Elizabeth «Long Liz» Stride (født Elisabeth Gustafsdotter 27. november 1843 i Torslanda i Sverige, død 30. september 1888 i Whitechapel) er antatt å være et av den beryktede uidentifiserte seriemorderen Jack the Rippers ofre. Han drepte og lemlestet flere kvinner i Whitechapel-området i Londons East End fra slutten av august til begynnelsen av november 1888.Evans and Rumbelow, s. 96–113
Stride hadde kallenavnet «Long Liz» («Lange Liz»). Flere forklaringer er gitt for dette pseudonymet, og noen tror den kom av at hun giftet seg med en med etternavnet «Stride» (som angir et langt skritt),Evans and Rumbelow, s. 290 mens andre tror det var enten på grunn av hennes høyde, (155 cm), som var høyere enn gjennomsnittet for kvinner i Whitechapel på den tidenFido, s.53 eller formen på ansiktet hennes. Da hun ble drept bodde hun i et felles overnattingshus på Flower og Dean Street i Spitalfields, i det som da var en notorisk kriminell yngleplass.Evans and Rumbelow, s. 96–98; White, s. 323–350
Liv og bakgrunn Elizabeth Stride ble født Elisabeth Gustafsdotter i Torslanda sogn vest for Gøteborg.Evans and Rumbelow, s. 96 Hun var datter av den svenske bonden Gustaf Ericsson og hans kone Beata Carlsdotter. I 1860 tok hun arbeid som hushjelp i Gøteborg. I motsetning til de fleste andre ofre for Whitechapel-drapsmannen, som falt i prostitusjon på grunn av fattigdom etter et mislykket ekteskap, tok Stride opp prostitusjon tidligere. I mars 1865 var hun registrert hos Göteborg-politiet som prostituert, ble behandlet to ganger for en seksuelt overførbar sykdom, og fødte en dødfødte jente 21. april 1865.
Året etter flyttet hun til London, muligens for å ta seg huspost hos en familie.Evans and Rumbelow, s. 96 Den 7. mars 1869 giftet hun seg med John Thomas Stride, en skipstømmermann fra Sheerness som var 13 år eldre, og paret bodde på et rom i en kafé i Poplar i øst-London. I mars 1877 ble Liz Stride innkvartert på arbeidshuset i Poplar, noe som tyder på at paret var blitt skilt.Evans and Rumbelow, s. 96 De hadde tydeligvis blitt gjenforent i 1881, men permanent skilt ved utgangen av dette året.
Hun fortalte bekjente at hennes mann og to av hennes ni barn at han hadde druknet da «Prinsesse Alice» sank i Themsen i 1878. Under ulykken, fortalte hun at hun skal ha blitt sparket i munnen av et annet av ofrene da de begge svømte til sikkerhet, noe som fikk henne til å stamme.Fido, s. 55–56 Faktum er at John Stride døde av tuberkulose på Poplar og Stepney sykeasyl 24. oktober 1884, mer enn fem år etter «Prinsesse Alice»-katastrofen. De hadde ingen barn.
