se taksonomi!
Flaggermus (Chiroptera) er en orden som består av forholdsvis små, flygedyktige pattedyr som lever i kolonier. Dette er de eneste pattedyrene som kan fly aktivt ved å slå med vingene, som er hudkledde, ved hjelp av muskelkraft. Noen andre pattedyr kan glidefly, som for eksempel skjermflygere (Cynocephalidae). Et annet særpreg for flaggermus er at artene henger etter tærne, med hodet ned, når de hviler. Flaggermusenes søstergruppe er Zooamata.
På norsk bokmål kalles flaggermus av og til også skinnvinger, og mer sjelden også kveldskingler.
Taksonomi Flaggermus (Chiroptera) er ei monofyletisk gruppe. Bat Species of the World, en internasjonal taksonomisk database over verdens flaggermus drevet av American Museum of Natural History, regner med minst arter. Dette gjør flaggermusene til den nest mest artsrike pattedyrordenen, etter gnagere (Rodentia). Cirka 27,5 prosent av alle jordens cirka pattedyrarter er flaggermus. Bare gnagere (Rodentia) er mer tallrike.
Tidligere inndeling Chiroptera var tidligere delt inn i to underordener, basert på morfologi og atferd; Microchiroptera (småflaggermus) og Megachiroptera (storflaggermus). Megachiroptera inneholdt kun én familie, Pteropodidae. De øvrige artene var samlet i Microchiroptera.
Ny inndeling Nye molekylære beviser publisert i Scientific Reports 13. juni 2016 antyder at den tidligere inndelingen trolig var feil. Megachiroptera (Pteropodidae) og fem andre familier (Rhinopomatidae, Rhinolophidae, Hipposideridae, Craseonycteridae, og Megadermatidae), som tidligere ble definert til Microchiroptera, har blitt forslått inkludert i en ny underorden kalt Yinpterochiroptera. Resterende familier i Microchiroptera plasseres i en ny underorden kalt Yangochiroptera. Lei & Dong (2016) hevder at Yinpterochiroptera og Yangochiroptera trolig skilte lag for omkring 63 millioner år siden.
En ny studie, publisert i det naturvitenskapelige tidsskriftet Nature onsdag 23. september 2026, omhandler flaggermus-DNA og fossiler og er den største studien av flaggermus noen gang. Forskerne skapte nye genomsamlinger av topp kvalitet for 41 flaggermusarter, som de analyserte sammen med 62 eksisterende sekvenser, noe som ga et rekordstort datasett med 103 flaggermusgenomer og 44 flaggermusfossiler. Analysen tyder på at flaggermus oppsto i Europa for rundt 65 millioner år siden (70–56 Ma), noe som motsier tidligere hypoteser som foreslo asiatiske, afrikanske eller nordamerikanske opphav for omkring 50 millioner år siden. I tillegg fant forskerne at ekkolokalisering og ekte flygeevne utviklet seg tidlig hos flaggermus, for omtrent for 50 millioner år siden, og ikke flere ganger etter at moderne flaggermus begynte å diversifisere. Studien anerkjenner 21 familier.
Inndelingen følger Bat Species of the World og er i henhold til Simmons and Cirranello (2026) og følger av ny forskning publisert av Morales, Liang, Thomas et al. (2026) i det vitenskapelige tidsskriftet Nature (2026-09-23).
Chiroptera, flaggermus, 2 underordener, 5 overfamilier, 21 familier, arter Yinpterochiroptera, 2 overfamilier, 7 familier, 439 arter
Pteropodidae, fruktflaggermus (flygehunder), 204 arter Rhinolophoidea, 6 familier, 235 arter Rhinopomatidae, klaffneser, 6 arter Megadermatidae, rovflaggermus, 7 arter Craseonycteridae, humleflaggermus, monotypisk Rhinonycteridae, gaffelflaggermus, 9 arter Hipposideridae, bladneser, 94 arter Rhinolophidae, hesteskoneser, 118 arter Yangochiroptera, 3 overfamilier, 14 familier, arter Emballonuroidea, 2 familier, 69 arter Nycteridae, spalteflaggermus, 14 arter Emballonuridae, slireflaggermus, 55 arter Vespertilionoidea, 6 familier, 747 arter Myzopodidae, sugeskålflaggermus, 2 arter Natalidae, natalideflaggermus, 11 arter Cistugidae, savanneflaggermus, 2 arter, Molossidae, tryneflaggermus, 133 arter Miniopteridae, fingerflaggermus, 41 arter Vespertilionidae, glattneseflaggermus, 558 arter Noctilionoidea, 6 familier, 260 arter Mystacinidae, maoriflaggermus, 2 arter Thyropteridae, skiveflaggermus, 5 arter Furipteridae, furieflaggermus, 2 arter Noctilionidae, fiskeflaggermus, 2 arter Mormoopidae, flikhaker, 18 arter Phyllostomidae, spydneser, 231 arter
Beskrivelse miniatyr|Flygehuden hos flaggermus. Flaggermus har et meget karakteristisk utseende, og det er sjelden fare for forveksling med andre dyr. Til gjengjeld er mange av artene særdeles like, og artsbestemmelse kan være svært vanskelig.
