståle Dyrvik: Norsk historie 1625-1814 (s. 214)
Det nordenfjellske Norge ble reddet av pomorhandelen, der rug og annet korn fra Russland var avgjørende i perioder med forsyningssvikt sørfra. Pomorhandelen opplevde derfor betydelig vekst nettopp under napoleonskrigene.<ref>[https://www.museumnord.no/historier/pomorhandelen-en-viktig-handel-i-nord/ «Pomorhandelen», museumnord.no]</ref> Nordmenn ellers måtte spise barkebrød, og det ble utstrakt hungersnød, spesielt i 1808-09 og i 1812-13. Årene under napoleonskrigene og Storbritannias blokade utløste den siste store hungersnøden i Norge.Norgeshistorie.no, Morten Nordhagen Ottosen: «Barkebrødstider 1807–1814». Hentet 16. des. 2016. Henrik Ibsens berømte dikt fra 1861, Terje Vigen, handler om de norske forholdene under den britiske blokaden.
At kontakten med Danmark ble brutt, førte også til at kronprinsen opprettet regjeringskommisjonen, en midlertidig regjering som styrte Norge i kongens navn. Denne skulle senere bidra til den norske løsrivelsen fra Danmark.Norgeshistorie.no, Odd Arvid Storsveen: «En liten, men effektiv statsbygning». Hentet 16. des. 2016. Av samme grunn som regjeringskommisjonen ble opprettet, fikk Norge i 1807 lov til å trykke sine egne aviser. Det ble allerede trykket tidsskrifter og annonseaviser (kunngjøringer) i Norge, men København hadde hatt monopol på nyheter. Den første nordmannen som tok initiativet til å starte en norsk avis, var prest i Oslo domkirke, Niels Wulfsberg. Selv om trykking av norske aviser var en unntakstilstand, ble det i likhet med regjeringskommisjonen et skritt på veien mot bruddet med Danmark.Norgeshistorie.no, Mona Ringvej: «Da Københavns nyhetsmonopol forsvant i bomberegnet». Hentet 16. des. 2016.
De vanskelige forholdene under krigen gjorde at norske handelsmenn tydde til mer tvilsomme måter for inntjening - kaperfart, eller rent sjørøveri. Dette ble støttet av kronprins Frederik. Siden britene hadde tatt det meste av flåten, anbefalte kronprinsen å utruste handelsskip med kanoner og geværer, og kaperbrev som gjorde det lovlig å borde fiendens skip og overta både det og varene om bord, i kongens navn. De fleste kaprede skipene ble ført til Christiania eller Kristiansand. Samtidens aviser støttet opp om kaperfarten og oppfordret alle gode nordmenn til det samme. En av de mest kjente norske kaperrederne var Emanuel de Thygeson, stiftamtmann i Kristiansand. Enevold de Falsen, far til Eidsvollmannen Christian Magnus Falsen (kjent som «Grunnlovens far») og redaktør for Budstikken'', appellerte til nasjonal stolthet og oppfordret nordmenn til å se på kaperfarten som en form for vikingtokt mot britene. Kaperfarten skapte store inntekter for noen, men var trolig til større skade enn gagn for samfunnet som helhet. Den ødela for de etablerte handelshusene, minimerte handelsflåten og skapte nærmest lovløse tilstander langs norskekysten.Norgeshistorie.no, Bård Frydenlund: «Kaperfart og lisenshandel under napoleonskrigene». Hentet 16. des. 2016.
Skulle et norsk skip til England, måtte det ha leidebrev fra regjeringskommisjonen for å slippe forbi danske eller norske kapere. Men skipperen trengte også britisk lisens for å slippe gjennom den britiske blokaden. Og i tilfelle han ble stanset av en fransk eller nederlandsk kaper, trengte han falske papirer som «dokumenterte» at skipet var underveis til fransk havn. Han måtte derfor føre en falsk skipsjournal i tillegg til den ekte, for å «bevise» at vind og vær hadde drevet ham ut av kurs i retning England, i stedet for Frankrike.Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 150), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
Krig med Sverige thumb|En norsk skiløper under den svensk-norske krigen i 1808-1809. Tegnet av Johannes Senn 1811.