Etter at hun skilte seg fra sin mann, bodde Stride i et losjihus for begge kjønn i Whitechapel. En gang eller to fikk hun veldedig hjelp fra Svenska kyrkan i London, og fra 1885 til sin død bodde hun mye av tiden i lag med en lokal havnearbeider, Michael Kidney i Devonshire Street. Hun fikk noen inntekter fra søm og husrengjøring. En bekjent beskrev henne som en med rolig temperament,Evans and Rumbelow selv om hun måtte møte i retten for Themsen-distriktet mange ganger for beruselse og ordensforstyrrelse, og hun oppga da å hete Anne Fitzgerald.Fido, s. 54 Hun lærte å snakke jiddisch og engelsk, i tillegg til at hun allerede behersket svensk.Evans and Skinner 2000, s. 155 Hennes forhold til Kidney fortsatte på et «på-og-av vis».Evans and Skinner 2000, s. 172 I april 1887 anmeldte hun ham for fysisk mishandling, men forfulgte det ikke i retten. Hun forlot Kidney igjen noen dager før sin død. Dr Thomas Barnardo, en ledende sosial reformator hevdet å ha møtt henne ved losjihuset på Flower og Dean Street onsdag 26. september.Brev til The Times, 6. oktober 1888, sitert i Evans and Rumbelow, s. 98
Siste timer og død På kvelden før hun ble drept, 29. september, var Stride iført en svart jakke og skjørt. Jakken var pyntet med en liten bukett bestående av en rød rose og grønne blader. Hennes antrekk ble avrundet med en kyse i svart crêpe. Hun kan ha blitt sett sammen med en kunde, en kort mann med en mørk bart iført dress og bowlerhatt, rundt klokken 23:00 i nærheten av Berner Street, og igjen ca. 23:45 sammen med en mann med skyggelue. Klokken 00:35 så konstabel William Smith henne sammen med en mann med filthatt tvers over for International Working men's Educational Club, en sosialistisk og overveiende jødisk sosial klubb i Berner Street 40 (siden omdøpt Henriques Street) i Whitechapel. Mannen bar på en pakke som var omtrent 45 cm lang.Vitneutsagn i Cook, s. 165–168 og Fido, s. 57–59; for «sosialistisk og overveiende jødisk» se Fido, s. 39
Strides legeme ble funnet av Louis Diemschutz nær kl ett søndag morgen 30. september 1888. Diemschutz arbeidet ved Workers' Club (arbeidernes klubb) i Dutfield's Yard like ved og kom da kjørende i en to-hjuls vogn trukket av en ponni, som plutselig skvatt. Gårdsplassen var så mørk at han ikke var i stand til å se kroppen hennes uten hjelp av lyset fra en fyrstikk.Cook, s. 157; Evans and Rumbelow, s. 99–101; Fido, s. 41 Blodet strømmet fremdeles fra et sår i halsen,Edward Spooners likskuingsvitnemål sitert i The Times, 3. oktober 1888 noe som viste at hun var drept bare kort tid før han fant henne. Mellom 00:30 og 00:50 hadde medlemmer som forlot klubben etter å ha deltatt i en debatt om «Nødvendigheten av Sosialisme blant Jødene» etterfulgt av allsang, ikke sett noe galt i gårdsrommet.Fido, s. 41, 59, 61 Fru Mortimer, som bodde to dører fra klubben, hadde stått i Berner Street for å lytte til sangen på omtrent samme tid og hadde ikke sett noen gå inn på gårdsplassen.Fido, s. 61 Fru Mortimer fortalte at hun hadde sett en mann med en skinnende svart bag ile forbi, noe som ble omtalt mye i pressen. En av klubbens medlemmer, Leon Goldstein, stod frem som mannen hun hadde sett, og han ble eliminert fra saken.Evans and Rumbelow, s. 110
Politiet ransakte de resterende medlemmene av klubben og de tilstøtende eiendommene, og intervjuet beboerne i området.Evans and Rumbelow, s. 112; inspektør Edmund Reids forklaring ved likskuet sitert i Marriott, s. 113 Et vitne som het Israel Schwartz fortalte at han hadde sett Stride bli angrepet og lagt i bakken utenfor Dutfield's Yard rundt 00:45. Angriperen kan ha ropt «Lipski» til en annen mann som sto i nærheten, noe som ble antatt å være en anti-semittisk hån avledet fra navnet på en beryktet giftmorder, Israel Lipski.Cook, s. 168–170; Evans and Rumbelow, s. 104; Fido, s. 60–61 Schwartz var ikke vitne under