Flaggermus er stort sett enten små muselignende eller hundelignende pattedyr med pelskledt kropp. Artene har et organ vi kaller flygehud (patagium). Flygehuden er en elastisk membranstruktur som danner vingenes bæreflate og kan deles inn i fire spesifikke områder:
Den fremste delen av flygehuden strekker seg fra halsen til tommelen og kalles propatagium. Den største delen av flygehuden strekker seg fra kroppen og bakbeina til den femte fingeren og kalles plagiopatagium. Den delen av flygehuden som sitter mellom fingrene kalles enten dactylopatagium eller chiropatagium. Den delen av flygehuden som sitter spent mellom bakbeina og halen kalles uropatagium.
Flygehuden på vingene mangler stort sett hår. Vingene består av et dobbelt hudlag som er spent mellom kroppen og fire av fingrene, som er sterkt forlenget i forhold til andre pattedyr. Den første fingeren («tommelen») er formet som en klo. Mellom hudlagene går det nerver og blodårer. Vingespennet varierer mye fra art til art, fra 15 cm til 1,5 meter. På bakbeina har flaggermus fem klør, som den henger etter når den hviler. Den har også flygehud mellom bakbeina og halen. Flaggermus har skarpe tenner og kan spise opp mot 3000 insekter i løpet av en natt.
I Norge er det registrert tretten arter som alle tilhører glattnesefamilien (Vespertilionidae). Norske og europeiske arter lever av insekter.
Atferd Småflaggermus orienterer seg med ekkolokalisering og er helst nattaktive, flygehunder har imidlertid godt syn. Bare unntaksvis kan man se flaggermus fly på dagtid. Om dagen gjemmer de seg vekk i sprekker, grotter samt huler, selv om noen arter også er dagaktive. Dette er helst tropiske arter. Flaggermus hviler hengende etter bakbeina, med hodet vendt nedover. Dette gjør at de kjapt kan komme på vingene.
De aller fleste familiene består av insektetende arter. Flygehunder (Pteropodidae) spiser imidlertid ikke insekter, men frukt, nektar og blader. Maoriflaggermus (Mystacinidae) spiser både insekter, frukt og nektar. Spydneser (Phyllostomidae) spiser ikke insekter, men livnærer seg for det meste av frukt, nektar, blader og (for tre av artene) også blod. I tillegg til overnevnte diett spiser dessuten rovflaggermus (Megadermatidae), spalteflaggermus (Nycteridae), glattneser (Vespertilionidae), fiskeflaggermus (Noctilionidae), og spydneser (Phyllostomidae) små virveldyr.
Flygedyktighet Fingrene til flaggermus er tynne og sterke, og forbundet med hverandre med tynn hud. Mellom den femte fingeren, kroppen og beinene er det også tynn hud. Alle våre hjemlige flaggermus har flygehud mellom beina og halen. Flaggermus som sitter på bakken, kan lette uten først å klatre opp til et startspunkt. Den spenner fra med vinger og bein. Flaggermusen kan ikke gli på stive vinger, slik fuglene kan, men må slå kontinuerlig med vingene for å beholde oppdriften. Mange arter kan ryttle, altså ha en stasjonær flukt i forhold til bakken.
Dvale Fordi europeiske flaggermus lever av insekter, får de vanskeligheter når vinteren kommer og insektene forsvinner. Derfor går de i dvale. Når de går i dvale, synker pulsen fra omkring 500 slag i minuttet til 4 slag i minuttet. Ved normal aktivitet har flaggermusen en kroppstemperatur opp mot 40 grader Celsius, men når de går i dvale synker temperaturen til nærmere 0 grader. Da må de tære på det oppsparte fettlaget. De kan miste opptil en tredel av den vekten de hadde før dvalen. Derfor er det viktig at de får i seg nok næring i sommerhalvåret. Dvalen varer i cirka måneder. De som går først i dvale er oftest de eldre hunnene, så de voksne hannene, og deretter årets unger. Ungene kommer tilslutt fordi de ikke har rukket å vokse seg ferdig og må legge på seg mer.