I februar 1808 erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige. Planen for Napoleons allierte var at Danmark-Norge, Russland og Frankrike alle skulle angripe Sverige fra hver sin kant. Russland invaderte Finland (som den gangen var en del av Sverige), men danske og franske soldater ble avskåret av britene fra å angripe fra sør, og den norske hæren var i for dårlig forfatning til å invadere fra vest. Sverige invaderte Norge i april, men kom bare til Østlandet, hvor de ble stoppet delvis av den norske hæren og delvis av mangel på mat og transportmuligheter. For Sverige var det viktigst å beholde Finland, og de satte derfor ikke inn de største ressursene i Norge. I desember 1809 sluttet Danmark-Norge og Sverige fred i Jönköping, uten territorielle endringer.
Krigen førte imidlertid til flere endringer. Den bidro til revolusjonen i Sverige i 1809, da kong Gustav IV Adolf ble avsatt og landet fikk en forholdsvis moderne grunnlov. Avsettingen av Gustav Adolf kunne ha ført til en ny forening av de skandinaviske landene, da dansk-norske kong Frederik ble tilbudt også den svenske tronen. Frederik avslo imidlertid, og prins Christian August, formann for regjeringskommisjonen, ble valgt til svensk tronarving. Christian August var populær også i Norge, og sammen med misnøyen med Danmark fordi de hadde dratt Norge inn i krigene, gjorde det at flere nordmenn, spesielt på Østlandet, begynte nå å håpe på en svensk-norsk union.Norgeshistorie.no, Morten Nordhagen Ottosen: «Krigen 1808–1809». Hentet 16. des. 2016.
Kielfreden thumb|left|Christian Frederik, først stattholder i Norge, i mai 1814 valgt til norsk konge, for deretter å bli tvunget til å abdisere i august samme år.
Danmark-Norge ble på mange måter tvunget inn i Napoleonskrigene av stormaktene. I 1813 forsøkte Frederik, som da var blitt konge, å bryte alliansen med Napoleon etter hans store nederlag i Russland i desember 1812. Kong Frederik ville bytte side, men stormaktene krevde at han måtte avstå Norge for å få bli med i alliansen mot Napoleon. Sverige var blitt lovet Norge for sin innsats i Napoleonskrigene, og representantene for stormaktene mente fortsatt at de kunne bestemme over land, folk og grenser som de ville. Kong Frederik nektet å gi fra seg Norge og fortsatte alliansen med Napoleon. Da Napoleon tapte i folkeslaget ved Leipzig i oktober 1813, invaderte svenskene Danmark, og tvang danskene til å avstå Norge til svenskene i Kielfreden i januar 1814.Norgeshistorie.no, Morten Nordhagen Ottosen: «Utenrikspolitikk 1807–1814». Hentet 16. des. 2016.
Det norske folket mente imidlertid at de selv stod fritt til å velge styreform nå som kong Frederik hadde sagt fra seg landet og løst dem fra eneveldet. Dermed begynte prins Christian Frederik, stattholder i Norge, sammen med flere fremstående nordmenn å forberede et opprør mot Kieltraktaten (som for øvrig aldri ble akseptert som et rettsdokument i Norge) og arrangerte stormannsmøtet på Eidsvoll i februar. Her ble det bestemt at det skulle kalles inn til en riksforsamling hvor Norge skulle få egen konstitusjon og velge egen konge.Norgeshistorie.no, Odd Arvid Storsveen: «Den uakseptable Kieltraktaten». Hentet 16. des. 2016. Under riksforsamlingen på Eidsvoll i april-mai 1814 ble Grunnloven utformet og Christian Frederik valgt til norsk konge.
Krigen i 1814 thumb|Norges orlogsflagg i krigen med Sverige, innført 20. mai 1814.