likskuet, muligens fordi han var ungarsk og snakket svært lite, om noe engelsk.Cook, s. 170; Fido, s. 60 Ripperetterforskeren Stephen Knight fant Schwartz' uttalelse i sakens arkiver i 1970-årene.Fido, s. 60 På omtrent samme tid, ble Stride, eller noen som matchet hennes beskrivelse, sett av James Brown i det hun avviste en bredbygd manns tilnærmelser. Han skal ha vært litt høyere enn henne, og dette fant sted i Fairclough Street, en gate som er tilstøtende til Berner Street.Evans and Rumbelow, s. 104; Fido, s. 60–61 Et notat i margen på Home Offices arkiver om saken peker på at det hadde vært tid nok for Stride til at hun kunne ha møtt noen i tiden det tok fra de siste vitnene så henne og frem til hun ble drept.Evans and Rumbelow, s. 111 Diemschutz sa senere at han trodde morderen fortsatt var i gården da han kjørte inn i den.Marriott, s. 81–82
Stride hadde ingen penger på seg da hun ble funnet, så det er mulig at nattens fortjeneste hadde blitt stjålet. Enten av mannen i det angrepet som Schwartz var vitne til eller av drapsmannen.Fido, s. 62 Uansett ser det ut til at hun levde da hun kom inn i området sammen med drapsmannen, muligens under forutsetning av at han var en kunde.Fido, s. 63
Drapet på Stride fant sted midt i frykten som Jack the Ripper hadde forårsaket, han ble ansett som mannen bak en rekke brutale angrep på prostituerte. Selv om drapet hadde likheter med Ripper-drapene, som ukedag, klokkeslett, type, sted, offerets kjennetegn og metode, var det også tydelige avvik fra mønsteret. Det var minst seks andre av hans ofre som hadde skader i mageregionen, et kutt over halsen, og Elizabeth Stride hadde bare fått skåret over halsen. Det er mulig at morderen ble avbrutt før han hadde mulighet til å lemleste kroppen.Cook, s. 157; Woods and Baddeley, s. 86 Catherine Eddowes ble myrdet i gangavstand fra dette åstedet mindre enn en time senere, og både Stride og Eddowes bodde i Flower og Dean Street.Begg, s. 46; Evans and Skinner 2000, s. 201–202 Drapene på Eddowes og Stride skapte panikk i London, da det var den første gangen at to mord ble tilskrevet Ripper på en natt.
Post mortem Den lokale legen Frederick William Blackwall tok seg av åstedet kort tid før Dr. George Bagster Phillips kom til stedet. Bagster Phillips hadde tidligere håndtert en drapssak i Whitechapel der Annie Chapman var offer. Han kom senere også til å ta seg av Mary Jane Kelly-saken.Evans and Rumbelow, s. 101 I Phillips' rapport beskrives åstedet og offeret som følger:
Blackwell trodde at Stride kunne ha blitt trukket bakover og ned på bakken etter halstørkleet før halsen hennes ble skåret over.Evans and Rumbelow, s. 102–103; Marriott, s. 94–95 Phillips var enig i at Stride trolig lå på bakken da hun ble drept av et raskt kutt fra venstre til høyre som skar over halsen hennes.Marriott, s. 102–103 Blåmerker på brystet kan også antyde at overfallsmannen holdt henne nede.Evans and Rumbelow, s. 102–103
Likskuet Likskuet ble åpnet 1. oktober, på Vestry Hall, Cable Street i St George's in the East av (retts)patologen i Middlesex, Wynne Edwin Baxter. Dagen etter ble motstridende vitnesbyrd om Strides identitet fremlagt. Politiet virket overbevist om at Stride var svensken Elisabeth Gustafsdotter, men Mrs. Mary Malcolm avla ed på at legemet var hennes søsters, Elizabeth Watts. I løpet av likskuet identifiserte andre vitner den døde kvinnen som Stride, inkludert kontoristen i den svenske kirken på Prince's Square, Sven Ollsen.Evans and Skinner 2000, s. 164; Fido, s. 54–56 Malcolms historie ble til slutt avvist den 24. oktober da Elizabeth Watts avkreftet søsterens historie gjennom et personlig fremmøte under likskuet. Dermed var hun et levende bevis på at hun ikke var død, og politikonstabel Walter Stride, (Strides nevø gjennom ekteskap) bekreftet hennes identitet.Evans and Skinner 2000, s. 171; Fido, s. 54–56