Navigering Flaggermus er helst nattaktive og de fleste artene orienterer seg med ekkolokalisering (også kalt biosonar), på linje med tannhvaler. Noen nektardrikkende flaggermus kan også se UV-lys om natten. Denne egenskapen brukes blant annet til å finne blomster med.
Når flaggermusen flyr sender den ut høyfrekvente lyder (ultralyd) som kalles sonarskrik eller orienteringsskrik. Lyden støtes ut med vingeslagene, så man kan hevde at små flaggermus, som må slå ofte med vingene, sender ut tettere med skrik enn store flaggermus. Ulike arter bruker også ulike orienteringsskrik, tilpasset sitt miljø. Når lyden reflekteres, danner flaggermusen et bilde ved hjelp av ekkosignalene. Orienteringsskrikene ligger i området , noe som er mer høyfrekvent enn hva mennesker kan oppfatte. De minste artene har de mest frekvente skrikene. Eksempelvis har dvergflaggermus et orienteringsskrik på ca. 55 kHz, mens den større trollflaggermusens skrik ligger på ca. 38 kHz. Flaggermus kan imidlertid i en viss grad endre på (tilpasse) skrikene sine, for eksempel gjennom å gjøre de mer høyfrekvente når den må navigere i vanskelig terreng (eksempelvis i skog), og mer lavfrekvente i lett terreng (eksempelvis over vann). Under søk sender flaggermusen ut orienteringsskrikene i forskjellige retninger ved å vri på hodet, som regel gjennom nesen eller munnen.
Levealder Generelt lever store dyr lenger enn små, men flaggermus er svært langlivede i forhold til størrelsen. Skogflaggermus holder rekorden for langt liv for ville flaggermus – minst . av ukjent alder ble fanget i Sibir 1962, og minst 67 dyr - alle hanner - levde i ytterligere . Hunner må føde unger som er 25% av deres egen vekt og amme dem til de er omtrent fullvoksne, så de har større fysisk belastning. Mange flaggermusarter viser mye mindre skader på DNA på grunn av oksidering, enn for eksempel mus på samme størrelse. Mus og spissmus lever sjelden lenger enn .
En av årsakene til flaggermusenes lange høye levealder er at de får noen få, vanligvis bare en, unge om gangen. Til sammenlikning får mus og spissmus som gjerne får et titalls unger av gangen. Hunnflaggermusen er avhengig av å bære med seg den nyfødte, hvilket gjør at en høy reproduksjonsrate og kort levetid slik som hos andre små pattedyr er utelukket. Den relativt energifattige kosten og dvaleperiodene i kalde strøk bidrar også til livslengden.
Habitat Artsmangfoldet er størst i tropisk- og subtropisk klima, og bare et fåtall arter har sin utbredelse i temperert klima. Jo lenger nord eller syd man kommer, desto mindre blir artsrikdommen. På våre nordlige breddegrader finnes kun en fåtall arter, og i Troms og Finnmark er kun en art registrert.
De fleste artene holder seg bortgjemt i sprekker, grotter og små hulrom på dagtid, noe som gjør det vanskelig å studere artene. Flygehundene er derimot ofte aktive også på dagtid.
Arter i Norge Det er registrert tretten arter med flaggermus i Norge, men det er usikkert om alle fortsatt finnes her. Flaggermus er automatisk fredet. Alle artene er insektetere og tilhører glattnesefamilien (Vespertilionidae), som er en av familiene i underordenen Yangochiroptera (Microchiroptera). De listes videre i henhold til sin inndeling i underfamilie, tribus og slekt ifølge Artsdatabanken. Status i Norge er i henhold til Norsk rødliste for arter.
Vespertilionidae, glattnesefamilien Vespertilioninae Plecotini Plecotus P. auritus, brunlangøre (het før langøreflaggermus), utbredt på Sør- og Østlandet og langs kysten av Vestlandet til Nord-Trøndelag - livskraftig Barbastella B. barbastellus, bredøre (het før bredøreflaggermus), utbredt vest og nord for Oslofjorden - kritisk truet Eptesicini Cnephaeus C. nilssonii, nordflaggermus (vår vanligste art), utbredt i hele landet - livskraftig